«Jeg tror vi hadde fått bedre politikk av å se ting på litt lengre sikt og i sammenheng, uten å løpe i alle retninger uten en plan».
Slik lød dommen fra Nettavisens sjefredaktør og utvalgsmedlem Gunnar Stavrum etter at utvalgsleder Knut Olav Åmås tirsdag la fram konklusjonen. Det vil si delkonklusjonen. Mediemangfoldsutvalget skal ikke legge fram sin fulle utredning før i mars neste år, men har i høst hastet gjennom en innstilling til Stortinget. Fire ukers jobb har vært så knapt med tid at selv den stoiske Åmås har måttet kjempe med ordene for ikke å bryte ut i et ærlig: Jo, det har vært for knapt med tid. Jo, dette har vært på kanten til useriøst. Han sa det heller på sitt vis: «Man ville være bedre tjent med at virkemidler for kommersiell allmennkringkasting ble vurdert mot alle andre økonomiske virkemidler i mediepolitikken».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det kan virke som om regjeringen ikke ville at Mediemangfoldsutvalget skulle se TV 2-posisjonen i sammenheng med resten av mediepolitikken og mangfoldsdiskusjonen. Allerede før jul skal kulturminister Linda Hofstad legge fram en stortingsmelding som vil definere grunnlaget for en ny utlysning av kommersiell kringkastingskonsesjon. Den forrige som var uten økonomiske insentiver, søkte ingen på. Det kan tyde på at TV 2, med godt timede trusler om adjø til Bergen og varslede kutt i hundremillionersklassen, har lobbet godt inn mot kulturministerens kontor. Kanalen slåss for livet slik de kjenner det. Dagens Næringsliv har skrevet om fem møter mellom politisk ledelse og TV-kanalens folk. Det hele til konkurrentenes fortvilelse.
Åmås’ menn og kvinner fikk i oppdrag å vurdere fire modeller, og vektla i sin framstilling at det kan være fornuftig for staten å finansiere et kommersielt allmennkringkastings-alternativer i en periode på tre til fem år. Det sikrer Norge en seriøs tilbyder av nyheter, debatt og annet aktualitetsstoff med base utenfor Oslo. Det leses som utvalgets konklusjon og anbefaling.
Det er lett å ha sympati med kritikerne. Når et utvalg får ansvaret for å se på hele mediefeltet, men midtveis får beskjed om å sprintbehandle og nappe en vesentlig del ut av totaliteten, framstår det nesten som suspekt. Men det har ikke gått for fort. Konklusjonen er nemlig den rette. Norge trenger et sterkt allmennkringkasteralternativ til NRK. Og ikke minst en sterk stemme og skarpt blikk som ikke hører hovedstaden til. Det sikrer man best, i mine øyne, ved at staten bygger videre på TV 2. Utvalget tar ikke stilling til geografisk plassering, men å bygge opp et reelt alternativ til TV 2 i en annen by som ikke er Bergen utenfor Oslo med tre til fem års perspektiv, høres ikke plausibelt ut. TV 2 har gjort en god jobb, holdt vestlandsfanen høyt i vinden, og fortjener å få fortsette. Det er bare å minne om all innsatsen som ble lagt i å få inn en ny reklamefinansiert, riksdekkende radiokanal. Snart tretten år etter, skal det godt gjøres å hevde at Kanal 24, nå Radio Norge, var et solid løft for mediemangfoldet. I dag er kanalens slogan «variert musikk fra fire tiår». Kanal 24 var et mageplask. Radio Norge er en jukeboks.
Både Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og Erling Kjelstad i Nationen har de siste par ukene kritisert NRK for sin manglende dekning av distriktene. Satt på spissen mener de at nyheter fra distriktene, det ganske så store området hinsides Ring 3 og Nordmarka, blir nærmest behandlet som kuriosa på Marienlyst. Helt sånn er det vel ikke, men tendensen er der. Kutt og prioriteringer fører til at det nærmeste stoffet hegnes om. TV 2 har i snart 25 år gjort en formidabel jobb med å bringe nyheter fra hele landet og gi det plass i de nasjonalt samlende nyhetsflatene. TV 2 har bundet oss sammen. Vi vet hva vi har, men vet ikke hva vi får. I en brytningstid for mediene og ikke minst for lineær TV, altså TV-mediet slik vi kjenner det, er det klokt å se litt lenger fram enn neste år, sette inn motkrefter og la tvilen komme TV 2 til gode.
Av konsernene som driver med tradisjonell TV og kan vurdere å bli med i kampen om konsesjonen, er det bare TV 2 som allerede har identitet knytta til vestlandet. Til en sfære som ikke er definert av Oslo. Vestlands- og distriktsinstinktet kan ha blitt svekket de siste årene. Barn og samer og alt annet ulønnsomt er for lengst forhandlet bort, men med presise, statlige konsesjonskrav og kontanter kan kanalens vestlandsgen vekkes til live. Du kommer som kjent lenger med et hyggelig ord og en pistol enn bare et hyggelig ord. Jeg frykter at de fleste andre løsninger vil medføre en større konsentrasjon av medier og makt i Oslo. Aviskonsernet Polaris Media kunne vært et sunt alternativ, med sitt grep om Midt-Norge og Nord-Norge. Men i Trondheim har NRK et stort miljø både innen radio og TV. Norge er best tjent med at Bergen, landets nest største by og hovedstad på Vestlandet, sikres en stemme i fellesskapet.
Safety first, heter det i oljesektoren. Det gjelder også i mediepolitikken når vår nasjonale identitet ligger i potten.