Debatt

Kultur i migrasjonstider

Selv selbuvotten og bunadssøm har forbindelser til fjerne kontinent.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norge ble nylig kåret til verdens lykkeligste land. Samtidig står vi i en brytningstid. Verden endrer seg raskere enn noen gang. Mennesker flytter på seg, noen fordi de ønsker det, andre fordi de blir tvunget til det. Folk fra hele verden kommer til Norge og Norden på flukt fra krig, forfølgelse og utrygghet. De som kommer er først og fremst mennesker med historier, tradisjoner og verdier som speiler hvem de er. Å lykkes med å inkludere dem på en god måte er og vil være en avgjørende oppgave i tiden fremover.

De nordiske landene er enige om at kultur er en viktig nøkkel til god integrering. I 2017 har Norge formannskapet i Nordisk ministerråd. En av hovedsatsingene er et prosjekt om kulturlivets og frivillighetens rolle i integrering og inkludering. Kulturrådet har fått i oppdrag å lede prosjektet som går frem til desember 2019.

Uavhengig av hvorfor mennesker flytter til Norden, må målet være at de kjenner seg hjemme i det samfunnet de blir en del av. Her spiller kulturlivet en viktig rolle. Kultur og kulturmøter kan skape ny innsikt og nye muligheter. Både frivillige og profesjonelle aktører i kulturlivet kan bidra slik at vi sammen kan skape en litt bedre verden, et litt bedre Norden, et litt bedre lokalsamfunn, og ikke minst – et mye bedre og mer mangfoldig kulturliv.

Kultur handler om identitet. Et samfunn dreier seg rundt noen felles verdier og fortellinger. Disse binder oss sammen og kan få mennesker til å føle seg som en del av et større «vi». Og i et samfunn som inkluderer stadig flere mennesker fra ulike kulturer, er disse verdiene under stadig bearbeidelse.

Migrasjon kan skape usikkerhet og sees på som en trussel for egen identitet. Men hvis vi tenker etter, vet vi at kulturelle uttrykk alltid har vandret fritt mellom nasjoner. Vår egen kulturarv har utviklet seg i tett forbindelse med europeiske og globale strømminger og tendenser. Selv helnorske objekter som selbuvotten eller bunadssøm har forbindelser til fjerne kontinent. Tar vi oss tid til å studere dette nærmere, finner vi kanskje mer som forener enn som splitter?

Kulturlivet kan ikke alene ta ansvar for god integrering av de som kommer til Norge, men kunst og kultur har en særlig stilling og et spesifikt ansvar i samfunnet. Kulturlivet har mange arenaer for deltakelse som festivaler, konserter og utstillinger, samt møteplasser som bibliotek, museer og teatre. Og ikke minst er lokale kulturaktiviteter som kor, korps og kulturskoler steder der de som kommer til Norge møter de som har bodd her lenge. De neste to årene vil Kulturrådet samle kolleger i Norge og Norden, for å finne ut hvordan disse møteplassene kan fungere som gode arenaer for integrering og inkludering av nye nordboere. Og ikke minst hvordan vi som bor her, kan inkluderes i et mangfold av kulturuttrykk som kanskje er ukjente for oss.

Hele kulturlivet – arrangører, produsenter, kunstnere, kulturarbeidere, kulturbyråkrater og publikum – trenger å snakke sammen om hvordan et åpent og inkluderende kulturliv skal være.

Så langt i prosjektet har Kulturrådet lagt vekt på å løfte frem noen aktører med sterke og tydelige stemmer. De har fortalt om hvordan det er å komme som fremmed til et nytt land, eller å bli fremmedgjort i landet der du er født, fordi du er barn av innvandrere.

Deeyah Khan har delt sin historie om å være «postergirl» for norsk multikulturalisme på 90-tallet gjennom sin musikkarriere. Hun ble trakassert og mottok drapstrusler fra det pakistanske miljøet hun kom fra, og måtte til slutt flytte fra Norge da hun var 17 år. Hun fant sitt miljø og sin stemme i Storbritannia og senere i USA, hvor hun blant annet har laget prisbelønte filmer om æresdrap og jihad. Men hun måtte ut av Norge for å lykkes som kunstner.

Fribymusiker i Malmø, Ramy Essam, var en av den egyptiske revolusjonens frontfigurer på Tahrir-torget under den arabiske våren 2011. Han har fortalt om en brå overgang mellom Egypt og Sverige, hvor han opplevde at fokuset var på at han skulle være trygg. Han lærte svensk og fikk et sted å bo. Men som han sa, «jeg kunne vært trygg i Egypt også, jeg kunne bare sluttet å synge». Hans poeng er at når forfulgte kunstnere kommer til Norden, må fokuset ikke bare være på trygghet. Kunstnerne må få gjøre det de ikke får lov til i sine hjemland: å utøve kunsten sin.

Disse historiene kan hjelpe oss med å forstå hva som skal til for at kulturlivet i Norden kan bli fritt og inkluderende, både for kunstnerne og andre som kommer hit, og for de som bor her. Nå har nordiske kulturaktører en unik sjanse til å skape inkluderende møteplasser. Kulturrådet vil arbeide for å legge til rette for alle som vil bidra. Min oppfordring er: Grip muligheten og bli med!

Mer fra: Debatt