Det viktigste vi kan gjøre for våre barn og unge er å satse på den offentlige skolen. Det er der de aller fleste barna går.

Hadia Tajik og Marianne Aasen svarer i Dagsavisen 4. mars på mitt innlegg i samme avis (25. februar) der jeg tar til orde for å åpne for en realfagssatsing etter samme modell som de fem toppidrettsgymnasene vi har i dag.

Det viktigste vi kan gjøre for våre barn og unge er å satse på den offentlige skolen. Det er der de aller fleste barna går. Det utelukker imidlertid ikke at vi kan slippe til andre aktører med nye ideer og andre løsninger. Det som halter i denne saken er Stoltenberg-regjeringens prinsippløse skille, som altså åpner for private skoler basert på idrett, ballett og musikk, men ikke innen realfag.

I Oslo fører vi en offensiv skolepolitikk med vekt på at flest mulig skal prestere best mulig. Vi tenker helt nytt rundt videregående opplæring og bygger nye, spesialiserte skoler med ulike profiler. Kuben yrkes-arena blir Norges største videregående skole der vi skal benytte oss av kompetanse fra næringslivet i undervisningen. I stedet for slitne gamle verkstedhaller vil elevene få jobbe med topp moderne utstyr fra Toyota.

Vi har høye ambisjoner for våre elever, og til det trengs de aller beste lærerne. Gjennom konseptet Teach First, der Oslo-elever får tilgang på kandidater med mastergrad eller PhD i realfag, samarbeider vi med Statoil og Universitetet i Oslo for å styrke realfagsundervisningen.

Vi må våge å tenke nytt for å stimulere til økt interesse og nye muligheter for barn og unge. Vi trenger flere som velger realfag, og vi trenger alle gode krefter som kan bidra til at det skjer. Derfor vil Høyre åpne for slike initiativ som Norges Realfagsgymnas (NRG) er et eksempel på.

Tajik og Aasen kan si hva de vil, men det er ikke til å komme bort fra at elevene i Oslo-skolen gjentatte ganger er kåret til landets beste. Det er fordi vi tenker nytt og fordi vi vil oppmuntre alle til å strekke seg for å kunne realisere sine egne muligheter i livet.

Kanskje vi bør gi det samme tilbudet til resten av landets elever.

Det er fristende å stille spørsmål ved hva som er viktigst for samfunnet: flere ingeniører eller flere deltakere i Ski-VM?

Arbeiderpartiets angst for å satse på elite ser ut til å forsvinne, men angsten for å slippe til private aktører ser ut til å sitte hardt i.

Det som kulturminister Hadia Tajik (i VG 4/4-11) omtalte som «høyreideologiske eliteeksperimenter» ser nå ut til å bli Arbeiderpartiets politikk. Helga Pedersen har varslet at Ap ønsker realfagsgymnas i alle fylker. Hun vil dermed tillate skoler som spesialiserer seg på matematikk og naturfag, altså et slags toppidrettsgymnas for elever som har særskilte evner innen realfag. I Oslo er vi allerede godt i gang, men vi har møtt rødgrønn motstand. Da Oslo startet sitt tilbud til talenter innenfor realfag uttalte kunnskapsministeren fra SV at det kunne være «direkte skadelig».

En som kan litt om å drive skoler for særskilte talenter, er Roger Elstad. Han er mannen bak de fem toppidrettsgymnasene vi har i dag, NTG. Han har sendt søknad om å få lov til å opprette realfagsgymnas etter samme modell, men de rødgrønnes privatskolelov gjør at Utdanningsdirektoratet måtte avvise søknaden. Det er altså lov til å være god på ski, men ikke lov til å være god i matte.

Det er fristende å stille spørsmål ved hva som er viktigst for samfunnet: flere ingeniører eller flere deltakere i Ski-VM? Jeg tror det er mulig å få til begge deler, men for å nå til topps i idrett eller realfag må man konsentrere seg og arbeide hardt og målrettet. Vi trenger både bredde og talenter, og vi må tørre å dyrke talenter for å oppnå begge deler.

Stoltenbergs flertallsregjering har hatt anledning til å åpne for realfagsgymnas i årevis. Med SV ved roret i Kunnskapsdepartementet har de har valgt å forby slike skoler. I Oslo har vi strukket oss så langt vi kan for å tilby et undervisningstilbud tilpasset den enkelte elev, og arbeider blant annet for at Majorstuen skole skal bli landets fremste eliteskole innen musikk. Høyre ønsker å legge til rette for spesielle talenter, og i Høyrestyrte Oslo gjør vi så godt vi kan innenfor dagens rødgrønne lovverk.

Arbeiderpartiets snuoperasjon er kjærkommen, for de mange som i årevis har ønsket seg mulighetene en slik spesialisering åpner for. Det som tidligere har blitt definert som en trussel mot enhetsskolen, blir nå en valgkampsak for partiet som straks kan feire åtte år med makten. Noen vil kanskje si at det er på tide. Jeg synes kanskje det lyder litt hult.

BEFOLKNINGSVEKST: Gir befolkningsveksten i Oslo grunn til framtidsoptimisme eller bekymring?

Oslo vokser i rekordfart og mer enn hovedstedene i våre nordiske naboland. Veksten Oslo har hatt fra 2004 til i dag tilsvarer den samlede befolkningen i Ålesund, Molde og Kristiansund. Frem mot 2030 forventes det at vi runder 800.000 innbyggere i Oslo. Gir det grunn til framtidsoptimisme eller grobunn for bekymring?

Den sterke veksten skyldes en kombinasjon av at vi får stadig flere barn, lever lengre og at innvandringen til Oslo har økt markant - særlig fra nordiske og europeiske land. Befolkningsveksten de siste årene har ført til at byen har fått en annen befolkningssammensetning enn tidligere. Oslo er byen med høyest andel innvandrere i Norge. Det er stor variasjon i andel innvandrere på tvers av Oslos bydeler, men selv bydelene med lavest andel innvandrere ligger over gjennomsnittet for hele landet. Oslo er med andre ord blitt en flerkulturell og internasjonal hovedstad med innbyggere fra alle verdenshjørner. Ifølge SSB vil muligens nesten halvparten av oss ha bakgrunn fra et annet land enn Norge i 2040. Nær halvparten av disse vil imidlertid være født og oppvokst her og ikke kjenne noe annet hjemland enn Norge.

En høy yrkesdeltakelse er viktig for bærekraften i de offentlige finansene framover. Christian Tybring-Gjedde (FrP) har gitt sterkt uttrykk for at vi står framfor et økonomisk tapsprosjekt ettersom det i stor grad vil være ressurssvake personer fra land i Asia og Afrika som vil stå for den framtidige veksten.

Dette er et for ensidig bilde av virkeligheten. Innvandrerne i Oslo er en mangfoldig gruppe mennesker med svært ulike kjennetegn mht. botid, opprinnelsesland, alder, innvandringsgrunn, utdanning og yrkesdeltakelse. Tall fra SSB viser for eksempel at andelen høyt utdannede er langt større blant filippinere, polakker, russere og indere enn blant gjennomsnittet i Norge. Det er liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Det er også stor variasjon i sysselsettingsgraden blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Personer fra Sri-Lanka, India, Bosnia, Thailand, Vietnam og Chile er eksempler på store innvandrergrupper med en sysselsettingsgrad på linje med resten av befolkningen. Sysselsettingsnivået blant innvandrere fra EØS-området og fra Nord-Amerika og Oseania er høyt og for noen grupper over den øvrige befolkningen. Kunnskapsrike innvandrere kan med andre ord bidra til fortsatt økonomisk vekst og verdiskaping og være en kilde til entreprenørskap og innovasjon.

I stedet for å fokusere på at innvandring undergraver velferdsstaten er jeg opptatt av hvordan befolkningsvekst og økende mangfold kan berike Oslo og sette byen på kartet som en åpen, inkluderende og attraktiv storby i verdenssammenheng.

Selvsagt vil det være utfordringer knyttet til en befolkningsvekst av den størrelsesorden og sammensetning vi forventer de neste årene. Vi må klargjøre areal til å bygge nok boliger og sosial og teknisk infrastruktur. Vi må gjennomføre storstilte investeringer for å dekke tjenestebehovet på en god måte framover, og vi må sørge for at alle nye innbyggere får muligheter til deltakelse i verdiskapingen gjennom målrettede utdanningstiltak og kvalifisering til arbeid. I den forbindelse er det viktig å finne fram til hvordan Oslo kommune kan utløse mer nyskaping og læring i egen organisasjon og utvikle kommunens evne til å spille på lag og samarbeide med næringslivet og frivillige, religiøse, humanitære og ideelle organisasjoner for å finne fram til smartere måter å løse oppgaver på.

Byrådet i Oslo akter verken å føre innvandrerregnskap eller å sortere nye innbyggere i Oslo etter rase, hudfarge eller hvilken verdensdel de har sin opprinnelse fra. Nøkkelen ligger i å føre en politikk som bidrar til flere i arbeid og færre på trygd - å skape en by med muligheter for alle uansett opprinnelse.

Det er tverrpolitisk enighet om at vi trenger flere som velger realfag. Spørsmålet er om regjeringen er villig til å åpne for noen spennende og utradisjonelle initiativer for å dyrke talenter og stimulere flere til å velge realfag.

Næringsminister Trond Giske vil utfordre Høyre i kunnskapspolitikken. Han sier i Aftenposten 12. april at Ap harvært for lite opptatt av de flinke elevene i skolen. Nå vil partiet dyrke enerne.Det er utmerket. Da får vi konkurranse om å være best i en politikk jeg mener er grunnlaget for verdiskaping og fremtidig velferd; kunnskapspolitikken.

Fredag 13. april kunne vi lese om NTG-gründer Roger Elstad som vil starte privat realfagsgymnas. Elstad er mannen bak Norges Toppidrettsgymnas (NTG), som for tretti år siden etablerte flere videregående skoler der talentfulle idrettsutøvere kan dyrke sin interesse og sitt talent i kombinasjon med skole. En tilsvarende satsing innenfor realfag er et veldig godt initiativ fra et miljø som vet hvordan man kan bygge opp et alternativt skoletilbud for unge mennesker som vet hva de vil.

Da er det interessant å lese at lederen i stortingets KUF-komite på Stortinget umiddelbart vender tommelen ned; Marianne Aasen (Ap) uttaler i Budstikka 13. april at det ikke er behov forspesialiserte videregående skoler for annet enn idrett, ballett og musikk. Jeg synes det er synd at det ikke skal være mulig å etablere tematisk spesialiserte skoler innenfor realfag når lovverket åpner for spesialisering innen idrett, ulike pedagogiske retninger og religion. Det vil være et tap for oss alle hvis Elstads søknad på bakgrunn av Privatskoleloven, som i dag setter ned foten for slike tiltak, blir avvist av Utdanningsdirektoratet.

Men, hvis vi skal tro på Giskes ambisjoner for kunnskapspolitikkenville vi kanskje også tro at regjeringen ville åpne for dette initiativet? Men, Giske er også skeptisk – det står i sterk kontrast til eget utspill om å satse på enerne i skolen.

Vi trenger flere som velger å ta realfag, og vi trenger alle gode krefter som kan bidra til at det skjer. La det ikke være tvil om at vi i Høyre heier slike initiativ frem. Høylydt!

For å lykkes med å modernisere offentlig sektor gjennom digitale tjenester er vi avhengige av kunnskapsmiljøer som kan støtte opp under en teknologisk utvikling der IKT-kompetanse er helt sentralt.

Regjeringen lanserte 11. april sine ambisjoner for digitale tjenester i offentlig sektor. Det er et flott initiativ. For å lykkes med en slik strategi er vi imidlertid avhengige av kunnskapsmiljøer som kan støtte opp under en teknologisk utvikling der IKT-kompetanse er helt sentralt.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ber i VG 9. april om hjelp til å utvikle IT-systemer for pasienter og helsepersonell. Jeg tviler på at helseministeren vil løse noen av sine grunnleggende IT-problemer gjennom en dialog med folket. Problemet er ikke mangel på gode tips om funksjonalitet, problemet er at systemene er komplekse. Også næringsminister Trond Giske har hatt problemer med sin IT-satsing. Vi opplevde nylig at det som skulle være vårt nasjonale flaggskip for Norges eForvaltningssatsing, Altinn, brøt sammen da ligningen ble lagt frem for kort tid siden. Hva som gikk galt vet ikke jeg, men vi har hørt mange forklaringer om valg av feil programvare, feil arkitektur, betydelige kapasitetsproblemer samt et gedigent sikkerhetshull. Uten en formidabel innsats både på forskning og på utdanning av flere kompetente kandidater innen IKT kommer vi til å møte slike problemer gang på gang.

Forskningsrådet har nylig mottatt en evaluering av grunnleggende norsk forskning innenfor IKT. Den internasjonale ekspertkomiteen er tydelig i sin dom: Norge mangler en nasjonal strategi med fokus på kvalitet, forskningsområdene er fragmenterte og dårlig tilpasset behovene i norsk næringsliv. Manglende koordinering gjør også at utbyttet av innsatsen blir lavere enn den kunne ha blitt. Komiteen mener Norge investerer for lite i IKT-forskning med hensyn til hvor viktig dette området er og sammenlignet med mange andre land i Vest-Europa og Nord-Amerika. Dette gjør at det er vanskeligere for Norge å få fullt utbytte av de mulighetene som skapes av IKT-relaterte samfunnsendringer.

Det er åpenbart at investeringene ikke står i stil med det behovet vi har for å kunne utnytte potensialet som ligger i dette fagfeltet.Den manglende satsingen på IKT-forskning i offentlig regi innebærer også at utdanningskapasiteten på universitetene forblir altfor lav. Regjeringens manglende innsats for IKT-forskning kommer til å koste oss mye i fremtiden.

Vi står overfor betydelige utfordringer i offentlig sektor der det er et massivt behov for modernisering og økt bruk av digitale tjenester. For å utnytte de mange mulighetene som skapes av IKT-relaterte samfunnsendringer bør regjeringen styrke og fokusere forskningsinnsatsen på dette sentrale temaet. Kanskje bør også ansvaret for IKT-forskningen samles ett sentralt sted i departementsstrukturen. I dag styres IKT-forskningen fra mange ulike departementer, og resultatet er nedslående; lave investeringer, for lav utdanningskapasitet og fragmentert og ukoordinert forskning lite tilpasset samfunnets behov.

Helseministeren må gjerne innhente tips til å utvikle sine IT-systemer fra folket, men jeg tror løsningen ligger i en mer målrettet og dedikert innsats på IKT-forskning.

I Dagsavisen den 6. februar varsler Trond Giske kunnskapskamp mot Høyre. Det er faktisk veldig bra. I Høyre har vi lenge hatt kunnskap høyt på agendaen, og vi har høye ambisjoner for kunnskapsnasjonen Norge.

Norge står foran betydelige utfordringer knyttet til å sikre en økende andel eldre god velferd, samtidig som andelen i yrkesaktiv alder reduseres betydelig. Verdiskapingen fra hver enkelt i arbeid må økes betydelig for at velferden skal opprettholdes. Det krever betydelige investeringer i kunnskap og forskning, og kompetanse til å omsette kunnskap til verdiskaping. Høyre satser derfor på kunnskap i og om skolen, forskning og høyere utdanning og å legge til rette for samfunnets og næringslivets muligheter til å skape verdier.

Norge er det eneste landet i Norden som ikke har nådd EUs mål om at minst 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) skal gå til forskning og utvikling (FoU). Avstanden til de andre nordiske landene øker. Mens både USA og et Europa i krise verner om forskningsbudsjettene, har den rødgrønne regjeringen i flere år økt utgiftene over statsbudsjettet med flere titalls milliarder kroner, uten å klare å løfte investeringene i FoU i særlig grad. Det begynte dårlig med et hvileskjær i 2007, ogstatistikk fra 2010 viser at den samlede FoU-innsats i Norge svarer til en nedgang fra 2009 i faste priser på 0,7 prosent.Regjeringens forskningsbudsjett for 2011 og 2012 er så å si uten reell vekst.

I forbindelse med den siste forskningsmeldingen i 2009 svekket regjeringen 3-prosentmålet betydelig ved å fjerne tidsfristen. I budsjettet for 2012 la de ned forskningsfondet og fjernet gaveforsterkningsordningen. Forskningsrådet har påvist en betydelig underinvestering i infrastruktur for forskning, utvikling og innovasjon over år; et etterslep som begrenser norsk forsknings muligheter.

Investeringer i forskning og utvikling må suppleres med tiltak som bidrar til å omsette kunnskap til verdiskaping. Norge ligger i 2011 på 19. plass på den internasjonale innovasjonsmålingen. Det finnes et stort og ubenyttet potensial for å utløse mer innovasjon og verdiskaping dersom man i fremtiden prioriterer å støtte de beste innovasjonsprosjektene ut fra kvalitet og forretningsmessig potensial. Evalueringen av Innovasjon Norge (IN) sier klart at det må satses mer på de landsdekkende virkemidlene, og IN må bruke mer ressurser på prosjekter som er nyskapende – uavhengig av hvor i landet prosjektet utføres. Mens regjeringen somler med å få på plass ny såkornkapital, som vi vet vil gi høy avkastning for samfunnet, er det såkorntørke i Norge og tilnærmet stans i etableringen av nye kunnskapsbedrifter.

For å realisere det samlede norske innovasjonspotensialet, er det behov for en mer målrettet satsing på forskning og innovasjon enn det den rødgrønne regjeringen er villig til å prioritere.

Høyre ønsker en offensiv strategi for investering i FoU for verdiskaping og velferd. Handlingsregelens intensjon om å investere i forskning og infrastruktur må etterleves. Vi måstyrke forskningsinnsatsen og sette oss konkrete mål for hva vi ønsker å oppnå. Vi må også legge til rette forkunnskap og konkurransekraft gjennom tiltak som stimulerer forskning i privat sektor.Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet utarbeidet en ny modell for forskningsfondet som innebærer at avkastningen fra 100 mrd kr innenfor Statens Pensjonsfond Utland øremerkes til forskning.Hvert år øremerkes avkastningen, tilsvarende 4 pst, til forskningsformål.Dette vil gi forskningsmiljøene forutsigbarhet, og sikre at det stadig utvikles ny kunnskap som kan stimulere næringslivet og verdiskapingen i landet.  

Det kan se ut til å være enighet om intensjonene om å satse på kunnskap. Hvis Giske med sitt utspill ønsker å rette opp kursen i kunnskapspolitikken er det bra, men han har en jobb å gjøre for å styrke regjeringens omdømme på dette området. Regjeringen, som har sittet med makten i over seks år, har så langt ikke levert godt nok og heller ikke klart å skape begeistring for sin politikk.

Mens regjeringen somler med å få på plass ny såkornkapital, som vi vet vil gi høy avkastning for samfunnet, er det såkorntørke i Norge og tilnærmet full stans i etableringen av nye kunnskapsbedrifter.

Av Kristin Vinje, finansbyråd i Oslo og Morten Dæhlen, instituttleder, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.

Det er ingen friske midler til såkornkapital i statsbudsjettet for 2012, men regjeringen sier at de, på egnet måte, vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om å etablere nye landsdekkende såkornfond. I den forbindelse er det viktig å presisere at slike fond må være lokalisert nær de store kunnskapsproduserende miljøene rundt de store universitetene.

Erfaringene, både i Norge og internasjonalt, viser at fondsforvaltningen må være plassert i nærheten til kunnskapsmiljøene for å sikre god oppfølging av både idéer, mennesker og konkrete investeringer. Ordningen fra 2006 med nasjonale såkornfond er en vellykket modell der hver statlige krone har generert over 7 kroner i kapital til utvikling av bedrifter, i all hovedsak fra private investorer og næringsliv.  

En fersk rapport fra IRIS om verdiskapingsevnen i norske storbyregioner 2011, viser at hovedstadsregionen har et høyt potensial for verdiskaping ogskårer generelt bra på de fleste indikatorer som angir drivkrefter for verdiskaping. Likevel har regionen en noe lavere nyskapingsevne enn hva som bør forventes i forhold til regionens kompetansekapital. Kanskje er det fordi vi ikke i tilstrekkelig grad evner å utnytte de ressursene som finnes ved våre kunnskapsinstitusjoner?   

Tall fra Stanford viser at brorparten av bedrifter derfra etableres av studenter som tar med seg innsikt fra forskningsbasert utdanning. Lignende erfaringer har Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. En enkel forespørsel blant tidligere studenter viste at et stort antall bedrifter er etablert av disse direkte eller kort tid etter endt utdanning. Blant eksisterende studenter sier 1 av 10 at de har konkrete ideer, mens hele 4 av 10 kunne tenke seg å etablere nye bedrifter eller delta i en nyskaping. Dette er høye tall, særlig tatt i betraktning at tilnærmet alle informatikkstudentene har fast jobb eller tilbud om fast jobb i etablert næringsliv før de er ferdige med studiene. Vi ser også en økende interesse for skolering i entreprenørskap som en del av informatikkutdanningen. Med en samlet studentmasse på omkring 2000 informatikkstudenter er mulighetene store, både når det gjelder etablering av rene IKT-bedrifter, men også IKT-basert næringsliv med fokus på anvendelser innen områder som helse og omsorg, medisin og utvikling av miljøvennlige energiløsninger med internasjonalt potensial.  

Såkornfondene er en viktig mekanisme for de beste entreprenørene og de beste idéene fra den store konsentrasjonen av morgendagens arbeidskraft som utdannes ved de store lærestedene. For å realisere det samlede norske innovasjonspotensialet og sikre den nasjonale verdiskapingen, er det viktig å lokalisere virkemidlene der innovasjonspotensialet er størst. Det er ingen tvil om at mange av dem i dag er lokalisert i byen vår, bl.a. i og omkring det nye informatikkbygget i Gaustadbekkdalen.

For å høste må man så – det haster derfor med å få på plass en nasjonal såkornordning.

Byrådet i Oslo ønsker en forsøksordning der en midlertidig ansettelse utover halvannet år går over til fast stilling.

Fagforbundets leder, Jan Davidsen, hevder at byrådet i Oslo ikke bryr seg om arbeidsfolk. Bakgrunnen er at byrådet vil søke staten om adgang til i større grad å benytte midlertidige ansettelser. Vi ønsker en forsøksordning der en midlertidig ansettelse utover halvannet år går over til fast stilling.

Hensikten er å senke barrierene for å komme inn i arbeidslivet. I dag står 800.000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og vi mener et slikt tiltak vil bidra til at flere får mulighet til å skaffe seg jobberfaring slik at de lettere kan komme inn i en fast stilling. Fagforbundet hopper rett i skyttergraven og signaliserer en sterk uvilje mot i det hele tatt å drøfte disse virkemidlene. Økt adgang til bruk av midlertidige ansettelser er sannsynligvis det viktigste enkelttiltaket for å bidra til at arbeidsgivere i sterkere grad ansetter mennesker uten tidligere arbeidserfaring. Ved å myke opp reglene kan vi bygge en bro inn i arbeidslivet for mennesker som av ulike grunner sliter med å skaffe seg jobb. Det vil ikke svekke det generelle stillingsvernet, og det vil minske arbeidsgivers insentiv til å definere stillinger som prosjektstillinger eller vikariater.

Midlertidige ansettelser reduserer arbeidsgivernes risiko, særlig i økonomisk usikre tider. Ved at ansettelser kan gjøres midlertidige vil flere arbeidsgivere ta sjansen på å ansette folk. De som har vært ansatt på midlertidig basis i en begynnende oppgangskonjunktur går som regel over i fast arbeid når de først har skaffet seg et fotfeste i arbeidslivet. Når oppgangen kommer, resultatene blir bedre og bedriftene igjen våger å investere, vil midlertidig ansatte som regel ende opp som fast ansatte.

Dagsavisen følger opp på lederplass med å så tvil om Høyres argumenter, og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har tydeligvis avvist forslaget før søknaden er mottatt. Deler av fagbevegelsen går nærmest på autopilot imot ethvert forsøk på å diskutere tiltak som kan gi økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det bidrar til at debatten raskt går i stå. Regjeringen burde være åpen for å diskutere nye tiltak. De som taper mest på dette er alle dem som ellers kunne ha vært i jobb, men som ikke får muligheten.

Byrådet i Oslo, bestående av Høyre, Venstre og KrF, mener også at lovverket bør mykes opp for å fremme økt verdiskaping. Arbeidsmiljøloven er viktig for å sikre seriøse og trygge rammer, men den må oppdateres og tilpasses en ny tid. Skal vi møte de utfordringene velferdssamfunnet står overfor, må regelverket sikre økt fleksibilitet både for arbeidstagere og arbeidsgivere.

Byrådet ønsker å gjøre det lettere slik at alle de som i dag står utenfor arbeidslivet kommer seg i jobb. På sikt vil det bidra til at flere sikres en mer stabil arbeidssituasjon. Et åpent og inkluderende arbeidsliv krever at vi gir alle en sjanse til å bli med. LO og Fagforbundets kamp for egne medlemmer bidrar dessverre ikke til flere faste ansettelser. Det er viktig å sikre gode vilkår for arbeidsfolk generelt, men det er også viktig å sørge for at flest mulig kan delta i arbeidslivet.

Regjeringen sier de satser på Oslo. De sier at overføringene til byen er økt i deres regjeringstid. Det er riktig, men det er en sannhet med modifikasjoner. De sier ikke så mye om at de samtidig har pålagt Oslo kommune en rekke ny oppgaver.

Oslo vokser fra dag til dag. Det er veldig hyggelig, men det koster mye. Bare befolkningsøkningen koster oss nærmere 300 millioner kroner i driftsmidler i 2011 – da har vi ikke tatt med økte kostnader til vei og kollektivtrafikk. Videre får vi, som alle andre kommuner, en betydelig økning i pensjonskostnader. Vi må bygge ut omsorgstilbud, skoler og barnehager i stor stil, som igjen medfører økte finanskostnader. I tillegg får vi overført nye oppgaver. Da er de ”frie” inntektene, som vi ifølge Navarsete kan bruke til å bygge ut velferdstjenestene våre, dessverre brukt opp – og vel så det!

I realiteten er det slik at de økte inntektene i hovedsak blir brukt til å gi tilbud til flere innbyggere. Vi har altså ikke flere kroner pr. innbygger i 2011 enn i 2010. Regjeringens fremstilling skaper derfor urealistiske forventninger hos innbyggerne når de kommuniserer en voldsom vekst til kommunene.

Oslo har spesielle utfordringer i forbindelse med samferdsel og får også mindre midler til innovasjon og nyskaping enn resten av landet.

Den enorme befolkningsveksten i byen medfører et stort press på kollektivtrafikk og veinett. Det har ført til kapasitetsproblemer på T-bane, trikk og buss, og presset vil øke i årene som kommer. Samferdsel i Oslo-regionen er ikke bare en utfordring lokalt men også nasjonalt. Oslo er et transportknutepunkt for hele landet, og vi er avhengige av et godt statlig samarbeid. Oslo kommune bruker rekordstore summer for å gjøre kollektivtrafikken så bra som den er i dag, men sentrale styresmakter må nå på banen og ta mer ansvar.

Vi trenger også å satse mer på innovasjon. Oslo er kunnskapshovedstaden i landet. Det er store og sterke forskningsmiljøer i østlandsområdet, og det må satses mer målrettet på innovasjonsvirkemidler til vår region. Regjeringen har fått en evalueringsrapport av Innovasjon Norge som peker på at vi som nasjon må satse mer i sentrale strøk for å nå nasjonale målsettinger innen innovasjon. I dag er det en grov skjevfordeling av midler fra staten innen innovasjons- og kommersialiseringstiltak. Det er mye lettere å få penger hvis man holder til i andre deler av landet, det betyr at vi går glipp av mange muligheter her i Osloregionen. Det er veldig uheldig, for på den måten får vi ikke utnyttet det potensialet vi har nasjonalt. Hvis vi skal bli det mest nyskapende landet i verden, nytter det ikke å bruke mesteparten av pengene andre steder enn der de store forskningsmiljøene er. Vi må også ha et nasjonalt perspektiv i sikte, og da må vi tørre å konsentrere satsingen slik at vi evner å støtte de mest innovative prosjektene vi har.

Regjeringen viser fortsatt en begrenset forståelse for en hovedstads spesielle utfordringer. Oslostatsrådene Stoltenberg og Halvorsen aksepterer stilltiende Navarsetes felttog mot hovedstaden.En kommunalminister som til de grader overser storbyenes helt særegne utfordringer, som Navarsete har gjort i sommerens debatt, er ikke nasjonen tjent med.Jeg ønsker meg en regjering som ser verdien av å satse på landets hovedstad og verdsetter dens kvaliteter. Et løft for Oslo er et løft for hele landet, det gjelder spesielt innen samferdsel og innovasjon.