Jubelen sto i taket da FNs fjerde kvinnekonferanse ble avsluttet i Beijing for 20 år siden. Jeg skriver det med en viss autoritet, for jeg var der som journalist. Før delegatene reiste hjem, vedtok de en aksjonsplan for å fremme kvinners kår i sine respektive land. De afrikanske kvinnene feiret vedtaket med sang og dans i påsyn av et skeptisk kinesisk sikkerhetspoliti. De kinesiske, derimot, forlot konferansesalen like alvorlige som da de kom.
I september markeres jubileet med et «kvinnetoppmøte» i FNs hovedkvarter i New York. Alle medlemsland er invitert. Vertene er to menn, Kinas president Xi Jinping og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Hva er egentlig oppnådd?
Noe, svarer eksperter som til daglig sitter krumbøyd over tall og statistikk. Flere kvinner går på skole, flere har tilgang på helsetjenester, og færre blir syke. Mange vil likevel mene at utfordringene er minst like store i dag som i 1995, delvis på grunn av den globale befolkningsveksten. De siste 20 årene har verden fått 1,7 milliarder flere munner å mette. Veksten har vært størst i fattige land.
Papirbunkene FN sitter på, forteller at kjønnsdiskriminering og vold mot kvinner er et alvorlig internasjonalt problem. India og flere islamske land må finne seg i å bli nevnt som skrekkens eksempler. Også i Kina er mye ugjort. Den lovpriste stormakten har et stort og voksende underskudd av kvinner. Eksperter antyder 50 millioner. India er i samme situasjon. «Bak disse tallene finner vi en grusom virkelighet», sier Indias nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen. Moderne teknologi har gjort det mulig å finne ut hvilket kjønn som svømmer i mors liv. Er kjønnet «feil», kan veien til operasjonsbordet bli uhyre kort. Prenatal diagnostikk er blitt storindustri i begge land. Leger og kvakksalvere gnir seg i hendene, her er penger å tjene.
De som fødes og får vokse opp, møtes av fordommer og forskjellsbehandling. Som Ban Ki-moon uttalte forleden: «Verden vil aldri bli et godt sted å være hvis kvinnene ikke får tatt ut sitt potensial.»
I flere av landene som sluttet seg til FNs aksjonsplan, forbys kvinner å organisere seg på fritt grunnlag. Diktatoriske ledere lover å fikse alt på deres vegne. «Kvinnekonferanser» holdes gjerne i regi av makthaverne. Da regimet i Saudi-Arabia trommet sammen til en «kvinnekonferanse» i 2012, var alle deltakerne menn. Så ille er det ikke i Kina, men også der påbys kvinnene å ytre seg gjennom godkjente kanaler.
Dessverre for lederne i Beijing er det noen som ikke vil. De knytter nevene og demonstrerer uten å spørre om lov. Fem av dem ble arrestert tidlig i mars. Den ene, 25 år gamle Zheng Churan, ble pågrepet idet hun skulle reise til Bangkok for å delta på en kvinnekonferanse. Et døgn senere feiret lederne Den internasjonale kvinnedagen med svulstige taler. De uskikkelige kvinnene ble anklaget for å forstyrre offentlig ro og orden ved å kreve lik lønn for likt arbeid og slutt på seksuell trakassering og vold. Blir de tiltalt og dømt, risikerer de opp til fem års fengsel. Hillary Clinton, som har meldt seg på i racet om å bli USAs neste president, omtaler saken som opprørende.
Arrestasjonene finner sted i en fase preget av politisk tilstramning. Siden Xi Jinping overtok roret for to og et halvt år siden, har myndighetene kvalt stadig flere uavhengige røster. Den spede utviklingen mot et sivilt samfunn er stanset opp. Nå varsler myndighetene et nytt og strammere regelverk for alle landets frivillige organisasjoner, særlig dem som mistenkes for å ha «onde politiske hensikter». Tiltakene kan i verste fall føre til at en rekke utenlandske aktører velger å forlate Kina. En slik utvikling vil ramme både kvinner, barn og andre som trenger hjelp.
Imens skriver kinesiske aviser om kvinner som kidnappes og selges til høystbydende. Bak trafikken står lysskye bander som har spesialisert seg på menneskehandel. Noen av bandene har utvidet sitt virkefelt til naboland som Vietnam, Laos, Thailand og Burma. Små barn, gutter som jenter, er også ettertraktet. Kinas statlige radio antyder at rundt 200.000 barn kidnappes hvert år. I noen tilfeller er de lagt ut til salg på Internett.
I India, ofte omtalt som verdens største demokrati, er kvinneorganisering tillatt. Men stilt overfor gamle tradisjoner og medgiftens forbannelse settes kvinnene på store prøver. Og selv om stadig flere lærer seg å lese og skrive, er rundt 30 prosent fremdeles analfabeter. Det vil si at de er forsvarsløse. Andre kan lese litt, mens en liten andel er ganske velutdannet. På alle konferanser hvor kvinnesak er tema, er «women’s empowerment» et mye brukt begrep. Kvinner må få makt. Veien går via skolebenken, men i India som i så mange andre land er prioriteringene gale. Mens skolene sultefores, går milliarder til militære formål.
Kina og India forteller oss at noe er gått galt. En oppfølging av kvinnekonferansen i 1995 er derfor høyst betimelig. Men når maktmennesket Xi Jinping står som innbyder og vert, er det grunn til å tvile på hensiktene. Kvinnesak og politisk ufrihet er som ild og vann.