Kultur

Kvinnedagen, Legeforeningen og reservasjonsretten

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Diskusjonen om reservasjonsretten går høyt. Og debatten er viktig. Men saken handler ikke, slik 8. mars-markeringen ville ha det til, om å forsvare abortloven. Saken handler om noe mer: de grunnleggende holdningene vi har til livet i dets mest sårbare faser. Disse holdningene er under sterkt press og vil bli det enda mer: Kjønn kan f. eks. fastslås ved sju ukers svangerskap, og det er nå i praksis ikke noe som lenger hindrer abort på et slikt grunnlag. Tilsvarende: En økende andel av befolkningen befinner seg i livets sluttfase. Det vil bli svært kostbart å ta seg av dem, og mange vil nødig være til byrde. Dødshjelp har alt vært oppe til diskusjon, og oppfatningene er under endring, muligens rask endring.

De mange innspillene i reservasjonssaken viser at synet på slike liv/død-spørsmål varierer sterkt. En del av oss ser på menneskelivet som like verdifullt fra unnfangelse til død, uavhengig av funksjonsevne: Holdningen til livets begynnelse og slutt hører uløselig sammen, og i slike utsatte faser må den som ikke kan forsvare seg selv, ha krav på spesielt vern. Det er imidlertid mange som har andre syn, noe som er blitt tydelig i tallrike medieinnspill. Vi har faktisk ulike – og dels uforenlige – oppfatninger av hva som gir mennesket og livet verdi.

Lite tyder på at helsepersonell skiller seg ut her. Det var derfor positivt at Legeforeningen i 2013 gikk inn for reservasjonsadgang og slik ga rom for flere syn. Desto mer skuffende er det at grupper i bl.a. Allmennlegeforeningen, der mange er fastleger, har fått hovedforeningen til å ta saken opp igjen. Kravet er dels motivert ut fra at tilliten til legene etter vedtaket skal være ”i fritt fall”.

For min del er det motsatt: Legeforeningens vedtak ga tillit til at man vil ivareta legers, og også pasienters, integritet i en svært alvorlig sak. Mens legegruppenes utspill viser liten forståelse for andres dype overbevisning og – enda verre – for hva saken også handler om: menneskeverdet. Man gjør seg til talerør for én pasientgruppe, uten å se at dette også har følger for andre sårbare grupper man har et like stort ansvar for.

Hvis samfunnet tilsvarende gikk inn for å lovfeste retten til legeassistert evtanasi – noe som kan høre en ikke fjern framtid til – vil disse legegruppene da gå inn for det, og også kreve at alle fastleger skal ha plikt til å henvise til det? Dette er ikke et søkt eksempel, men følger – så langt jeg kan se – logisk av utspillet deres.

For meg som alminnelig borger og helsevesen-bruker oppleves disse legenes syn svært urovekkende. Mener de at samfunnet skal ha en primærhelsetjeneste med rom for kun én mening og praksis i liv/død-spørsmål? Og skal man som pasient i en kritisk sykdomssituasjon måtte forespørre seg om legens syn på slike spørsmål? Vi ønsker alle å ha en fastlege med full forståelse for våre behov. Det er det ingen garanti for i dag, noe allmennlegeutspillet tyder på. Vi har som borgere lovfestet rett til fastlege. Skal mange av oss fratas muligheten til å få en fastlege vi kan ha tillit til?

Det eneste fornuftige vil ut fra dette være å gi helsepersonell reservasjonsrett. Det fins ingen perfekt løsning i saken. Men dette er den klart minst problematiske. Det vil gi ryddige forhold. Der kvinner sikres sin rett. Der helsearbeidere ikke presses ut. Der man som utsatt gruppe og i livets utkanter ikke opplever seg til byrde. Og der fremtidige samtaler om krevende liv/død-temaer kan foregå i en atmosfære av åpenhet og respekt.

Vi må ha rom for mangfold også i helsevesenet. Å nekte helsepersonell reservasjonsadgang og å frata pasienter muligheten til en fastlege man kan ha full tillit til, er galt i en rettsstat der respekten for menneskeverdet og samvittigheten skal sitte i høysetet.

Reidar Aasgaard, professor i idéhistorie, UiO

reidar.aasgaard@ifikk.uio.no

Mer fra: Kultur