Jeg må skuffe Anders Evenstuen i Rødt, og det han skriver i kronikken i Dagsavisen 6. juli. Skattepenger ender opp som profitt hele tida. Hvis man virkelig mener at de ikke skal det, må man straks pålegge landets kommuner å stanse innkjøp av alt fra skrivepapir til snømåking, fra skolebygg til saksbehandlingssystemer. Alt måtte produseres av det offentlige selv.
Profitten ville forsvinne. Men alle ville tapt. Selve grunnlaget for at profitt oppstår, er at de private produsentene klarer å drive mer effektivt enn det offentlige. Gevinsten deles mellom skattebetalerne, som får lavere kostnader eller kan kjøpe flere eller bedre tjenester, og den private produsenten, som får profitt.
Det er selvsagt ikke alltid slik at innkjøp er den beste løsningen, og offentlige virksomheter utfører derfor en rekke oppgaver i egen regi. Avveiningen mellom å utføre en oppgave selv eller å sette den bort, bør være en naturlig del av den daglige driften. Målet bør være å få mest og best mulig tjenester til publikum for de skattekronene som brukes.
Motstanden mot å tenke på omsorg for våre nærmeste som en vare som kan kjøpes i et marked, er forståelig, men lite rasjonell. Det er vanskelig å se den store forskjellen på om sykepleieren får lønn fra kommunen, eller fra et selskap som har kontrakt med kommunen. Det viktigste er vel hvilken pleie våre nærmeste faktisk får? Og hvis noen tror det er umulig for ansatte i private firmaer å levere god omsorg, hvordan forklarer de at fastlegeordningen er blant våre mest populære offentlige tjenester?
Muligheten for profitt kan også skape velferd. Rekordutbygging av barnehager i kjølvannet av barnehageforliket er et eksempel. For øvrig er foreldre i snitt mer fornøyd med de private enn de kommunale barnehagene i Norge, ifølge en rekke brukerundersøkelser.
Det finnes ikke noe system som kan eliminere mulighetene for feil. Men i et system basert på private aktører og konkurranse, har man effektive sanksjonsmekanismer mot dem som bryter med regler eller forventninger. Evenstuen trekker selv fram en rekke eksempler der regelbrudd har fått alvorlige konsekvenser for de involverte selskapene: Tapte kontrakter og avviklet drift.
Når offentlige etater gjør feil, får det sjelden slike alvorlige konsekvenser for de involverte. Da det ble avdekket omfattende brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim kommune, endte saken med et forelegg på 200.000 kroner til kommunen. Regningen betales selvsagt av skattebetalerne. Det er liten tvil om at konsekvensene av å bryte loven er langt større for private aktører enn for kommunale.
I utgangspunktet er det vanskelig å forstå hvordan det å få flere potensielle arbeidsgivere skal være en ulempe for eksempel for helse- og omsorgsarbeidere. Det kan gi en sunn konkurranse om kompetansen, noe som igjen kan gjøre ulike yrker i velferdssektoren mer attraktive.
Men dersom kommunen i en anbudskonkurranse velger å forhandle hardt for å få kostnadene ned, uten å sette tydelige nok krav til kvalitet, kan arbeidstakerne selvsagt risikere å bli tilbudt dårligere arbeids- og pensjonsvilkår.
Denne strategien er imidlertid risikabel for leverandøren. Det er allerede i ferd med å bli underskudd av kvalifisert helse- og omsorgspersonell i dag, og i framtida må aktørene regne med å jobbe hardt for å tiltrekke seg nok og riktig personell.
Det er uansett fullt mulig å unngå slike situasjoner, gjennom å sette klare krav til kvalitet i konkurransen. En annen løsning er å gjøre det langt enklere å etablere nye firma, og deretter la firmaene konkurrere både om sluttbrukerne og om arbeidskraften. De aktørene som tilbyr dårlige betingelser, vil ha problemer med å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft – noe som igjen vil gjøre det vanskelig å tiltrekke seg brukerne. Aktører med fornøyde brukere og ansatte vil vinne fram, de andre vil tape.
Konkurranse gir ikke automatisk bedre tjenester. Men det kan gi muligheter til å skape kostnadseffektive og mangfoldige velferdstjenester, som vil være til glede for en stadig mindre homogen befolkning. Det forutsetter at vi klarer å skape en god og velfungerende konkurranse, der de aktørene som leverer god kvalitet premieres, mens de som ikke gjør det, taper. Dette er helt avgjørende for at vi også i framtida skal ha råd til brede velferdsordninger.