BERGEN (Dagsavisen): Hva slags ledere ønsker vi ved norske kunstinstitusjoner? Spørsmålet blir superaktuelt i møtet med Bergen kunsthalls siste utstilling. Den omstendelige tittelen «O Superman To Girls, Tricky. I Am Here, Where Are You: On Vocal Performance» setter tonen for en utstilling som er viktig, men dessverre dørgende kjedelig. Søndag 15. oktober er utstillingens siste visningsdag, og avslutningen sammenfaller med styrets arbeid med å finne en ny leder for kunsthallen. Briten Martin Clark meldte sin avgang mindre enn ett år etter at han fikk forlenget åremålet. Han ble ansatt i 2013, og forventningen var at han skulle være i Bergen til 2021. Spørsmålet er om noen andre enn styret som forlenget åremålet hans gråter ved hans avreise?
Først litt om utstillingen. Den amerikanske musikeren og performancekunstneren Laurie Anderson hadde nylig en performance på Munchmuseet. Samtidig har hun vært nesten to måneder i Bergen. hvor hun er omdreiningspunktet i utstillingen «O Superman…». Den tar opp et viktig fenomen og setter det inn i en historisk ramme med punken som utgangspunkt. På sitt beste kan vokal performancekunst bevege publikum inn i hjerterøttene. På sitt verste er det gjespende kjedelig. Utstillingen byr på mye bra, men som helhet tråkker den veldig feil. Med punken som grunnlag for presentasjonen er det godt gjort å lage en så kjedelig og klinisk utstilling. Punken var et opprørsk fenomen, men her er den presset inn i den hvite kubens sterile kjedsomhet. Det er drepende for en så vital kunstform.
At nettopp Bergen kunsthall lager utstillingen om den vokale performancekunstens moderne historie er helt på sin plass. Bergen har landets eneste permanente lydgalleri, og byen har et levende kunstmiljø for bruk av vokal og annen lyd i kunstneriske sammenhenger. Utstillingen trekker linjene fra Laurie Anderson epokegjørende performancevideo «O Superman» (1981) til dagens miljø i USA og Storbritannia. Men dette presenteres i Bergen, og med det som bakgrunn er utstillingen forbausende nærsynt. Den er satt sammen av den amerikanske kuratoren Mark Beasley. Han har ikke klart å trekke en eneste linje til det lokale lydmiljøet i Bergen eller Norge (Tori Wrånes kunne vært en god kandidat). Han hopper også elegant over mellomkrigstidens eksperimentelle miljøer, inkludert tyskeren Kurt Schwitters, som var nært knyttet til Norge.
Utstillingen er så feilslått at ryggmargsrefleksen normalt ville sagt at dette burde jeg la ligge. Utstillingen er ingen nyhet lenger, men jeg så den først sist uke. Opplevelsen sjokkerte meg såpass grundig at jeg bestemte meg for å overtale min redaktør om nødvendigheten av å skrive om utstillingen. Den viktigste grunnen til det er at den setter de senere årenes lederkabal ved norske kunstmuseer og -institusjoner i perspektiv.
Det er antagelig ingen som kommer til å savne den avgåtte sjefen ved Bergen kunsthall. Forventningene var store, han kom tross alt fra stillingen som kunstnerisk direktør ved Tate St. Ives, en filial av verdens kanskje mest kjente kunstmuseum. Clark tok over etter Solveig Øvstebø. Etter over ti år i Bergen Kunsthall flyttet hun til Chicago for å ta over som direktør for The Renaissance Society, en av de viktigste kunst- og kulturinstitusjonene i USA.
I sin tid i Bergen har Clark knapt nok knyttet noen bånd til det norske kunstmiljøet. De som håpet at han ville bringe internasjonal kunst til Bergen og norsk kunst ut i verden har bare fått det første. Jeg har bare sett en brøkdel av utstillingene i hans periode, men jeg har ennå til gode å møte noen i lokalmiljøet som snakker om hans sjefsperiode med entusiasme. Siden starten i 2013 har han hatt rundt 100 kunstnere innom kunsthallen. Bare ni av dem er norske. Og av dem er fem festspillutstillere, inkludert neste års Torbjørn Rødland. Det er en forpliktelse direktøren ikke kommer unna, så statistikken blir elendig.
Da Martin Clark fikk forlenget åremålet i fjor var Petter Snare styreleder for Bergen kunsthall. Han måtte trekke seg fra styret da han fikk jobben som direktør for KODE, kunstmuseene i Bergen. Satsingen på Snare er et positivt tegn. For hva er det vi trenger ved norske kunstinstitusjoner? Jo, vi trenger ledere som kan både norsk og internasjonal kunst og som evner å jobbe begge veier. Bare slik kan vi styrke det norske kunstmiljøet og sørge for at Norge blir synlig i verden. Med Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten (direktør ved Aros kunstmuseum i Århus) har Bergen eksportert to kapasiteter som har akkurat de egenskapene vi trenger. Aros hadde allerede en nordisk profil da Høyersten overtok, og under hans tid i Århus har han bygget videre på dette og, blant andre, vist en stor utstilling med Leonard Richard.
Når Bergen kunsthalls styre nå skal finne en ny leder er det å håpe at de har lært av sitt eget feiltrinn. Det finnes mange dyktige, norske lederkandidater med faglig tyngde. Det kan virke som en stor del av styrene ved norske kunstinstitusjoner lar seg imponere av utlendinger med store talegaver og erfaring fra mer eller mindre perifere institusjoner i utlandet. Det var knapt noen i Danmark som hadde hørt om Karin Hindsbo før hun ble direktør i Norge. Nå sitter hun i sjefsstolen ved Norges viktigste kunstmuseum, Nasjonalmuseet i Oslo. At tidligere direktør ved Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt, ikke ble vurdert ved ansettelsen er en skandale.