Snart står sommeren for tur og mange av dere vil stifte bekjentskap med reiselivsnæringen i Norge. Reiselivsnæringen er en servicenæring, og derfor er de ansatte den viktigste ressursen.

I Norge har vi en fantastisk natur, opplevelsene står i kø, men viktige elementer i et ferieopphold er mat og overnatting. Det må også stå i stil med de øvrige opplevelsene. Blide, hyggelige og kompetente ansatte som serverer god mat gjør prikken over i-en.

Næringen må sette søkelyset på økt rekruttering og kompetanse gjennom skolering og utdanning. Den delen av reiselivsnæringen som ikke er helårig vil møte på utfordringer når det gjelder kampen om disse arbeidstakerne.

Reiselivet sysselsetter mange sesong- og deltidsansatte. Deler av næringen har en høy gjennomstrømming av ansatte og har en høy andel kvinner og fremmedspråklige. Dette skyldes blant annet at jobbutsiktene er ustabile, og at det benyttes mange unge under utdanning som er på vei til andre faser i livet.

Fast tilknytning til arbeidsmarkedet er nøkkelen til vår velferd. Derfor arbeider vi målrettet for utvidelse av hovedsesongene innen reiselivsnæringen, slik at det skapes flest mulig helårs arbeidsplasser. Økt turisme gir flere arbeidsplasser.

Ansvaret ligger ikke hos næringen alene, her må flere aktører på banen. Helårs arbeidsplasser vil føre til stabil bosetting i distriktene. Vi mener også at rekrutteringen til reiselivsfagene vil bedres som en følge av flere helårs arbeidsplasser. Reiselivsnæringen vil blir belønnet med en forutsigbar og kompetent arbeidsstokk.

Hva mener vi med helårs arbeidsplasser? Helst skal det være ordinære helårs arbeidsplasser hos en og samme arbeidsgiver. Så vet vi at det ikke alltid er mulig.

Vi er åpne for forskjellige løsninger, men for oss er det en forutsetning at de ansatte har ordnede forhold. Av erfaring så vet vi at dette best sikres gjennom organiserte forhold og tariffavtaler mellom partene.

I påsken har Høyre-leder Erna Solberg svingt pisken over dem som ligger nede.

Hun mener at det må stilles større krav til de som mottar stønad, og krever at sosialhjelpsmottakere må kunne klare seg på 70 kroner dagen.

Utspillet må ses på som populistisk Høyre-politikk som det er lite nytt med. Hun drar alle under en og samme kam og framstiller det som at landet er fullt av latsabber og unnasluntrere, som er både feil og viser en forakt mot andre mennesker.

La meg først være tydelig på at arbeidsdyktige mennesker skal arbeide. Og at det er bra med tett oppfølging for å unngå at de som trenger Nav blir passivisert. De skal hjelpes der og da over til utdanning eller arbeid. For at dette skal fungere enda bedre enn i dag, vil det være en god idé å følge opp dagens ungdomsgaranti tettere, med kortere frister og en rett til både arbeid og utdanning. Dette har derfor svært lite med sosialhjelpstønaden å gjøre. Målet må være at denne gruppen blir sendt tilbake til arbeidslivet eller skolebenken lenge før det eventuelt skal vurderes om de er berettiget sosialhjelp.

Å kutte i sosialhjelpen slik Høyres leder foreslår blir derfor fullstendig feil. Det er en kollektiv avstraffing av kronisk syke. For dette er ikke en gruppe som ikke har lyst til å jobbe. For mange er det en daglig kamp gjennom en krise i livet. Og jeg er sikker på at mange hadde vært i arbeid om de hadde vært i stand til det.

I stedet for Høyres forslag om å piske dem som ligger nede, er det behov for en debatt om dagens sosialhjelpsatser er tilstrekkelige. Vi vet at lave overlevelsessatser leder flere ut i fattigdom. Derfor er det nødvendig med en heving av de laveste sosialhjelpsatsene til nasjonale minstenormer ut fra SIFOs satser.

Bildet til Høyres leder er merkelig. Hun burde legge fra seg pisken og heller konsentrere seg om gode tiltak for arbeid til alle, og en bred velferdspolitikk som sikrer et verdig liv for dem som i kortere eller lengre perioder står utenfor arbeidslivet.

Så har det skjedd igjen. LO-medlemmer må gå ut i streik for å få tariffavtale.

Denne gang er det fem unge medlemmer fra Handel og Kontor som tar i bruk streikevåpenet for å få en anstendig lønn. De fem er ansatt ved Bobbos Storkiosk i Tromsø. Arbeidsgiveren betaler i dag 125 kroner timen. 10 kroner under minstelønnen i tariffavtalen. Ingen tillegg for kvelds- og helgearbeid.

Styrelederen i selskapet er av den uforsonlige sorten og uttaler at de ansatte bare får finne seg noe annet å gjøre. Han truer også med å legge ned bedriften.

Dessverre er vi ikke kommet lenger i Norge enn at vi får slike kamper fra tid til annen. Jeg er dypt imponert over de fem unge i Tromsø som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig og som velger å ta kampen. Bra for dem at de har det sterke LO-forbundet Handel og Kontor i ryggen.

HKs regionsekretær i Tromsø gir Bobbos Storkiosk følgende attest: «Dette er en arbeidsgiver som overhodet ikke har kjennskap til verken tariffavtaler eller arbeidsmiljøloven, eller har respekt for de ansattes legitime krav om høyere lønn. Det virker som om de driter i alt.»

Denne beskrivelsen passer godt på mange useriøse arbeidsgivere som ikke har et ønske om å følge arbeidslivets spilleregler. I seriøse bedrifter får man ikke slike kamper. Åpenbart har ikke ledelsen ved Bobbos Storkiosk skjønt dette. For et drøyt år siden ble de dømt til å betale et HK-medlem 150.000 kroner i erstatning for usaklig oppsigelse.

Det er i slike situasjoner som ved Bobbos Storkiosk at fagbevegelsens honnørord som samhold og solidaritet gir et konkret innhold. Nå har Transportarbeiderforbundet varslet at de tar ut sine medlemmer ved Asko Nord i en betinget sympatistreik for å stoppe leveransene til storkiosken. Dette skjer fordi det er av avgjørende betydning for hele fagbevegelsen at kravet om tariffavtale vinner fram.

Vi er svært mange som følger med og støtter de streikende medlemmene i Tromsø. Vårt krav er at arbeidsgiveren straks tar til vettet og skriver under på tariffavtalen. Det vil være smart. For denne kampen vil vi i LO vinne!

Arbeidslivet er tøft for enkelte. Svært tøft.

Hvordan den enkelte har det på jobben, forholdet til kollegaer, ledere og arbeidsgiver, og balansen mellom arbeid og fritid har mye å si for både trivsel og livskvalitet.

For de 2,6 millioner nordmenn som jobber, er arbeid mye mer enn kun lønn. Det å være en del av et arbeidsmiljø, ha kollegaer og ikke minst å kunne bidra til fellesskapet har for de aller fleste en uvurderlig betydning.

Allikevel opplever stadig nye arbeidstakere å bli presset ut fra arbeidslivet. Ofte helt unødvendig. Og noen ganger mot sin vilje. Det starter som regel med langtidsfravær og ender med uførhet.

Utstøting fra arbeidslivet endrer livssituasjonen dramatisk for den enkelte. Men det er også svært dårlig butikk både for arbeidsgiver og samfunnet. Høy sysselsettingsgrad er selve nøkkelen til velferdsstaten.

Tafatte arbeidsgivere sitter noen ganger og ser på hva som skjer uten å foreta seg noe. Selv om de har en plikt til å legge til rette for et godt arbeidsmiljø, skjer det fint lite. Andre arbeidsplasser jobber systematisk med HMS. Slikt forebyggende arbeid gir resultater som motvirker fravær og utstøting. Her er IA-avtalen et godt verktøy.

Selv om arbeidsledigheten i Norge er lav, er det mange som står utenfor arbeidslivet. Altfor mange. Når over 300.000 nordmenn er på uføretrygd og 170.000 på arbeidsavklaringspenger, er det grunn til å spørre om arbeidsgiverne bidrar nok til et arbeidsliv der det er plass til alle.

Vi vet at forebygging gir resultater. Og at en kultur preget av mistenksomhet gir økt risiko for sykefravær, mens en oppmuntrende og støttende kultur bidrar til redusert risiko for sykefravær. Da burde det være enkelt for de fleste å bidra til et mer inkluderende arbeidsliv.

Vi har gjennom de siste årene fått mer enn nok faktagrunnlag og verktøy til å endre situasjonen med utstøting fra arbeidslivet. Legger man til viljen til å lykkes, ja da er man nær målet.

Å ta nødvendige pauser i løpet av arbeidsdagen blir stadig utfordret av krav til økt effektivitet. Det er grunn til bekymring.

Enkelte arbeidsplasser opplever at arbeidsgiveren detaljstyrer hvor mye tid arbeidstakere bruker på pauser. Nylig ble det kjent at et datterselskap til et stort finanskonsern har tatt i bruk et datasystem som kan måle de ansattes innsats minutt for minutt.

Dagens teknologi har ingen grenser for hva som er teknisk mulig av overvåking og kontroll i arbeidslivet. Enkelte arbeidsgivere er svært kreative i bruken av teknologien for å overvåke ansatte, for eksempel gjelder det for yrkessjåfører via bilenes posisjoneringsverktøy (GPS). Nå har tydeligvis denne kreativiteten også spredd seg til et herværende anerkjent finanskonsern.
 
Detaljovervåking skaper stress, mistillit og at man lettere kan gjøre feil i arbeidet. Arbeidsmiljøloven slår fast at det ikke er tillatt med kontrolltiltak som medfører uforholdsmessig belastning for de ansatte.
Det er derfor god grunn til å oppfordre arbeidsgiver til å bruke andre metoder som isteden motiverer, skaper gjensidig tillit og respekt for individuelle forskjeller som er nødvendig i et godt og skapende arbeidsmiljø.

Arbeidsmiljøloven sier at alle som har arbeidstid over 5,5 timer har krav på minst en halv time pause, den skal være betalt dersom man ikke fritt kan forlate arbeidsplassen, eller det ikke er tilfredsstillende pauserom.
Det er i de fleste sammenhenger anerkjent at pauser er verdifulle, og at de har ulike begrunnelser, noen knyttet til helse, noen til personlige behov, og noen til sikkerhet. Derfor bør gode arbeidsgivere legge til rette for, og se nytten av, at arbeidstakerne får nødvendige pauser i løpet av arbeidsdagen.

Måling og detaljstyring hører strengt tatt fortida til. Tillit og medvirkning bør være førende faktorer for å bygge gode og effektive arbeidsplasser.

Ungdomsledigheten i enkelte europeiske land er på hele 50 prosent.

Millioner av unge i Europa er i ferd med å miste alt framtidshåp. Hver femte i alderen 15–24 år står utenfor jobb eller utdanning. I enkelte land er ungdomsledigheten på hele 50 prosent. Faren for sosial uro vokser.
 
Nå tar EU noen fornuftige grep og avsetter 30 milliarder euro i et forsøk på å komme problemet til livs. EU-kommisjonen vil innføre en ungdomsgaranti som skal gi unge jobb, utdanning eller jobbtrening fire måneder etter avsluttet obligatorisk skole.
 
I Norge har vi så langt bare merket krusninger av den krisa som rammer Europa. Allikevel bør vi allerede nå styrke vår egen arbeidsmarkedspolitikk med målrettede tiltak overfor utsatte grupper av ungdom, for å unngå at ungdomsledigheten kommer snikende og befester seg.
 
For det er svært lite smart å la unge møte stengte dører etter endt utdanning. For den enkelte faller store deler av inntektsgrunnlaget bort, men også sosiale nettverk, tilhørighet og selvbilde settes på prøve. Faren for å havne utenfor samfunnet over tid er betydelig. Vi vet at jo lenger man blir gående uten hjelp eller tiltak, jo vanskeligere blir det å komme tilbake igjen.
 
Samfunnsøkonomisk er det også mye å spare. For hundre unge som kommer ut i arbeid istedenfor på uføretrygd, vil samfunnet spare 40 millioner kroner i året. Kort sagt; å bekjempe ungdomsledighet er noe av det viktigste vi kan gjøre.
 
Dagens ungdomsgaranti er ikke en reell garanti, men tiltak der ungdom blir prioritert og møtt med tidlig innsats i form av arbeidsformidling, opplæring og utdanning. Dette har vist seg å være effektive tiltak som har bidratt til at Norge har en av Europas laveste ungdomsledigheter.
 
Vi vet at tidlig innsats er nøkkelen. Derfor er det et godt forslag å styrke ungdomsgarantien ytterligere gjennom at alle under 25 år skal sikres et tilbud om jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på tre måneder.

Arbeidsgivers iver etter økt profitt gir mange ansatte liten mulighet til å planlegge sin fritid.

Når julefreden har senket seg etter en omfattende julehandel, er tida kommet til å reflektere over konsekvensene av å handle til alle døgnets tider. Det er de ansatte i varehandelen som må ta støyten for julehandel både på sene kvelder og på søndager. Arbeidsgivers iver etter økt profitt gir mange ansatte liten mulighet til å planlegge sin fritid.

For fagbevegelsen er en fridag i uka et gode vi vil kjempe for. En felles fridag betyr at familier kan planlegge felles arrangementer, enten det er en turnering med idrettslaget, en tur på stranda eller møte i velforeningen. Også butikkansatte skal få ta del i dette.

Det er ikke bare julehandelen som legger press på åpningstidene. Helt siden Bondevik-regjeringen opphevet åpningstidsloven i 2003 har det vært fritt fram å holde åpent 24 timer i døgnet seks dager i uken. Helligdagslovgivningen åpner for søndagsåpne butikker for de som i det vesentlige selger blomster, planter og andre hageartikler.

Tidligere i år bestemte Maxbo seg for å holde en av sine butikker åpent på søndager. LO-forbundet Handel og Kontor anmeldte Maxbo til politiet for brudd på helligdagslovgivningen. Nå har politiet endelig konkludert, og ilagt butikken et forelegg. Maxbo er fortvilet og mener de er nødt til å ha åpent søndag for å kunne konkurrere med Plantasjen.

Handel og Kontor har gitt utrykk for at de forstår Maxbos frustrasjon, men at saken viser at det nå er på tide med en kartlegging av varebransjen, som er en av markedets minst regulerte bransjer.

Tida er inne for at vi tenker over hvilket samfunn vi vil ha. Er det virkelig behov for butikker som er åpne på sene kvelder og søndager? For min del er jeg sikker på at en strengere åpningstidsregulering vil være bra for både forbrukerne, næringen og de ansattes interesser.

Mange hevder at unge i dag er mer individuelle og ikke ønsker å slutte seg til en fagforening. Dette er ikke sant.

Det er en myte at det er en lavere interesse for å organisere seg blant unge. Aldri før har LOs forbund hatt flere medlemmer under 30 år enn nå.

Unge arbeidstakere arbeider ofte i utsatte bransjer med lav organisasjonskraft, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Mange får et tøft møte med arbeidslivet som gir et dårlig førsteinntrykk av norsk arbeidsliv. Opplevelsene kan være midlertidige ansettelser, ufrivillig deltid og dårlig opplæring. 

En Fafo-undersøkelse fra i fjor viser at noen unge organiserer seg for profesjonsfaglig tilhørighet, andre som et politisk valg. Det viktigste for dem alle er å ha noen i ryggen. Undersøkelsen viser at unge arbeidstakere ønsker å organisere seg.

Løse påstander om at fagorganisering er umoderne kan skyldes hvilke jobber og hvilken del av arbeidsmarkedet de sysselsettes i. Vi vet at organisasjonsgraden er større i offentlig enn i privat sektor. Lavest i privat tjenesteyting. Lavere blant midlertidige enn blant fast ansatte. Og lavere blant deltidsansatte enn blant heltidsansatte. Dette er områder unge ofte arbeider i. Uansett hvor mye vi snur og vender på dette; hovedårsaken er som regel at de aldri er spurt.

I LOs 22 forbund er det nå over 118.000 medlemmer under 30 år. Trenden vi opplever er at flere og flere organiserer seg. Den totale medlemsmassen i LOs forbund er også økende. For første gang i historien passerte LO i 2010 870.000 medlemmer. Samtidig har LOs andel av organisasjonsgraden vært svakt avtakende de siste årene. Det siste året var nedgangen på 0,1 prosent.

Det er ingen tvil om at unge arbeidstakere vet at det å organisere seg er den beste forsikringen mot å bli dårlig behandlet i arbeidslivet. En kamerat av meg sa det slik: Like viktig som å forsikre huset før det brenner, er det å organisere seg i jobben før problemene oppstår.

Fedrekvoten er et tiltak som virker.

I forrige uke la regjeringen fram handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. Jeg har sagt at det er et av de viktigste dokumentene regjeringen har lagt fram i år. Det at vi har så høy yrkesdeltakelse i Norge har virkelig gjort landet vårt til et rikt land. Og vil være avgjørende for å opprettholde landets velstand.

Tidligere var kvinner reservearbeidskraft. Vi hadde egne kvinnetariffer som var lavere enn menns. Den situasjonen burde være et tilbakelagt stadium, men nå hørte jeg nylig at en forsker tok til orde for at småbarnsmødre burde gå ned til 80 prosent stilling fordi de så ofte var sykmeldte. Det er visst slik at trebarnsmødre i snitt har 3,6 flere sykedager enn andre. Da antar jeg forskeren også mener det er greit at disse mødrene setter lønn, pensjonsopptjening og muligheten til å gå av ved 62 år på spill?

For meg er dette ikke greit. Jeg mener dette er et uttrykk for at det fortsatt er krefter i samfunnet som ser på kvinner som reservearbeidskraft. Det tas fortsatt for gitt at kvinner skal gå ned i stilling for å løse tidsklemma i familien. Et godt eksempel på det er at 63 prosent av fedrene mot 24 prosent av mødrene vurderer egen jobb som viktigere enn partnerens.

Jeg setter pris på alle tiltak for å balansere ansvaret for hus og hjem mellom foreldrene, men det viktigste tiltaket for å få til et likestilt samfunn er retten til heltid. For at kvinner skal være økonomisk selvstendige, må arbeidet med kjønnsnøytrale pensjonsordninger, likelønn, lavlønn og retten til hele stillinger prioriteres.

Fedrekvoten er et tiltak som virker. Den skaper forståelse for at også menn må ta sin tørn på hjemmebane for at kvinnene skal kunne opprettholde sin karriere. Og så gir den rom for helt nødvendig samvær mellom far og barn tidlig i barnets liv. Regjeringens handlingsplan for likestilling er et godt stykke arbeid som bereder grunnen for en satsning på dette området.