Debatt

Læring fra kriser

Når det bobler i champagne i barene på byens solside er det noen gledesdrepere som minner oss om at vi har sett bobler sprekke før.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når blanke og stadig høyere skyskrapere tegner seg mot himmelen som stolpediagrammer over bankenes stigende overskudd, kremter enkelte stemmer at framskritt er bra, men det kan av og til være smart å kikke på historien også. For å se om det er noe vi kan lære av den.

I sin betimelige og lettleste bok «Læring fra kriser» som kom ut i fjor, beskriver tidligere direktør i Finanstilsynet, Bjørn Skogstad Aamo, omstendighetene rundt flere av de tidligere krisene vi har opplevd her i landet og stiller seg spørsmålet om hvorvidt vi er bedre rustet til å møte nye kriser nå. Hva er det egentlig som skjer i en økonomi når det kommer flere penger i omløp? Hvor kommer de fra og hva brukes de til?

Skogstad Aamo finner at det var noen likheter i situasjonen før bankkrisen på 80-90-tallet, og før den mer nylige Finanskrisen. En likhet er at det ble lettere å låne mer penger.

Det er for eksempel rart å lese i dag om hvordan aktiviteten i økonomien økte fordi det var valgår og vi fikk dobbelt ekspansive budsjetter. Høyre insisterte på skattekutt, mens støttepartiene nektet å være med på tilsvarende innstramminger av de offentlige utgiftene. Boligprisene steg. Ja, det var 1985, der altså. Ikke 2017 for dem som skulle tro noe slikt ...

Sammenhengen mellom boligmarkedet og tilstanden i resten av økonomien er velkjent, men like fullt vanskelig å forstå. Det som er sikkert er at jo mer penger vi har, jo mer stiger prisene.

Negative realrenter, altså det du betaler for å låne penger etter inflasjon og skatt, er en gedigen oppfordring om å låne mer. Det var tilfellet før bankkrisen på åttitallet, og det har vært tilfellet for mange investorer, i de senere år. Samme effekt har en situasjon hvor en lånefinansiert utleieleilighet umiddelbart kan leies ut til en pris som betjener mer enn 100 prosent av rentene. Så lenge leiligheten ikke faller i pris er det en pengemaskin. Skulle den stige i pris, er det dobbelt gevinst. Folk som har tilgang til kreditt klarer ikke la være å investere. Investorer kaller det «FOMO» – Fear of missing out. Når pengemengden øker og øker, og prisene på investeringsobjekter gjør det samme, tør selv ikke grunnleggende pessimister å holde seg unna karusellen.

Etter Asiakrisen i 1998 (noen som husker den) kom det fram at hele boligkomplekser i Thailand hadde stått tomme, fordi leilighetene var kjøpt av folk som bare skulle tjene penger på prisstigningen. De hadde ikke engang brydd seg med å leie dem ut.

For et menneske er det åpenbart en krise å måtte selge sin bolig ufrivillig, og med tap. For samfunnet er det uhyre viktig at ikke en slik krise sprer seg til Systemet. En viktig faktor som kan motvirke det er solide banker. Banker som har nok kapital trenger ikke slutte å låne ut penger i stramme tider. Aamos bok viser at vi har svært solide banker i Norge nå, etter en tøff, pålagt oppkapitalisering i nyere tid. Holder vi ledigheten nede, kan det være grunn til å holde motet oppe.

Mer fra: Debatt