Jeg mener fortsatt at Jonas Dahlberg «Memory wound» er det beste og sterkeste uttrykket for den utålelige smerten som ble påført samfunnet av terroristen Anders Behring Breivik. Jeg har forståelse for innvendingene fra (deler av) lokalsamfunnet, men mener at Dahlbergs slisse gjennom Sørbråten burde oppføres på sikt. Nå er beslutningen tatt om å flytte minnestedet til Utøyakaia.
Men det er ikke Dahlbergs kunstverk som skal flyttes. Dette dreier seg heller ikke om lokaliseringen. Det som opprører er beslutningene som skjuler seg i noen små setninger i de pressemeldingene regjeringen sendte ut onsdag. Der slås det fast at statens fagorgan for offentlige utsmykkinger, KORO, og kunstneren Jonas Dahlberg løses fra sitt oppdrag. Kulturdepartementet (KUD) overfører oppdraget til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), som i sin tur gir det til Statsbygg. Når KUD fratas ansvaret er det teknokratiets seier over kunst og kultur. KMD-statsråd Jan Tore Sanner vil ha så stor ro rundt minnesmerket at det, slik jeg tolker ham, nærmest skal bli usynlig.
I denne beslutningen ligger det et skandaløst brudd med en lang tradisjon i Norge, nemlig den at minnesmerker skal ha en kunstnerisk utforming. Riktig nok åpnes det for at Jonas Dahlberg, dersom han selv ønsker det, «eventuelt kan trekkes inn i det videre arbeidet med minnestedene». Men det kommer ikke til å skje. For Sanner vraker også Dahlbergs utkast til minnested i regjeringskvartalet.
Det skal ikke arrangeres en ny konkurranse om kunstnerisk utforming av minnestedet på Utøyakaia. Hva som vil skje med minnestedet i regjeringskvartalet er helt i det blå. Det eneste KMD sier er at det skal bli «verdig og lavmælt». I denne sammenhengen er det også grunn til å minne om at statsråd Sanner er mannen som fronter regjeringens historieløse vedtak om å rive Y-blokken. Vedtaket må omgjøres etter høstens stortingsvalg. Hvis ikke vil fremtidige generasjoner klandre oss for en historisk dårlig beslutning.
Realiteten i vedtaket er at Statsbygg vil få oppført et minnested som vil bli så beskjedent at det er glemt fortere enn vi får sagt «terrorist». Det er ikke mulig å flytte Jonas Dahlbergs løsning til denne tomten. Forholdene er såpass krevende at noen voluminøs løsning er nærmest umulig å få til. Kunst skal det jo ikke bli.
Så sent som i januar fikk Jonas Dahlberg den svenske storavisen Dagens Nyheters kulturpris som den viktigste svenske kunstneren uavhengig av sjanger. Hans utkast er blitt et internasjonalt referanseverk for kunstnerisk utforming av minnesteder. Dette kaster vi nå på båten. KORO fortjener riktig nok kritikk for at de som ansvarlig for gjennomføringen ikke involverte naboene i beslutningsprosessen, men det er en forståelig glipp i den tidlige fasen. Ingen kunne forutse de sterke følelsene.
Når KORO og Dahlberg nå blir satt på sidelinjen er det et tydelig signal fra regjeringen om at kunsten ikke har noen verdi. Kunst skaper jo uro, og det vil regjeringen unngå med alle midler. Vedtaket føyer seg inn i en konservativ politikk der kunstnernes deltakelse ansees som brysom og konfliktskapende. Alle problemer skal feies under teppet. Teknokratene vinner til slutt. Men ro er ei det beste. Dette er en gyllen anledning til å gi kulturpolitikken en mer sentral plass i valgkampen.