Hvis verden bygger mer kullkraft, klarer vi ikke å nå klimamålene i Paris-avtalen. Norske sparepenger settes likevel i selskaper som nettopp bygger nye kullkraftverk.
Klimafinansiering var hovedtemaet da toårsdagen til Paris-avtalen ble feiret denne uka. Tunge finansaktører som Verdensbanken og flere statlige og private fond benyttet anledningen til å vise hvordan de følger opp avtalen. Erna Solberg lanserte at Statens pensjonsfond utland skal bidra til bedre integrering av klimarisiko i langsiktig kapitalforvaltning. Det er et paradoks at fondet samtidig er investert i selskaper som bygger nye kullkraftverk.
Det er vanskelig å finne noe viktigere klimatiltak enn å unngå nye kullkraftverk. Kull står for 29 prosent av all energi som verden produserer og 45 prosent av alle energi-relaterte utslipp. Hvert nye kullkraftverk som blir bygget, vil bidra til å sprenge de globale klimamålene.
Nylig kom det en viktig nyhet om investeringer i fossil energi: Storebrand trekker seg ut av selskaper som bygger nye kullkraftverk. Nyheten fikk overraskende lite oppmerksomhet, til tross for at det ikke er noen tvil om at klimaendringene og arbeidet for å begrense dem, påvirker både verdiskapning og risiko for norske sparepenger som er investert i fossil energi. Derfor er det viktig for alle som er opptatt av jordas fremtid, å sikre at vi ikke fortsetter å investere i nye klimaødeleggende virksomheter.
Fortsatt kullsorte norske sparepenger
Ganske ofte, når vi snakker om kull i den offentlige debatten her hjemme, blir det skapt et inntrykk av at norske investorer, også SPU, har trukket seg ut av kullinvesteringer. Det er ikke riktig. En rapport fra WWF utgitt i desember 2016 og nyere data viser at flere av selskapene norske investorer har investert i, har planer om å bygge nye kullkraftverk. Nå bør både SPU og andre norske investorer merke seg Storebrands beslutning og snarest følge eksempelet.
I 2015 vedtok Stortinget to utelukkelseskriterier for kull og klima for fondet. Det ene kriteriet utelukker selskaper som får 30 prosent eller mer av sine inntekter fra kullvirksomhet. Det andre gjør det mulig å utelukke selskaper som har uakseptabel grad av klimautslipp. Disse kriteriene har fått virke i to år. Nå er det på tide å at Stortinget vurderer om kriteriene virker etter intensjonen. Samtidig bør Norges Bank og oljefondet vurdere om nye kullinvesteringer kan begrunne eierskapsutøvelse eller nedsalg.
Kullkraftverk har en levetid på over 40 år. Derfor låser kullkraftverkene oss fast til CO2- utslipp i mange år fremover. Det er avgjørende at Stortinget strammer inn kullkriteriet for SPU og åpner for at fondet kan investere i unotert infrastruktur – som i praksis vil bety en vridning fra investeringer i fossil til fornybar energi.
En trussel mot økonomisk stabilitet
Det haster om verden skal lykkes med å nå Paris-avtalens mål om å stabilisere den globale temperaturøkningen til 1,5 grader for å unngå de mest katastrofale følgene for samfunn og natur. Alle samfunnsaktører, også investorer, må ta ansvar og forstå sin egen rolle i om vi bidrar til å nå målene eller ikke.
Klimaendringene truer dessuten den finansielle stabiliteten i verden. Idet klimaendringene fører til en finansiell krise, kan det være for sent å stoppe eller bremse klimaendringene.
De internasjonale klima- og bærekraftsmålene går hånd i hånd med SPUs formål, tidshorisont og mandat: SPU skal komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode og har derfor et perspektiv over mange tiår fremover. SPUs mandat legger til grunn at god avkastning over tid er avhengig av en bærekraftig utvikling.
Det er flere måter å sørge for at våre sparepenger ikke finansierer bygging av nye kullkraftverk: Både Stortinget og Norges Bank har innflytelse på hvordan fondet forvaltes. Norges Bank har mulighet til å påvirke selskapene til å skrote planer om nye kullkraftverk og kan selge seg ut av selskaper basert på en helhetlig risikovurdering. Stortinget kan på sin side presisere kriterier for uttrekk. Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å handle nå.