ANNONSE
Untitled

«Århundrets rettssak» var en interessant, men frysende kald opplevelse under Barents Spektakel. FOTO: OLE-GUNNAR RASMUSSEN

Vis bildetekst

Kunstens kommentar til politikken

Hvordan skal Barentsregionen finne sin identitet? Det er langt til Oslo, og årets Barents Spektakel gikk rett i strupen på statens politikk.

KIRKENES (Dagsavisen): Det var bitende kaldt. Isblokkene tårnet under en mørk himmel. Snøen knaket under støvlene. Den samiske sjamanen Ronald Kvernmo jaget vekk onde ånder. Retten var satt: Tre kvelder på rad arrangert den omstridte kunstneren Morten Traavik «Århundrets rettssak», et forsøk på å stoppe den planlagte prøveboringen etter olje i Barentshavet. Miljøorganisasjonene Greenpeace Norge og Natur og Ungdom har saksøkt den norske staten for å bryte Grunnlovens paragraf 112, som gir rettigheter til miljø og natur. Siden rettssaken skal foregå i Oslo tingrett, syntes Traavik og arrangørene bak Barents Spektakel at folk i nord skulle få muligheten til å ta stilling selv. Derfor ble rettssaken fremført som et politisk teater over tre kvelder, med aktor, forsvarer og vitner – men uten dommer. For her var folket både jury og dommer.

«Århundrets rettssak» inngikk i et festivalprogram som retter oppmerksomheten mot den nye industrialiseringen som feier inn over de nordlige fylkene. Oljevirksomheten er allerede godt synlig, og har gitt grunnlag for dype konflikter. Også havbruksnæring og annen industriell virksomhet skaper store forandringer i lokalsamfunnene. Kirkenes er bygd rundt gruvedriften og industrikjempen Sydvaranger, og problemene satte inn da driften ved hjørnesteinsbedriften opphørte i 1996. Virksomheten ble gjenopptatt i mindre skala, men også denne gikk konkurs ved utgangen av 2015. Høsten 2016 ble gruvedriften gjenopptatt nok en gang, men nå er virksomheten så liten at betydningen for lokalsamfunnet er minimal. Samtidig har handelen og annen samhandling med Russland kommet i gang etter åpningen av samkvem med utlandet som fulgte etter perestrojkaen. I dag er cirka ti prosent av Kirkenes’ befolkning russere, og salgsbodene på torget er et fast innslag i hverdagen.

Det er denne historien som er bakgrunnen for Pikene på broen, den lille organisasjonen som startet Barents Spektakel i 2004. Festivalen startet som en ren kunstfestival, men etter hvert er den blitt en bred kulturmanifestasjon som aktiviserer lokalsamfunnet. Festivalen er også en global aktør med spesielt tette bånd til Russland, men også til det samiske området, Sverige, Finland og nordområdene i resten av verden. Kunstnerisk leder Luba Kuzovnikova er russisk, og staben har et internasjonalt preg.

Av de opprinnelige stifterne som startet Pikene på broen i 1996 er smykkekunstner Inger Blix Kvammen den eneste som fortsatt er med i den daglige driften av Barents Spektakel. Hun var tidlig ute med samarbeid med russerne, og har blant annet hatt utstillinger i Murmansk og Arkhangelsk. Hennes erfaring er at de har en helt annen holdning til kunst og kunstneriske objekter enn vi er vant til i Norge, og at kunsten gjerne må settes inn i en annen sammenheng for å bli vurdert. For eksempel måtte hun arrangere motevisning da hun ville vise sine bærbare smykkeobjekter i Arkhangelsk fordi de ikke forstod konseptet bærbar kunst. Men da smykkene var vist på catwalken var det helt greit for publikum å studere dem i utstillingsmontrene etterpå.

Slike kulturforskjeller er talende for de utfordringene man støter på i Barentsregionen. Kirkenes er blitt et møtested for de ulike nasjonene, og Barents Spektakel tiltrekker seg folk fra hele området. De fleste arrangementene simultantolkes til russisk og engelsk. Kirkenes er etter hvert blitt vant til den tette kontakten med Russland. Byen ligger bare 15 kilometer fra grensen, og høsten 2015 kom flyktningebølgen over Storskog. Nå er det utfordringer rundt de nye forholdene på den internasjonale arenaen som preger samhandlingen med russerne. Selvsensur er et fremtredende problem blant russiske kunstnere, noe som er tema på kurset «Kunst og ytringfrihet i Norge og Russland», som jeg følger denne uken.

I tillegg til rettssaken var «Transborder Café» det viktigste arrangementet under Barents Spektakel. Det spektakulære åpningsshowet med linedansere i fri utfoldelse på den gigantiske havnekranen, utstillinger og ulike konserter er viktig nok, men det er gjennom de politiske manifestasjonene festivalen har markert seg. I år var hovedarrangementet på kafeen overlatt til multikunstneren Amund Sjølie Sveen som arrangerte sitt «Nordting» for tredje gang. Det er en åpen seanse i form av et tingmøte der publikum inviteres til å ta stilling til ulike spørsmål som berører konflikten mellom lokal- og storsamfunnet. Formen kan minne om en parodi med utdeling av gratis vodka til slutt, men i bunnen ligger alvorlige spørsmål om hvilke maktstrukturer og interesser som styrer samfunnet.

Sjølie Sveen traff inntertier da han arrangerte det første Nordtinget ved åpningen av Festspillene i Nord-Norge i 2014. Da var tre statsråder, diverse politikere, presse og 100 gjester fra sponsoren Statoil til stede. De provokasjonene han leverte forårsaket en stor diskusjon rundt finansieringen av festspillene og hvilket innhold man kan tolerere. Åpningsseremonien fikk ingen alvorlige følger, men den daværende fiskeriministeren følte seg tråkket på tærne. Han forkledde reaksjonen som kritikk av kunstens kvalitet ved å si at det var dårlig kunst. Enkelte av festspillenes styremedlemmer var bekymret for sponsorstøtten fra Statoil. Denne kritikken er et uttrykk for kunstens repressive toleranse, eller at man tolererer veldig mye så lenge det kommer fra de rette personene. Amund Sjølie Sveen befinner seg åpenbart i grenselandet for denne toleransen.

Dette var åttende gang Amund Sjølie Sveen gjestet Barents Spektakel. Om den høye frekvensen er et tegn på at det er få kunstnere som evner å provosere i dagens samfunn skal forbli ubesvart, men det er relativt sikkert at mannen bak «Århundrets rettssak» hører til innenfor kategorien. Morten Traavik her definitivt beveget seg på utsiden av den repressive toleransen. Han er kjent for sitt samarbeid med myndighetene i Nord-Korea, og han er en av få kunstnere som har fått annullert en bevilgning (til prosjektet «Miss Landmine») av rådet i Norsk Kulturfond (Kulturrådet), etter at pengene først var bevilget av fagutvalget. Traavik ble «verdensberømt» da han la ut en video på YouTube med en trekkspillgruppe som fremførte A-has «Take on me». Den er sett over to millioner ganger. Han stod også bak den første rockekonserten i Nord-Korea, med det slovenske bandet Laibach, som er kjent for sin bruk av fascistisk symbolikk. Hans interesse for kunstens vilkår under totalitære regimer har sine paralleller i vårt samfunns repressive toleranse.

Den mest overraskende forsvarstalen i «Århundrets rettssak» kom fra Klassekampens nyhetssjef Mímir Kristjánsson. Han mente at en domstol ikke kunne sette seg over Stortinget som landets øverste myndighet. Han viste til Eidsvollsmennene og siterte «All makt i denne sal». Da tenkte han ikke på det frysende kalde isamfiet midt i Kirkenes sentrum, men mursteinsbygningen i Oslo sentrum. For selv om utfallet av «rettssaken» ble 74 for og 49 mot at åpningen for oljeboring er et brudd på Grunnloven, var resultatet uten betydning. Men som anskueliggjøring var det en nyttig erfaring, ikke minst fordi den pekte på hvor stor betydning oljen har hatt for den samfunnsstrukturen vi lever med i dag. Derfor var det totalt uten ironi da kunstnerisk leder Luba Kuzovnikova i Barents Spektakel stilte som vitne for forsvaret. Hun pekte på at oljen har hatt en totalt omveltende effekt på det norske samfunnet, og at uten sponsorpengene fra staten (les: oljepengene – Statoil står ikke på sponsorlisten) hadde Barents Spektakel ikke vært mulig. Og dermed slår den repressive toleransen inn, og ingressens utsagn om konfrontasjon med staten må kanskje trekkes tilbake.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!