De jugoslaviske fangene som kom til Norge for å bygge vei, ble plassert i fangeleirer som var like brutale og dødelige som de verste konsentrasjonsleirene under krigen. Leirene ble bygd av Vegvesenet, veiarbeidet ledet av Vegvesenet. Etter krigen benektet alle i Vegvesenet at de hadde hatt noe med de jugoslaviske fangene å gjøre.
Omkring 4000 jugoslaver kom til Norge som fanger i løpet av andre verdenskrig. De var ikke tatt til fange i krig, men arrestert i det tyske marionettregimet som kalte seg Den uavhengige staten Kroatia. Dermed gjaldt ikke de internasjonale reglene om behandling av krigsfanger for dem. For tyskerne ble dette juridiske smutthullet benyttet til å legitimere brutaliteten.
Da Erik Veum i fjor viste at nordmenn deltok i torturen og drapene, ble skjebnen til de jugoslaviske fangene viet fornyet oppmerksomhet. 8 av 10 døde i leirene hvor Hirden sto vakt under ledelse av SS. Da hadde minnet om nedslaktingen som foregikk i Norge gått i glemmeboken. Ikke lenge etter krigen interesserte en ung Nils Christie seg for de jugoslaviske fangene. Christie mente en studie av deres fangevoktere var den beste måten vi i Norge kunne få kunnskap og forståelse om hva den andre verdenskrigen hadde handlet om. Han ville grave dypere der hvor andre avfeide handlingene som ondskap. I Norge var det liten interesse for å lese eller høre på ham. Drap og brutalitet hørte til de andre, de slemme: okkupantene.
Fortsatt er det slik. Selv 70 år etter krigen vil vi helst ikke ta inn over oss hva som kan skje med mennesker der hvor det er krig - heller ikke nyansene av hva som foregikk da vårt land var preget av krig. Et sentralt moment forsvant nemlig idet Veum publiserte sin detaljerte og navnrike beskrivelse. Jugoslavene ble brukt først og fremst til veibygging i Norge under krigen. Leirene ble bygget av Vegvesenet, og det var mer regelen enn unntaket at Vegvesenet ledet arbeidet på de strekningene jugoslavene arbeidet. Vegvesenets ansatte var fasilitører og vitner - ikke bødler. Allikevel har ingen foreløpig spurt: Kunne de stoppet massedrapene?
Da de første jugoslaviske fangene kom til Norge sommeren 1942 hadde Vegvesenet mistet kontroll over planlegging og bygging av veier i Norge. Den tyske okkupasjonsmaktens krav slukte all kapasitet hos etaten. Så å si alt handlet om å bygge vei i Nord-Norge. I Kiruna og Petsamo var det metallforekomster som den tyske krigsindustrien var avhengig av for å lage fly og tanks. Tyskerne trengte vei fordi Østersjøen ofte frøs til is om vinteren og den norske kysten var utrygg. På sitt mest ambisiøse ønsket de å bygge jernbane helt til Kirkenes, men de planene ble ganske raskt forlatt. Det var veien vi i dag kaller E6 som skulle sikre transport av de krigsviktige metallene sørover, tropper og forsyninger nordover.
Mens NSB ble gitt tusener av sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft for å forsere utbygging av jernbanelinjer nordover, fikk Vegvesenet de jugoslaviske fangene som arbeidskraft. Ja, det var Vegvesenet som skulle ha ansvaret for fangene. I november 1941 sendte Vegdirektoratet ut tegninger og beskrivelser av hvordan fangeleirene skulle bygges opp og se ut. Lederne for Vegvesenet i de nordlige fylkene ble forberedt på storinnrykk av fanger, og at de skulle lede arbeidet. Vakthold var det andre som skulle ta seg av. Vegdirektoratet gjorde som den tyske okkupasjonsmakten ba om. På dette tidlige stadiet vet vi bare om en liten protest: Vegvesenet nektet å mate fangene. Det gjorde de ved hjelp av en løgn. Vegvesenet påstod at de ikke pleide å sørge for mat til sine veiarbeidere.
På forberedelsesstadiet forstod nok ikke Vegvesenet hvor ille forholdene for de jugoslaviske fangene ville bli. Men det ble de raskt klar over. Anders Fagerbakk viser i sin masteroppgave at Helgeland veikontor sendte Vegdirektoratet et klagebrev få dager etter at jugoslavene ble satt i sving på veianlegg. Den ansvarlige ingeniøren rapporterte at de norske veiarbeiderne ble urolige og nervøse av å arbeide sammen med jugoslavene. Jugoslavene ble sulteforet og manglet klær. Senere kom enda en rapport, denne gang fra Karasjok. Jugoslavene som bygde vei der ble beskrevet som bare «skinn og bein». Vegdirektoratet vurderte da hvilke konsekvenser det ville få om de krevde bedre forhold for de jugoslaviske fangene: ville det bedre eller forverre situasjonen? Mens Vegvesenet nølte døde jugoslavene.
Så vidt vi vet tok aldri Vegvesenet opp jugoslavenes situasjon med de tyske myndighetene i Norge. Hvorfor? Det frustrerende med å ha skrevet Vegvesenets historie har vært alle de ubesvarte spørsmålene. Vi får kanskje aldri vite om Vegvesenet følte seg truet og presset til å akseptere brutaliteten jugoslavene ble ofre for. Kanskje gjorde de vurderinger av risiko og nytte ved eventuelle protester. Kanskje de bare forholdt seg helt passive til en av de verste hendelsene på norsk jord under andre verdenskrig. Derfor henger spørsmålet igjen: kunne de gjort mer - kunne det vært unngått?
Det er Vegvesenets skyld at vi ikke har flere svar. Kildene fra krigens dager er få, nærmest fraværende. En mistenkelig brann i Vegdirektoratet høsten 1943 har noe av skylden. Langt viktigere er imidlertid at Vegvesenets ledere etter krigen bestemte seg for å aldri snakke om det som hadde skjedd. På 1980-tallet intervjuet Kjell Hegdalstrand mange av de sentrale personene fra krigsårene. Hegdalstrand, som var ansatt i Vegvesenet, var en veihistorisk ildsjel. Han klarte å bygge opp en stor samling av intervjuer, som er bevart. Problemet med intervjuene er at de intervjuede som ledet Vegvesenet i de nordlige fylkene ikke ville snakke om krigen - enda mindre deres befatning med jugoslaviske og sovjetiske fanger.
Først i dette årtusenet har Vegvesenet ønsket å snakke om hendelsene under krigen. Dessverre var det kanskje for sent. De som i ettertid har forsøkt å forstå det som skjedde, er blitt hindret av et fortielsens slør.