Arbeiderpartiet i Oslo vil innføre nesten et totalt forbud mot tigging. Men som Thorbjørn Jagland sa: ”Det er mulig å gjøre noe hvis man rett og slett tar et menneskelig utgangspunkt i stedet for å la oppgitthet ta overhånd.”

Arbeiderpartiet i Oslo vil innføre nesten et totalt forbud mot tigging. De vil gjeninnføre  løsgjengerloven som ble opphevet i 2006 - denne gangen som en "sonegjengerlov"!

Romfolk er Europas fattigste og mest forfulgte folkegruppe. Dette er mennesker vi deler kloden med, men ikke minst er de mennesker fra vår egen verdensdel. Vi kan ikke være redd for at ”mange flere tiggere vil komme hvis vi gjør noe”. Vi kan ikke forby fattigdom og sult. Det går ikke an å la folk bo uten tak over hodet og toaletter. Vi må bruke sosialpolitiske virkemidler og ikke strafferettslige for å unngå tigging.

Regjeringen vil gi tilskudd til sosialpolitiske tiltak for tiggere. Oslo klarer ikke å løse utfordringene alene. Dette er en mulighet. Oslo må søke om tilskudd, men verken Arbeiderpartiet, Høyre eller FrP vil det. De mener at Oslo gjør nok allerede!

Arbeiderpartiets forslag med meldeplikt og begrensning av tigging med tid og sted finner ikke støtte verken hos Kirkens bymisjon, advokatforeningen, politiet eller bydelene som opplever utfordringene tett til seg. Hvis tigging skal være forbudt, slik Arebiderpartiet foreslår, innenfor hele Ring 2 og alle mulige steder utenfor Ring 2, hva er det som er igjen? Hvis forbudet skal gjelde fra 1. mai til 1.oktober, skal tiggerne få lov til å fryse hjel og tigge?

Arbeiderbevegelsen har tradisjonelt holdt fanen høyt for nasjonal og internasjonal solidaritet.  Nå svikter Arbeiderpartiet noen av de aller mest utsatte og forfulgte menneskene i Europa - og det i vår egen by. Det er trist og uforståelig for oss.  
Breiviks advokat Lippestad, et selveste Arbeiderparti medlem, en mann med og for prinsipper snakket til Arbeiderpartiets landsmøte og sa: ”det må ligge verdier under politikken, ikke bare pragmatisme." "Hva hadde vi fortalt våre barn om 40 mennesker frøs i hjel under Sinsenkrysset,” spurte han. ”Skal menneskeverd være en verdi som ligger under samfunnet vårt, da må vi finne løsninger på dette,” sa han.
Det holder ikke å rope på regjeringen uten å iverksette et eneste tiltak selv, mente Rieber-Mohn selv i Aftenposten 27. april.

Jeg oppfordrer derfor Arbeiderpartiet, om å droppe det underlige forbudslinja, for det er ikke dem verdig. Jeg oppfordrer dem til å støtte SVs og egen regjeringens forslag om at Oslo kommune søker midler fra staten for å få styrke det humanitære arbeidet knyttet til de mange tiggere og bostedsløse i byen.

Som Thorbjørn Jagland sa: ”Det er mulig å gjøre noe hvis man rett og slett tar et menneskelig utgangspunkt i stedet for å la oppgitthet ta overhånd.”

Å ha levert er ingen nødvendighet, men en svært stor garanti for å kunne levere mer. SV har levert. Spørsmålet er om man kan ha en rød-grønn regjering uten SV? Kan Arbeiderpartiet alene levere nok rødt og nok grønt?

Mennesker har nok følt seg usikre og utrygge i alle verdens tider, men jeg tror vårt århundre er spesielt preget av usikkerhet og bekymring for fremtiden. Og det er all grunn til mindre optimisme: Global oppvarming er en stor trussel til vår eksistens. Urettferdig deling og ulik tilgang til verdens ressurser vil i større grad kunne presse frem konflikter og krig. Migrasjon som en konsekvens av miljøkatastrofer, sult, politiske uroligheter og krig, vil få mennesker fra ulike kanter av verden til å forholde seg til hverandre på et helt annet vis og i en mye større omfang enn hittil. Norge allerede får og kommer i større grad til å få sin del av disse utfordringene.

Norge må møte denne nye verden, som med rett kan oppleves som kaotisk og skremmende, med rak rygg, med en overordnet visjon og strategi. SVs overordnede visjon er et samfunn med mindre forskjeller og en natur i balanse. Vi vil ta vare på det gode hos menneske og natur, og utvikle det videre. Vår strategi er ikke noe annet enn å satse på menneskelige ressurser, samarbeide med dem som allerede tenker som oss og overbevise flere om at små forskjeller i et samfunn er det beste for alle.

SV i regjering har dreid regjeringens politikk til venstre og fått til viktige seiere for venstresiden i Norge. Her må blant annet dette huskes:

·     Retten til å gifte seg med den de vil. Altså kjønnsnøytral ekteskapslov;

·     Bestemmelsen om at barnehagen og skolen skal formidle verdier, men ikke påvirke elevene til å følge en bestemt religion.En inkluderende, livssynsnøytral formålsparagraf i skolen;

·     Konstant kamp for en human asylpolitikk. Dissens fra regjeringens asylpolitikk;

·     En god felles offentlig skole for alle. Stopp på privatisering av skoler;

·     Alle barn med rett til barnehageplass. Barnehagerevolusjon med stor dekning av barnehager, billige barnehageplasser og bedre permisjonsordninger;

·     Ta vare på de mest sårbare barna med en styrket barnevern. Største løftet i kommunalt barnevern på over 20 år;

·     Nytt løft for læreryrke. Økning av antall som søker lærerutdanning med 50 prosent; ny og bedre lærerutdanning, og en varig ordning for etter og videreutdanning;

·     Utjevning av forskjeller på skolen. Gratis leksehjelp og billigere aktivitetsskole.

Jo lengere listen blir, jo større sjanser for at den gode leseren mister interessen til å følge med. Klar over det. Men det er jo ingen annen måte å knuse myten om at SV i regjering ikke har levert, enn å ta en tilbakeblikk og se på det som SV har faktisk levert. Listen kan utvides med: 

·     Fortsatt oljefri Lofoten-Vesterålen.

·     Hele 10 av Norges til sammen 34 nasjonalparker er kommet mens SV har vært i regjering.

·     En liten revolusjon på miljøvennlige biler

·     Tredobling av bevilgninger til jernbaneutbygging

·     10 milliarder til et nytt fond som skal satse på klima og fornybar energi og ikke minst midler til å redusere avskoging i Brasil er blant SVs bidrag til miljø.

·     Norge bruker 1% av landets samlede inntekter på solidaritet med verdens fattige land.

·     Forskjellene i Norge er redusert. 700 000 personer er fritatt for formueskatt, samtidig som de med høyest formue bidrar med mer. SV putter18 milliarder kroner i felleskasse med formueskatt. Det betyr 18 milliarder penger til sykehus, til barnehager, til skoler og velferd.

·     Mens Europa opplever en alvorlig økonomisk krise, har Norge lav arbeidsløshet og en trygg økonomi med SV i regjering.

Å ha levert er ingen nødvendighet, men en svært stor garanti for å kunne levere mer. SV både kan og vil. Spørsmålet er om man kan ha en rød-grønn regjering uten SV? Kan Arbeiderpartiet alene levere nok rødt og nok grønt?

I alle politikkområder drar SV Arbeiderpartiet til venstre for der de står, men i minst tre politikkområder er det en enda tydeligere forskjell mellom Arbeiderpartiet og SV: tilnærmingen til EU og EØS, asyl- og innvandring, oljeutvinning og miljø.

EØS-avtalen truer velferdsmodellen vår. En sterk SV er garantisten for vår velferdsmodell der man er kritisk mot EØS-avtalen. Arbeiderpartiet er svært utydelige i dette spørsmålet.

SV insisterer at asylpolitikken må basere seg på FNs høykommissærs anbefalinger., og ønsker en rettferdig og human asylpolitikk hvor man behandler hver søknad raskt og rettferdig, ikke returnerer mennesker til utrygge områder i verden eller sender små barn vokst opp i Norge til land de ikke kjenner. Arbeiderpartiet fremstår som mer streng enn human og rettferdig i asylpolitikken.

Mens SV har konsekvent vært for å bevaresårbare havområdene utenfor Lofoten, vil Arbeiderpartiet åpne for olje i disseområdene.

Det er stortingsvalg i år. Siden sist og med SV i regjering, har Norge snudd privatiseringen og hatt en riktig retning for miljø og rettferdighet. Vi er nå en sterkere og enda mer engasjert organisasjon som vil kjempe for våre standpunkter i et fortsatt rødt-grønt felleskap. Arbeiderpartiet fort kan ønske seg et annet samarbeid i en annen politisk retning, da vil en stemme til SV vil være en viktig og helt nødvendig stemme for en fortsatt rød-grønn regjering.

Gülay Kutal, sentralstyremedlem i SV

Vi minner Benjamin i dag og lover å kjempe mot all rasisme. Møt opp i Holmlia kl. 16 i dag på minnemarkeringen!

Det var for 12 år siden at den 15-år gamle Holmlia-gutten Benjamin Labaran Hermansen ble drept på grunn av hudfargen sin av to nynazister. De som har drept ham er ute snart.”Den dag i dag ser det ikke ut til at de drapsdømte angrer på det de gjorde den mørke januarkvelden for ti år siden”, stod det i VG for to år siden. Hvordan samfunnet skal ikke gi grobunn til rasisme og ekstremisme? Hvordan skal vi forhindre at flere liv går tapt?

For det første skal vi drive med forebygging gjennom barnevern, skole, inkludering og psykiatri. Barn og unge skal opplyses om rasisme, oppmuntres til å omgås med andre barn og unge som har ulik bakgrunn, utseende, kultur eller religion.

Vi skal drive med systematisk antirasistiskarbeid: i skolen, arbeidsplassen, i kommunene og i det offentlige. Den voksende hverdagsrasismen skal tas på alvor. Ved middagsbordet, i matpausene, på vennetreff, i alle møteplasser der folk møter folk, skal hver enkel av oss avsløre og motsi rasistiske ytringer og holdninger. Radikalisering, marginalisering og voldelig rasisme og ekstremisme skal bekjempes i bydelene hvor lokalkunnskapen ligger. Felles trygghet er felles ansvar.

Vi har ikke glemt, Benjamin. Vi skal gå i tog hver 26. januar. Hans minne skal vi ære ved å kjempe mot hat og rasisme hver eneste dag.

Trine Dønhaug, leder for Søndre Norstrand SV
Gülay Kutal leder for SVs etnisk likestillingsutvalg

Min tale til bystyret: SV vil styrke Oslos barnehager, skoler og kulturtilbud - ikke kutte!

Ordfører,

Fleste i byen er jeg redd har meget lunken interesse for politikken. "Politikerne, de er like alle sammen," pleier mange å si. Bare hvis de hadde visst! Hvordan vi prioriterer pengebruken her i bystyret er faktisk veldig, veldig forskjellig. Partienes prioriteringer gjør faktisk en stor forskjell for enkelte mennesker og for byen både på kort og lang sikt.

Er det riktig det jeg sier? Er det virkelig slik at folk ikke vet? Nei.  Det er ikke sant, ordfører. Folk skjønner det. De ser og de forstår. Folk som jobber i barnehager streiker mens vi sitter og diskuterer her. De protesterer mot byrådet som fjerner krav til minimumsbemanning, salg av kommunale barnehager og legger opp til store kutt i barnehagene. De vet dette kommer til å gå utover deres hver dag i arbeidsplassen. De vet at de kommer til å ha mer å gjøre når det blir færre som skal gjøre jobben. De vet at det blir knapt med vikarer når de er syke.  De vet at verdens viktigste jobb, å bytte bleier, singe sanger, ta vare på våre barn, krever flere ikke færre hender. De vet at effekten av manglende kvalitet i barnehagen er ikke noe vi kan reversere. Man blir ikke barn flere ganger!

Fagforbundet og Utdanningsforbundet demonstrerer foran Rådhuset. Foreldre stiller opp for barna sine sammen med dem. 

Ordfører,

Over 35 000 barn går i Oslos barnahager. Det blir 600 barn til hver av oss i denne salen hvis vi skal representere byens folk. Vi skal, som "foreldrerepresentanter", skal være trygge på at ungene har et trygt og godt tilbud. At de leker, at de har det gøy. Vi skal ha kompetente medarbeidere til å passe på våre barn. Men byrådet ordfører dessverre prioriterer ikke barnehagene når de fpreslår så mye kutt til bydelene. De klarer ikke å representere foreldrene på en god måte.

SV har store ambisjoner for Oslos barnehager. I vårt alternative budsjett legger vi inn 317 millioner mer til bydelene og øremerker 200 millioner til oppvekst og barnehage. Vi vil at kommunen skal bygge flere barnehager. Legger inn 30 millioner ekstra til nye barnehager.

Vi gir mer penger til utdanning for de ansatte og mer penger til språkstimulering og -utvikling hos barnehagebarn.

Ordfører,

SV er opptatt av en god, offentlig, felles skole. Denne skolen skal utjevne forskjellene mellom barn slik at det ikke blir store forskjeller mellom dem når de blir voksne. Vi er opptatt av å styrke skolen, derfor gir vi 50 millioner mer til grunnskolen slik at de kan få flere lærere. Vi plusser på 3 millioner til etterutdanning av lærere slik at Oslos gode lærere blir enda bedre lærere. :-) 

Det er fortsatt flere barn som uteblir fra aktivitetsskolen. SV legger derfor inn 9 millioner til et prøveprosjekt med gratis aktivitetsskole på Gran skole i Groruddalen, samt  en til to andre skoler i Oslo øst og sør.

Snart er det jul, ordfører. Den sosiale eiendomsskatten som SV vil innføre, hadde gitt skolen flere muligheter enn dette: 20 millioner ekstra ville ha gått til å redusere frafall og styke yrkesfagligopplæringen. Kommunen ville ha fått 3 millioner ekstra for inntak av lærlinger.

Som en del i kulturskolesatsingen plusser vi 5 millioner på budsjettet til kultur- og musikkskolen.

Vi vil beholde Uranienborg skole som 1-10 skole og vil derfor gi midler for prosjektering av ny idrettshall som vil åpne opp for dette.

Når det gjelder tilskudd til kultur, ordfører, er vi ikke enig i byrådets vurdering av at man nødvendigvis får mer innovasjon og nytenkning ved å flytte tilskudd fra drift til løpende tilskudd. Vi menet at det er viktig å sikre infrastruktur som scener, øvingslokaler og lignende. Derfor omdisponerer vi 7,5 millioner slik at byens store og små kulturaktorer kan fortsatt bidra til et rikt kulturliv i Oslo.

Vi vil gi 3 millioner til Munch museet for å kunne realisere økte åpningstider og nye utstillinger. 

Og vi vil ikke akseptere kutt i bibliotekene slik byrådets budsjettforslag legger opp til. Bibliotek er SVeres Mekka, ordfører. Vi snur mot den kollektive kunnskapen bibiotekene representerer når vi ber om et bedre liv. Derfor gir vi flere millioner til de lokale bibliotekfilialene og for å sikre at Torshov bibliotek ikke nedlegges. 

SV ønsker ikke byrådets kutt på barnehager, skole og kultur. Byen vår trenger mer og fortjener mer!

I Oslo er det såkalt «fritt skolevalg». Det borgerlige flertallet med Høyre i spissen kan godt mene det, men det er ikke sant.

Du har ikke fritt valg når inntaket er styrt av dine karakterer og når karakterene er styrt av foreldrenes utdanningsnivå og hyllemeterne med bøker hjemme.

Det såkalt frie skolevalget har ført til store ulikheter mellom skolene med hensyn til elevsammensetningen: for det første legger ordningen opp til en nivåinndeling mellom elevene etter evner og prestasjoner. For det andre får man en opphoping av visse elevgrupper på noen av skolene som fører til segregering. Studiet fra Liv Guneriussen viser at vi har en skole som ikke helt lykkes i å utjevne forskjeller. Bare ensidig karakterinntak til videregående skoler fører til at vi får det vi kan kalle offentlige eliteskoler og det er ikke med på å utjevne de sosiale forskjellene vi ser, men heller forsterke dem.

Skal vi lykkes med å utvikle en by som fremmer respekt og inkludering, må vi sikre at vi har et skolesystem som ikke fremmer konkurranse og segregering, men læring og samhold. OECD slår fast i en PISA-rapport fra 2010 at «land som skaper et mer konkurransepreget miljø der skolene konkurrerer om elevene, ikke systematisk får bedre resultater.»

For de borgerlige politikerne virker det som om segregering, kjønns- og klassedeling er prisen man må betale for et konkurransebasert opptak. Først må de innrømme at dette er en altfor høy pris å betale. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Vi må gå inn i dialog med lærerne om et bedre opptakssystem i Osloskolen. Vi trenger et system der valgfrihet for de aller flinkeste elevene ikke skal være det viktigste prinsippet, men hvordan vi kan sikre alle elevene i osloskolen et godt tilbud.

Det er trist at det borgerlige byrådet vil selge en så tradisjonsrik, solid, lønnsom og profesjonell kulturinstitusjon.

«Kommunen skal ikke drive med underholdning,» sa Carl I. Hagen i bystyresalen. Dette sa han for å begrunne salg av Oslo kino. Jeg skal være enig i at jeg går ofte på kino for å bli underholdt, men ikke bare derfor. Filmens kunstneriske uttrykksform og dens estetiske kvaliteter utvider vår horisont, gjør oss mindre overfladiske, til reflekterende og berikede mennesker. Det hender at jeg ser på film av denne grunn også.

Kulturbyråden argumenterer langt mer seriøst for kinosalget. Et av hans argumenter er: «Et bedre skoletilbud og framveksten av informasjonssamfunnet gjør at kinoenes folkeopplysnings- og informasjonsfunksjoner er betydelig redusert.» Hva med all kunnskapen filmen gir oss om menneskers psykologi og natur, om å elske, å krige, om ulike samfunn, kulturer og subkulturer? Vi går kanskje ikke på kino for å lære noe, men akkurat som med andre kunstformer, blir vi bedre mennesker av å se på film: vi får selvinnsikt og refleksjonsevnen vår utvikles.

Hvorfor skal kommunen avvikle et snart 90-års eierskap til denne kulturformen? Som alle andre kulturtilbud, skal kommunens primære oppgave være å formidle kultur til alle byens innbyggere med best mulig kvalitet, til minst mulig penger og nærmest mulig til folket. Oslo kino fyller disse funksjonene utmerket: den har jevnt god kvalitet i filmene, den tilbyr film til et bredt publikum, billettprisene er fortsatt spiselige og den har mange filialer rundt omkring i byen.

Ingen av de begrunnelsene byråden kommer med holder: At Oslo Kinos monopol er brutt, er ikke noe grunn i seg selv til at kommunen ikke skal være med lenger. Oslo Kino eier en fjerdedel av markedet i Norge og sånn sett er den fortsatt den største filmaktøren i Norge. «Kinos informasjonsfunksjoner er redusert,» påstår byråden. Det kan stemme, men dette gjør ikke filmen mindre viktig i å utvikle menneskers estetisk sans og gi kunnskap om mennesker og kulturer. «Kinoene har ikke samme betydning som kulturelt nav i Oslo som i andre steder,» er et annet argument. Så sier byråden seg selv imot allerede i neste omgang: «Som sosial møteplass er kinoene imidlertid viktige, særlig for ungdom som er de som benytter kinotilbudet i Oslo mest.»

Ifølge byråden er det mange andre ting som tilsier at kommunen er en dårlig eier av Oslo Kino: Den har ikke den nødvendige omstillingsevnen; den er ikke sterk nok på kapital, kompetanse og teknologiforståelse; den har ikke vilje og evne til å investere, å være en profesjonell eier og ha gode og raske beslutningsprosesser. Og så kommer oppsummeringen: «Et godt selskap bør ha en eier som evner å løfte selskapet videre og har de rette eierkvalitetene.»

Jeg vet ikke hva man kan si til et byråd som stoler så lite på sine egne styringsevner og kvaliteter på dette område. Å eie er ikke det samme som å måtte ha kompetanse selv. Det kan et selskap som Oslo Kino klare helt fint med god styring ellers fra kommunen.

Nei, det er triste greier. Trist er det også når Oslo Kinos posisjon som en nasjonal aktør dras inn som en ulempe, det også. Er det en naturlov at kinoene rundt omkring i verden skal eies av store internasjonale selskap? Hvorfor skal den svenske SF Kino, en av de potensielle kjøperne, være mer verdifull enn kommune som eier? At de er internasjonale?

Det er fullstendig men-ingsløst og trist at det borgerlige byrådet vil selge en så tradisjonsrik, solid, lønnsom og profesjonell kulturinstitusjon som Oslo kino er. Det er av og til utrolig frustrerende å måtte være i opposisjon som SV-er i byen: ikke kunne forhindre at kommunen, fordi den har et byråd som ikke har nok tro på seg selv som god eier for et kulturselskap og som ikke vil se at kommunens rolle er å gjøre god filmtilbud tilgjengelig til alle Oslos innbyggere uten å ha et stort profitthensyn er en nødvendighet, selger noe som har tatt 90 år for Oslo kommune å bygge opp.

I bystyremøtet 28. mars spurte jeg Torger Ødegaard dette, men fikk ingen ordentlig svar. Jeg akter å sende spørsmålet skriftlig også slik at han gir meg svarene som jeg ønsker.

På Lusetjern skole i Søndre Nordstrand var de i januar av budsjettmessige hensyn tvunget til å si opp fem lærerstillinger. Fra uke 16 vil flere klasser bli slått sammen på første, andre og tredje trinn. I tillegg til at dette skjer midt i skoleåret, har foreldrene vært informert kun fire dager før selve sammenslåingen: Lille Per 7 år kommer hjem med ranselpost på fredag. Da får foreldrene vite at læreren hans har siste arbeidsdag tirsdag og at Per begynner i ny klasse på onsdag!

Det er meget viktig med forutsigbarhet og trygghet i barneskolen. Kan byråden opplyse om hvor mange skoler har av budsjettmessige hensyn måttet si opp lærerstillinger og/eller slå sammen klasser siden januar?

Det er ikke rart at elever og foreldre blir opprørt når de kommer i en slik situasjon som dette. Jeg håper at byråden er enig med meg om at dette er svært beklagelig. Hvordan vil byråden sikre en stabil læringssituasjon for barn i Oslo-skolen uten klassesammenslåinger og lærerskifte midt i et skoleår?

Gülay Kutal
Oslo SVs bystyrerepresentant, medlem av Kultur- og utdanningskomiteen