Da Margaret Thatcher gikk bort i en alder av 87 år, vekket det mildt sagt blandede følelser i det britiske folk.

Thatchers omstridte politikk på 1980-tallet besto i massiv privatisering, liberalisering av økonomien, nedbygging av velferden og knusing av fagforeningene. Det har ødelagt muligheten for at partene i arbeidslivet sammen kan ta ansvar for samfunnsutviklingen.

Her i Norden har den nordiske modellen med det unike trepartssamarbeidet gjort det mulig for partene å ta ansvar. Forutsetningen har vært høy sysselsetting og en høy organisasjonsgrad blant arbeidsgivere og arbeidstakere.

Men de siste åtte årene har Norge og Sverige skilt lag. I 2005 fikk Norge en rødgrønn regjering som har tatt fagbevegelsen med på råd, og jobbet for å styrke arbeidsfolks rettigheter. I Sverige vant den borgerlige firepartialliansen valget i 2006, og angrep raskt fellesskapsløsningene og den nordiske modellen. Det har betydd massiv privatisering, ikke minst innen skole og omsorg, der store internasjonale selskaper sender overskuddene til kontoer i skatteparadiser, med fallende kvalitet på omsorg og undervisning som resultat.

Og arbeidsledige er det mange av. 400.000 går uten jobb. Men det er særlig én gruppe den svenske regjeringen har satt inn kreftene for å hjelpe: Med skatteletter til arbeidsgiverne og lavere lønninger skulle de få ungdom i jobb. Fasiten er at hver fjerde ungdom under 24 år står uten arbeid. Reinfeldt-regjeringen har også angrepet trepartssamarbeidet, og i praksis får LO-lederen nesten aldri møte statsministeren. De har også gått løs på mange av de ordningene som har gjort det lønnsomt å være fagorganisert. På 18 måneder mistet svensk LO 330.000 medlemmer.

Dette skjer parallelt i to naboland, under to ulike regjeringer. Det handler om valg man gjør. Her hjemme har Høyre bedyret at de vil moderere politikken sin, og legge seg mer inn mot sentrum. Det høres fint ut - men vi kan merke oss at dette også var suksessoppskriften til deres svenske søsterparti Moderaterna. Når det kom til praktisk politikk tok de likevel opp tradisjonen fra Margaret Thatcher.

Vi liker å tro at alt er på stell i det norske arbeidslivet. Det er det ikke.

De siste årene er det blitt avdekket en rekke tilfeller av uanstendige arbeidsforhold og svært lave lønninger ved norske arbeidsplasser. Innen bransjer som bygg og anlegg, reiseliv, renhold, verftsindustri og transport er det avdekket lønninger helt nede i 3 euro i timen. I tillegg har det vært stygge arbeidsulykker, og uverdige boforhold som har vært tilbudt av arbeidsgiver.

Slike overgrep mot arbeidstakere er sosial dumping. Ofte er det arbeidsinnvandrere som har kommet til Norge for å søke jobb og et bedre liv enn de kunne skape i sitt hjemland som blir rammet. I fagbevegelsen mener vi alle arbeidstakere uansett bakgrunn skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er et solidarisk krav.

Arbeidsgiverne har ikke akseptert dette. Gjennom flere år har NHO og flere verft ikke godtatt at tariffavtalene til norske verftsarbeidere skal også gjelde for utenlandsk arbeidskraft, såkalt allmenngjøring. De tapte i tingretten og lagmannsretten. Til slutt anket de til høyesterett.

Nylig kom høyesterettsdommen som slår fast at utenlandske arbeidere skal ha rett til lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, når en tariffavtale er allmenngjort.

Det er en knusende seier for et anstendig arbeidsliv. En av de viktigste i moderne tid. Hele allmenngjøringssystemet sto på spill, et system som skal sikre anstendige lønninger for all arbeidskraft. Dommen var også viktig for å fjerne hinder for konkurransevridning i arbeidsmarkedet.

Arbeidsgivernes frykt om at dette skal drive kostnadene i været er sterkt overdrevet. Arbeidsinnvandringen har vært en berikelse for Norge. En berikelse arbeidsgiverne har kunne benytte seg av for å holde høy produksjon. Vi er alle tjent med et seriøst og anstendig arbeidsliv der det er de seriøse bedriftene som til slutt blir vinnerne.

Det er mange veier til Rom. Innen videregående opplæring er det få.

Elever som tar yrkesutdanning, opplever i dag at de har begrensede muligheter til å utdanne seg videre innenfor det fagfeltet de har valgt. Det er flere blindveier innen videregående opplæring, og veien fra yrkesfag til høyskole er ubegripelig lang og kronglete.

Y-veien er unntaket. Dette er en spesielt tilrettelagt ordning for studenter med fagutdanning som gir opptak og godskriving av fagbrev innen relevant studium. Det bygger på en forutsetning om at ulik inngangskompetanse skal utlignes gjennom studiet, slik at utgangskompetansen skal være den samme som for dem som har en generell studiekompetanse som inngang. Kort fortalt er dette egentlig bare rokering av fag og slik sett ingen enklere vei. I dag er Y-veien en unntaksregel som bare få kjenner til. Ordningen er gjort generell kun for ingeniørutdanningene. Erfaringene med ingeniører fra begge retninger er at Y-veistudentene gjennomfører like godt, men at de gjerne utvikler litt ulike faglige tyngdepunkter basert på sin tidligere utdanningsbakgrunn.

Selv er jeg utdannet omsorgsarbeider/helsefagarbeider. Da jeg var lærling, vurderte jeg å ta mer utdanning for å bli sykepleier. Det innebar å måtte bryte av den helsefaglige utdanningsveien, og ta påbygging til studiekompetanse. For meg ble det for tungvint. Hadde jeg hatt muligheten til å starte på sykepleierutdanningen direkte etter endt fagbrev, ville mulighetene ha åpnet seg. Når studentene som tok den tradisjonelle veien fikk praksis, og kanskje for første gang ble kjent med et skyllerom, kunne jeg, som allerede hadde gått to år i lære, styrket meg innen fag som norsk og matte. På den måten hadde vi over tid fått en utjevning av kompetansen, slik at vi alle hadde oppnådd likt læringsutbytte.

Det må være et politisk mål å rive ned dagens mur mellom videregående opplæring og høyere utdanning. Med åpne utdanningsveier vil flere unge finne sine naturlige veier ut i arbeidslivet. Et godt virkemiddel for både mindre frafall og sosial utjevning.

Unge arbeidstakere er en sårbar gruppe i arbeidslivet.

I disse dager inviterer LO unge tillitsvalgte i fagbevegelsen og rødgrønne ungdomspolitikere over hele landet til samlinger der arbeidslivspolitikk står på dagsordenen. Unge arbeidstakere er en sårbar gruppe i arbeidslivet. Det vet vi gjennom erfaringer fra LOs Sommerpatrulje, der vi avdekker mange brudd på arbeidsmiljøloven.

Unge arbeidstakere vil bli en enda mer sårbar og utsatt gruppe hvis høyresiden vinner høstens stortingsvalg. Der høyresiden snakker om midlertidige tilsettinger som et gode og roser «fleksibiliteten» dette gir, vet vi at de som blir rammet får en enda mer uforutsigbar tilværelse der for eksempel boliglån vil bli helt uoppnåelig.

Arbeid er det viktigste våpenet for et rettferdig samfunn. Det gir inntekt til den enkelte, skatteinntekt til velferd og er nøkkelen til integrering. Derfor blir fast tilknytning til arbeidslivet en viktig fanesak for unge velgere. Det er viktig at flest mulig kjenner til utfordringene i arbeidslivet og forskjellen på blåblå og rødgrønn arbeidslivspolitikk.

Vi i LO ønsker å bruke vår kunnskap til å bidra til skolering om den norske arbeidslivsmodellen. På fire samlinger rundt om i landet skal deltakerne diskutere ungdomsledighet, ungdoms arbeidshverdag og til slutt kunne debattere med rikspolitikere og forbundenes tillitsvalgte om arbeidslivet for unge arbeidstakere. Og vi skal løfte blikket ut over landegrensene.

Krisen i Europa har sendt ungdomsledigheten til skyhøye nivåer, og det innebærer fatale sosiale konsekvenser. Den skremmende utviklingen i eurosonen gjør at man frykter at en hel generasjon aldri vil få fotfeste i arbeidslivet. Andre igjen har ment at resultatet kan bli destabilisering og sågar nye kriger. Som eksempel pekes det på forløpet i Tyskland før andre verdenskrig.

Vi håper å bidra til at arbeidslivspolitikk står høyt på dagsordenen også for de yngste politikerne før høstens valg.

Ved årsskiftet kom nye regler for å bedre forholdene for de ansatte i vikarbyråer. De ansatte skal ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår når de er innleid som om de var direkte ansatt.

Dette er et svært viktig tiltak for å motarbeide sosial dumping - som hindrer utviklingen av et organisert arbeidsliv, som er bærebjelken i den norske modellen. Sosial dumping presser også seriøse bedrifter ut av markedet, og bidrar til økt kriminalitet.

Gjennomføringen av vikarbyrådirektivet og de oppfølgingstiltakene som ble vedtatt av Stortinget i sommer, gjør det enda litt mer vanskelig for de useriøse bedriftene. Fra 1. januar ble det også innført en rekke tiltak for å sikre at kravet om likebehandling etterleves, blant annet opplysningsplikt. De nye reglene stiller krav både til innleie- og utleiebedriften.

Flere arbeidsgivere har beklaget seg. Til disse arbeidsgiverne er det én ting å si: Ansett de innleide arbeidstakerne i faste stillinger! Det er kun det som bygger opp under et seriøst arbeidsliv.

De tillitsvalgte har en viktig rolle for å påse at innleie av arbeidskraft går riktig for seg. Arbeidsgiver skal nemlig en gang i året drøfte bruken av innleid arbeidskraft og praktisering av kravet om likebehandling med de tillitsvalgte. Arbeidstilsynets rolle er å håndheve at denne drøftingsplikten overholdes.

Det er gledelig å registrere at regjeringen i hele sin regjeringstid har kommet med tiltak etter tiltak mot sosial dumping. Kampen mot de useriøse er ikke over. Regjeringen fremmet i desember 2012 forslag om kollektiv søksmålsrett i innleiespørsmål. Saken er nå på høring. Og fra sommeren trer reglene om solidaransvar i kraft, som betyr at innleier får ansvar dersom utleier ikke betaler korrekt lønn.

Med slike målrettete tiltak bygger regjeringen opp under et seriøst og anstendig arbeidsliv der det er de seriøse bedriftene som til slutt blir 
vinnerne.

Arbeidsulykker, manglende arbeidskontrakter og uanstendig lav lønn. Unge arbeidstakere opplever alt for ofte et dårlig møte med arbeidslivet.

De har selv et ansvar for å sette seg inn i spillereglene, men hvordan kan vi forvente at de skal vite om sine rettigheter og plikter når skolen, arbeidsgiverne og samfunnet svikter?

Det er nødvendig at arbeidslivskunnskapen styrkes både blant arbeidsgivere og unge voksne. I LO ser vi for oss tre mulige tiltak:

For det første må det bli en styrket, helhetlig arbeidslivsrettet undervisning i all videregående opplæring. I dag opplever mange unge å ikke ha fått nødvendig arbeidslivskunnskap til tross for at temaet er på timeplanen. Arbeidslivsnær undervisning er en forutsetning for at ungdom skal kunne kjenne sine plikter og rettigheter.

For det andre må HMS tydeliggjøres som et mål for opplæringen i den videregående utdanningen, herunder kompetansemål om arbeids- og næringsliv. Unge arbeidstakere er 50 prosent mer utsatt for arbeidsulykker enn øvrige arbeidstakere. Ungdom må få nødvendig opplæring slik at de ikke løper større risiko for arbeidsulykker enn andre arbeidstakere. Her har også arbeidsgiverne et lovpålagt ansvar som det i dag ofte syndes mot.

For det tredje må myndighetene opprette målrettet tiltak overfor arbeidsgivere og foreldre om deres ansvarsrolle for de under 18 år. LO har dokumentasjon gjennom 27 år med LOs sommerpatrulje. Bare i år besøkte vi over 3.000 arbeidsplasser. Selv om antallet er gått ned, opplever fortsatt hver femte ungdom brudd på lov- og avtaleverket.

Vi har alle et ansvar for at unge skal ha et positivt og godt møte med arbeidslivet. De aller fleste arbeidsgivere er seriøse og tar godt vare på sine ansatte. Vi må gjøre ungdom rustet til også å komme helskinnet fra møter med useriøse arbeidsgivere. Da må de være i stand til å kjenne sine rettigheter og hvilke spilleregler som gjelder.

Nå i førjulstida øker kjøpepresset. Det oppstår nærmest et press om å kjøpe flest mulig ting. Vi kommer sikkert til å sette ny rekord i bruk av penger denne julen også. Før det hele tar av har vi muligheten til å ta noen valg.

Vi i Norge lever i vår egen virkelighet med svært lav arbeidsledighet og økende kjøpekraft. I de fleste andre land er situasjonen stikk motsatt. Mange varer er blitt mye billigere i løpet av de siste årene. På mange måter er det bra. Samtidig er det sånn at når noe er svært rimelig, er det noen som må ta konsekvensen av dette.

Det svenske dokumentarprogrammet «Kalla Fakta» avslørte nylig at Hennes & Mauritz‘ tekstilarbeidere i Kambodsja og Bangladesh arbeider under svært dårlige lønns- og arbeidsforhold. Hennes & Mauritz er nok ikke alene i så måte. I mye av tekstilbransjen, og i mange andre bransjer, finner vi de samme utfordringene: Fattige arbeidere i Asia jobber for luselønn for at vi skal kjøpe billige klær. Og norske forbrukere vil ha billigere og billigere varer. Når varene presses ned i pris hos oss, må de som produserer varen kutte kostnadene. Det kan føre til at lønningene til arbeiderne holdes veldig lave.

Vi norske forbrukere kan ta noen etiske valg. Som forbrukere har vi alle en mulighet til å bidra til en rettferdig handel som vil bekjempe verdens fattigdom. Blir vi mange nok som krever gode arbeidsvilkår for produsentene vil våre krav bli hørt.

Organisasjonen Initiativ for etisk handel (IEH) har mange kjente norske bedrifter som medlemmer. Dette er bedrifter som har tatt et standpunkt om etisk handel. De må stille krav til sine underleverandører om at varer de kjøper inn er laget i tråd med internasjonalt anerkjente standarder for arbeidsforhold og miljøhensyn.

Ditt valg kan være å handle hos en av disse bedriftene. Da har du tatt ditt valg om å støtte etisk handel.

Bruk din forbrukermakt til å forandre verden!

Norge må nå gå foran som et godt eksempel og signere tilleggsprotokollen som gir barn mulighet til å klage dersom rettighetene deres blir brutt.

I dag er det Barnekonvensjonens dag og 23 år siden de første landene signerte konvensjonen. Barn i Norge er blant verdens heldigste barn. Få land har gitt barns rettigheter en så sentral stilling og et så sterkt vern som Norge. Norge må nå gå foran som et godt eksempel og signere tilleggsprotokollen som gir barn mulighet til å klage dersom rettighetene deres blir brutt.

Innføringen av Barnekonvensjonen var et enormt gjennombrudd for barns rettigheter og rettssikkerhet verden over. I dag har så godt som alle land signert FNs Barnekonvensjon. En vesentlig forskjell mellom Barnekonvensjonen og andre FN-konvensjoner om menneskerettigheter var at Barnekonvensjonen inntil i fjor ikke hadde et klageorgan hvor barna kunne klage inn brudd på rettighetene sine.

Tilleggsprotokollen åpner for at ethvert barn får mulighet til å klage inn brudd på konvensjonen til FNs Barnekomité. Det betyr at barn eller deres representanter i land som har signert protokollen, og som mener at de ikke får sine rettigheter oppfylt, selv kan fremme en klage. Der barn tidligere måtte fremme sine klager på brudd av barnekonvensjonen til organer som ikke hadde spesiell kompetanse på barns rettigheter, er det nå FNs Barnekomité med sin spisskompetanse på barns rettigheter som får ansvar for å behandle klagene. Klagemekanismen styrker barn som egne rettsobjekt, med egne, selvstendige rettigheter.

I Soria Moria II-erklæringen står det at «regjeringen vil lede an i det internasjonale arbeidet for å innfri alle barns rett til utdanning, og løfte arbeidet med barns rettigheter internasjonalt.» Det er et viktig og ambisiøst mål, og etter Framfylkingens mening er det nettopp det den nye klageordningen gjør. Det er derfor det er så viktig at Norge, som allerede er et foregangsland på barns rettigheter, går foran med et godt eksempel og signerer protokollen. Signaleffekten av å signere tilleggsprotokollen er stor. Signaleffekten av å ikke signere tror vi dessverre er enda større. Det forteller verdens land at klagerett er noe barn ikke fortjener.

En tredjedel av verdens befolkning er barn under 18 år, mange av dem får sine rettigheter brutt hver eneste dag. Fortsatt får mange barn ikke den utdanningen de har rett til, barn helt ned i 12-årsalderen blir giftet bort og mange mangler mat og trygghet. De fleste av disse barna lever i land med langt svakere rettssystem enn Norge. Også for disse barna er det viktig at Norge sender ut et sterkt signal om at deres rettigheter bør styrkes.

Utenriksminister Barth-Eide understreker behovet for å utrede konsekvensene ved signering og ratifisering av protokollen. Det har Framfylkingen forståelse for. Likevel er det vanskelig for oss å forstå at signering og ratifisering av tilleggsprotokollen vil føre med seg mange nye konsekvenser annet enn å styrke barns rettigheter. Norge er allerede forpliktet til å følge Barnekonvensjonen, siden vi både har ratifisert den og inkorporert den i norsk lov.

Likevel ser vi én åpenbar konsekvens av å signere tilleggsprotokollen: Norge risikerer selvsagt at barn fremmer klager til FNs Barnekomité, på samme måte som det av og til blir fremmet saker mot Norge i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Både FNs Barnekonvensjon og den Europeiske Menneskerettserklæringen inneholder bestemmelser som er åpne for tolkninger. Saker som blir prøvd for den internasjonale menneskerettighetsdomstolen er med på å justere norsk praksis og å sikre rettssikkerheten til egne innbyggere. Sannsynligvis vil saker som blir klaget inn til Barnekomiteen ha samme korrigerende effekt, til tross for at deres anbefalinger ikke er juridisk bindende.

Men hvorfor skal barn ha dårligere rettssikkerhet enn voksne? Er det ikke nettopp barna som bør ha et ekstra sterkt vern? At barn skal ha dårligere rettssikkerhet enn voksne strider mot rettferdighetsoppfatningen til vanlige folk.