Det er ikke summen av kroner og øre på statsbudsjettet som avgjør kulturpolitikkens betydning, men hvordan midlene ønskes brukt. På sitt beste er kulturpolitikken garantist for en større forståelse av Norge som en kulturnasjon, hvor talentene blomstrer også under elitenivå og hvor publikum står klare om terskelen for deltakelse senkes til et allment nivå. Kultur er mer enn luftslott og luftige ord når tilfeldige snorer klippes. En kulturminister er derfor ikke bare en pengeflytter, men også en potensiell pådriver som kan sette sitt personlige bumerke på kulturen som samlende kraft og garantist for norsk språk og egenart satt inn i en internasjonal kontekst. Etter de fire første årene med blå kulturpolitikk er det imidlertid lite annet enn noen vage symbolsaker som ligger igjen fra kulturminister Linda Hofstad Helleland (H). Det er få i kulturlivet som tror hun blir sittende som kulturminister nå når Erna Solberg starter arbeidet med å legge ny regjeringskabal.
Helleland har vært en synlig idrettsminister, men hennes kulturpolitiske vitnemål er langt mer frynsete. Bevillingene til kulturlivet har reelt sett gått ned, hun har skapt usikkerhet på en rekke felt og vist liten vilje til å konkludere i de brennbare sakene. Hennes periode fortoner seg som en eneste lang innspillskonferanse, som ikke har medført stort annet enn en bestilling av ny kulturmelding. Åndsverkloven, mediefinansiering, Operaen, Nationaltheatrets langsiktige overlevelsesevne, bokloven og kunstnernes levekår står fortsatt på vent. Den første Høyre/Frp-regjeringen vil med det måtte videreføre en kulturpolitikk som har lagt bort visjonene om hva kunst og kultur kan og skal være, til fordel for en trimming av feltets næringspolitiske dynamo. Det øvrige ble borte i pilegrimsvandring, Kvikklunsj, brunost og norske verdier på mangfoldets bekostning.
Hellelands forgjenger Thorhild Widvey (H) kom tilsvarende skjevt ut fra start, selv om hun viste handlekraft i et landskap der de rødgrønnes kulturløft siden 2005 hadde mettet store deler av kulturlivet. Strukturelt sett skulle imidlertid det såkalte Enger-utvalgets gransking av kulturpolitikken under de rødgrønne påvise en rekke svakheter. Mens infrastrukturen var bedret og institusjonenes posisjon styrket, hadde folkebibliotekene gjennomgått en nedprioritering og publikumstilstrømningen hadde ikke økt i tråd med ambisjonene. Kulturlivet hadde heller ikke maktet å speile mangfoldet i samfunnet.
Widvey tente et blått lys for kulturlivet da hun tiltrådte med vilje til kutt på flere nøkkelfelt og en rekke uheldige uttalelser – der omtalen av komponisten Maja Ratkje som «Maja Rattkjelke» under åpningen av Ultimafestivalen i stor grad sementerte hennes ståsted som minister perioden gjennom. Likevel var hun rimelig rank da hun gikk av i desember 2015. Hun hadde da satt seg inn i feltet og utvist vilje til forståelse for kultur som uttrykk og politisk markeringsområde. Gjennomføringen av insentivordningen på filmfeltet er i så måte et resultat med bred politisk forankring. Ikke minst sørget hun for selvransakelse og interndebatt om finansieringsmodeller og forventninger.
For de ulike politiske partiene er kulturpolitikken generelt egnet til å understreke de ideologiske grenseoppgangene mot andre partier, både eventuelle samarbeidspartnere og meningsmotstandere. Reelt sett er det lite penger det er snakk om, men desto større følelser. Venstresiden står i stor grad for en politikk basert på statlige overføringer som skal borge for kvalitet, mangfold og innhold tilpasset alle samfunnslag, mens høyresiden regner kultur som næring. Linda Hofstad Hellelands periode som kulturminister har forsterket kravet til selvfinansiering og løsrivelse fra statlige overføringer.
Støttepartiene Venstre og KrF har under både Widvey og Helleland bidratt til å justere kursen, så vel på mediefeltet som i den generelle kulturpolitikken. Samtidig står Talent Norge sammen med gaveforsterkningsordningen som monumenter over privatiseringen av kulturlivet. Begge har bidratt til å høyne kulturen til et elitesjikt for de få, likevel har ingen av ordningene uten videre lokket private bidragsytere på banen. Sammen med Kreativt Norge er dette de tydeligste markørene av den forutsigbare politiske forskjellen mellom blokkene.
Frp/Høyre-regjeringen har vektlagt frivillighetsløftene og oppbygningen av nye institusjoner på kulturfeltet, som er i tråd med partienes vektlegging av det private initiativet. Enger-utvalget konkluderte i sin tid med at institusjonene må fylles med innhold, kunstnerisk kvalitet og publikumsøkning. Flere av partiene gikk denne høsten til valg på økte overføringer og økt fokus på nettopp innholdsdelen og vektlegging av mangfoldet. Arbeiderpartiets nye kulturløfte målbar for eksempel en visjon om Norge som kulturell premissleverandør i en omskiftelig tid, hvor kunsten, vekstpotensialet og publikum kunne ivaretas uten at det gikk på bekostning av kulturfeltets sysselsetting og næringspotensial. Nå får de ikke satt det ut i livet, men det gir klar pekepinn på hvilke kampsaker opposisjonen nå vil prioritere på kulturfeltet.
En ny kulturminister vil komme til et statsrådsbord ribbet for visjoner og vyer om at kultur og kunst skal være noe mer enn en utgiftspost målt i kroner og øre. Vedkommende vil derfor ha en unik mulighet til å sette farge på kulturfeltet, og målt mot forgjengerne skal det ikke stort mer til enn en person som evner å kombinere politisk håndverk med interesse, forståelse og vilje på kunstens vegne. Her har en Solbergs nye regjering alt å vinne på å gjøre kultur til en reell politisk og ideologisk markør.