Norge er kanskje verdens beste land å leve i. Her er et fungerende demokrati og høy tillit. Vi bestreber oss på å gi alle likeverdige muligheter. Vi har et næringsliv med omstillingsevne, utviklingskraft og et uvurderlig partssamarbeid. Som borgere i dette landet står vi på kjempers skuldre. For flere generasjoner siden tok de kloke beslutninger som ledet oss hit. Ikke minst står vi på skuldrene til tidligere generasjoner av lærere som har formet oss som mennesker.
Min farfar, Karl Handal, ble arrestert i sitt hjem 20/03 1942. Når han en sjelden gang fortalte om arrestasjonen, fremhevet han alltid usikkerheten om fremtiden. Ingen visste hva hans skjebne ville bli. Som en av mange lærere i Bergen som nektet å bøye seg for nazistenes pålegg, ble han transportert fra byen med tog. Redselen for å bli sendt sørover i Europa var enorm. Der ventet krigshandlinger og leirer. De ble sendt nordover.
Da jeg var liten, var fortellingen hans som et eventyr. Uvirkelig, spennende og skummel. Han viste frem blikkskålen han spiste fra, og som fulgte ham under hele fangenskapet. Vi fikk reise litt i tid da han lot oss ta i den. I dag står den i hjørneskapet på hytta, som en påminnelse til oss etterkommere. Etter at jeg selv ble lærer, og senere en representant for profesjonen, er det som om kjernen i farfars fortelling vokser. Selv om detaljene blekner, fremstår kjernen i det som skjedde klarere og klarere. I hans valg ligger det næring til refleksjon om lærerrollen og det etiske ansvaret som bør prege vår profesjon.
Vi som er lærere i Norge i dag befinner oss heldigvis ikke i like ekstreme situasjoner. Likevel kjenner vi alle at arbeidshverdagen med elevene stadig krever både mot og etisk bevissthet. I slike situasjoner må vi velge. Valgene er, som for min farfar, både et personlig ansvar og en offentlig handling. Dersom ikke våre valg kan forklares og begrunnes både faglig og verdimessig, risikerer vi at resultatet blir indoktrinering, diskriminering, maktovergrep og brudd på menneskerettighetene. Fordi vi forvalter makt som samfunnet har gitt oss gjennom samfunnsmandatet, må vi lærere sette vår yrkesutøvelse i det professor Trygve Bergem kalte «det etiske motlys». Barn og unge er prisgitt at vi forvalter makten i tråd med deres beste.
Samfunnet må og skal beskrive sine forventninger til oss, slik det gjøres i læreplaner og formålsparagraf, men må samtidig erkjenne at vi lærere har et selvstendig etisk ansvar. Dette går det ikke går an å kommandere eller regulere lærerne ut av. Spenningen mellom samfunnets uttalte bestilling og det faktum at lærerprofesjonen må forvalte oppdraget i relasjonelle og situasjonsbestemte møter med barn og unge vil alltid være der. Verken profesjonen eller samfunnet er tjent med å hoppe bukk over denne spenningen.
Jeg vil peke på tre fundamenter for god utdanning:
• 1. Samfunnet må beskrive det overordnede felles verdigrunnlaget og faglige oppdraget som skal ligge til grunn for utdanningen. Beskrivelsen må fange opp både lærings-, utviklings, og danningsaspektet.
• 2. Lærerne og skolene må ha ansvar for å avgjøre hvordan de best kan følge opp sine verdimessige og faglige forpliktelser overfor alle elever.
• 3. Lærerne selv og samfunnet må legge til rette for at alle lærere deltar i profesjonsfellesskap der yrkesutøvelsen er gjenstand for kritisk refleksjon.
For kort tid siden ble et nytt forslag til overordnet del av læreplanen sendt på høring. Der utdypes opplæringslovens mål om at skolen skal gjøre alle elever til gagns mennesker. I en verden som mange opplever som usikker, uforutsigelig og preget av terror, krig og propaganda, er denne diskusjonen viktigere enn noen gang. Vår oppgave som lærere er først og fremst å gi elevene et håp om og et mot til å spille en viktig rolle i arbeidet med å forme et bedre samfunn preget av de verdiene som er nedfelt i FNs menneskerettigheter og Barnekonvensjonen. Til det trengs kunnskaper og kompetanse, men også evnen til å leve i og forstå sitt eget mangfoldige samfunn. Ikke minst må elevene få hjelp og støtte til å bli seg selv, bygge en identitet, være kritiske og selvstendige.
Skolens evige oppdrag er et generasjonsprosjekt; å skape grunnlaget for morgendagens samfunn. Derfor skal vi lærere ta vårt etiske ansvar på alvor. Utdanningsforbundet har utarbeidet lærerprofesjonens etiske plattform. Der setter vi ord på de etiske forpliktelser vi pålegger oss selv. En slik plattform eksisterte ikke da min farfar tok sitt valg om å trosse okkupantenes ordre. Hans nei til nazistene var likevel et nei som var forankret ut over hans eget ståsted. Lærerne var da som nå godt organisert. Et sterkt profesjonsfelleskap kan bidra til at individuelle avgjørelser som ikke tåler dagens lys, vil bli korrigert av fellesskapet. Et slikt sterkt fellesskap er en trygghet for både lærerne og samfunnet.
Lærere ønsker seg slike solide fellesskap. Over tid har dette profesjonsfellesskapet blitt utfordret av et stadig sterkere styringspress ovenfra. Det har svekket opplevelsen av tillit fra samfunnet i forhold til de utfordrende oppgavene lærerne har blitt satt til å løse. For mye av arbeidstiden blir misbrukt til unyttig informasjon og detaljstyring. Dette er svært uheldig og kan i verste fall lede til mer individuell lærerpraksis som ikke brynes mot fellesskapets kritiske blikk. En slik utvikling bør alle frykte.
Jeg håper jeg aldri kommer i en situasjon der jeg må ta et valg som ligner på det min farfar tok. Jeg tror likevel det er en nyttig øvelse for oss å tenke over hva vi mener skal prege det profesjonelle klimaet som læreres beslutninger skal tas i. Ingen er tjent med en overdreven tro på at styringslinja i alle situasjoner vil generere gode valg. Men det er heller ikke noen løsning å overlate komplekse avgjørelser til lærere som er overlatt til seg selv.