Kvinnekampen foregår på mange fronter:
Én front er å styrke og utvide friheten og likebehandlingen der mye allerede er vunnet. De som tror at alt er ok nå, har gått glipp av mye. De som eksempelvis kimser av problemet med midlertidige ansettelser som et luksusproblem innen kvinnekampen, har trolig ikke opplevd det urettmessige i at kvinner må begynne fra start i arbeidslivet hvis de skulle gjøre noe slikt som å få barn. Det er ingen grunn til at kvinner skal slå seg til tåls med slikt. Hvis man trenger mer motivasjon for å kjempe mot problematiske holdninger i majoritetssamfunnet, kan man se på en del voldtektsdommer.
En annen front er å kjempe for at alle skal nyte den helt grunnleggende friheten som vi nå normalt tar for gitt, etter tidligere tiders seire. Det handler om kampen mot sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Det handler om kampen mot stramme normer, det handler om kampen mot reaksjonære imamers formaninger og taxisjåførers sladder, det handler om kampen mot overvåkende blikk og harde ord, det handler om kampen mot vold, det handler om kampen mot å bli "korrigert" på brutalt vis av dem som sitter på mye av makten i familier og konservative miljøer.
La meg legge til at det er en utrolig dårlig form for antirasisme å fortie problemer som dette. Kampen mot slik undertrykkelse og slike overgrep er en soleklar del av kampen for et bedre samfunn med frihet og trygghet for alle.
En tredje front handler om kampen for de mødrene som gir seg i kast med den farlige turen over Middelhavet, på flukt fra krig og undertrykkelse. Det handler om mødre som ikke lenger har barn, og jenter som vokser opp uten sine mødre, på grunn av den ferden. Det handler også om kvinnene som kommer hit og ofte møter en annen type front, vår asylpolitikks kalde skulder, etter at de har flyktet fra overgrep i autoritære regimer. Noen av dem ender med å leve hardt iblant oss, som papirløse.
Kort sagt:
Gratulerer med kvinnedagen, og kampen fortsetter!