Mye av jobben min handler om å være skrivelos (writing coach) for forskere, eksperter og ledere. Jeg leser gjennom tekster, og gir råd om hvordan de kan bli bedre, enten det er kronikker, debattinnlegg, bloggposter, artikler eller bokmanus.
En skrivelos som gjør jobben sin, gir konstruktiv kritikk til skribenten og råd på veien mot en ny og bedre versjon av manuset. Selv den beste tekst kan alltid bli bedre.
Når jeg blir bedt om å kommentere en tekst, tar jeg det for gitt at forfatteren ønsker å høre min oppriktige mening. Er han (eller hun) ute etter et rungende halleluja, er ikke jeg rett adressat.
Det er ikke alltid lett å nå fram til skribenten med velmente råd. Å gi kritikk er en kunst.
Å skrive er hardt arbeid, ja, av og til et sant helvete. Det ligger mye slit og mange frustrasjoner også bak håpløse tekster. En tekst oppleves av mange som svært privat, noe de kvier seg for å vise andre. Da kan det være vanskelig å ta imot velmente råd. Andre forelsker seg i egne formuleringer.
Hvis teksten i utgangspunktet er velskrevet, går det ofte bra å sende kommentarer og forslag til endringer på e-post. Det er raskt og effektivt. Særlig om du kan forklare hvorfor dine råd vil øke sannsynligheten for at teksten blir publisert og lest.
Dersom du skal gi teksten røffere medfart, er det ikke sikkert du skal fremføre den på telefon, e-post eller andre digitale verktøy. Du skal også trå varsomt om du vil utfordre formuleringer som skribenten har forelsket seg i. Da er det ikke sikkert velmente råd oppfattes som det.
Når jeg skal gi de tøffere tilbakemeldingene, inviterer jeg meg selv til en samtale ansikt-til-ansikt på skribentens hjemmebane.
Jeg starter ut med å fremheve den interessante tanke eller idé jeg har funnet i teksten (jeg har til gode ikke å finne det). Det øker sannsynligheten for å nå fram også med konstruktiv kritikk av teksten og råd om hvordan forfatteren skal få sin uslepne diamant til å skinne.