Torbjørn Røe Isaksen erkjenner bare realitetene i samfunnet og er en pragmatiker.

Ifølge Dagsavisen den 5. mai fikk Torbjørn Røe Isaksen kjeft fra sine partifeller på Høyres landsmøte for det mange i Høyre vil kalle radikale forslag. Det er å si at Isaksens forslag ikke er radikale overhodet. Han erkjenner bare realitetene i samfunnet og er en pragmatiker, og skjønner at skulle en Høyre-ledet regjering styre etter ideologiske prinsipper, ville den fått store problemer flere grupper i samfunnet fra første dag.

Det har vært et mantra i den ideologiske debatten og politikken for Høyre og Kristin Clemet, at også offentlige virksomheter må drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Staten bør drive sin aktivitet ut fra samfunnsøkonomiske prinsipper, og her bør man reversere oppsplittingen av NSB for å få en best mulig effektiv utnyttelse av ressursene. Og ved en samfunnsøkonomisk styring av samfunnet legge til rette for at private bedrifter kan skapes og drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

Torbjørn Røe Isaksens ideer har nok en mye bredere appell både i og utenfor Høyre enn de ideologiske og markedsliberalistiske utspillene som kommer fra kretsen rundt Clemet og Civita. Isaksens synspunkter er nok derfor mer samlende for en god og fornuftig borgerlig politikk ved en eventuell valgseier i 2013, enn hva mange av hans kritikere i Høyre vil innse.

Professor Janne Haaland Matlarys fullstendige avfeielse av Breivik som et null og hans teorier som uinteressante tyder bare på Matlarys naivitet og inkompetanse når hun ikke kan se Breiviks ideologiske handlinger i en større politisk sammenheng.

 Matlary uttaler folgende i Klassekampen den 2 mai om Breivik."Det er tydelig at han selv tror på sin egen visjon , men denne er mer et alibi for massemord enn en politisk motivasjon .Han ideer er banale, mens hans gjerninger er onde og grusomme, hvorfor dvele ved dette ? " Man kan med rette hevde at Breiviks teorier ikke er sammengende , noe aktor har bevist i retten ved utspørringen av Breivik.Når det gjelder Breiviks teorier og visjon kan man sammenligne ham med President George W. Bush og opptakten til Irak.krigen i 2003.Så vidt jeg har forstått uttalte Bush at det var Guds vilje at han skulle bli president og gå til krig mot Irak.Begrunnelsen for å gå til krig mot Irak var en salig suppe av argumenter som ikke tåler dagens lys.

1. Saddam Hussein stod bak 11 september. Dette ble raskt forlatt

2.Saddam Hussein hadde masseødeleggelsevåpen. Ja, han hadde kjemiske våpen som han hadde fått av amerikanerne og som han brukte mot kurderne,Da ble saken feiet under teppet av amerikanerne da Saddam på det tidspunktet var USAs venn.

3.Bringe demokrati til Irak og frigjøre det irakiske folk.

4.Religiøs overbevisning og fanatisme hos Bush

5.Amerikansk tro på edel misjonsvirksomhet via krig for å fremme fred, stabilitet og demokrati rundt om i verden.

6.Løgn og oppdiktede historier

7.Ønske om å utvide USAs hegemoni i verden

8. Press fra oljeselskapene for krig for å få kloa i Iraks enorme oljeressurser

9.Press fra det militær-industrielle kompleks da de er avhengig av en kontinuerlig evig krig for å teste ut nye grusomme våpen , sikre overskuddene og opprettholde forsvarsbudsjettets størrelse.

SKulle man sette de mange egeninteressene og argumentene for å gå til krig mot Irak opp mot målet om fredelig sameksistens , demokrati, pressefrihet og menneskerettigheter kan man med god grunn si at Bush, Cheney og hele aministrasjonen ønsket å leve seg inn i en fantasifull verden, og frigjøre seg fra negative konsekvenser ved deres handlinger. Hvis Matlary derfor mener at Breivik er gal og er et null bør hun kanskje også sette den samme merkelappen på Bush selv og hans administrasjon.

Bush, Cheney, Rumsfeld og Conoleeza Rice og alle de andre samt Tony Blair var meget vel bevisste på at de begikk massedrap på den irakiske sivilbefolkningen  ved at de blant annet brukte granater med utarmet ura,med katastrofale konsekvenser for Iraks barn.Er det noen amerikanske politikere som bryr seg ? Overhodet ikke!, og heller ikke den amerikanske pressen.Er dette å betegne som likegyldige tilskuere til massemord ?

Tidligere utenriksminister Madeleine Albright ble en gang spurt av pressen under handelsboikotten av Irak om det var verdt prisen at 5000 irakiske barn døde pr. måned på grunn av denne boikotten. Hun svarte klart og tydelig at 5000 døde irakiske barn pr. måned var verdt prisen for å opprettholde boikotten. Var Albright en forskrudd massemorder uten følelse for andres liv slik Breivik blir fremstilt ?

Matlary sier dessuten at Breivik setter opp muslim mot kristen, og lager skillelinjer basert på raseteori.Dette er ikke noe nytt. Pentagon og de erkekonservative teknketankene i USA har hele tiden måtte definere en ny fiende for å opprettholde forsvarsbudsjettet, Nå er det Kina og den muslimske verden med Iran og Syria i spissen der man heller ønsker å øke enn minske spenningen ved å forsterke ulikhetene og underkommunisere likhetene.

Matlary mener heller ikke at noen tror på Breiviks teorier om en musimsk invasjon av Europa. Der tar nok Matlary feil for der tror jeg Breivik har mange meningsfeller rundt om i Europa.

Breivik er derfor egenlig et interessant tilfelle. Han er en enslig ulv som utifra sine teorier som han har utført i praksis og står tiltalt for i retten , men er egentlig bare et produkt av de mange forrykte ideer som blir klekket ut først og fremst i erkekonservative tenketanker rundt om i USA og Vesten som blir servert de ansvarlige politikere når de planlegger å gå til krig og intervenere i fredens og humanismens ånd som det så edelt heter.Da blir grusomheter, krenkelse av menneskerettigheter og massedrap  plutselig legalisert.

Breiviks teorier og handlinger er egentlig bare et symptom på hva som skjer i de lukkede rom i de maktpolitiske korridoer når man snakker om krig og fred.Breivik er nok derfor mer representativ for maktelitens teorier og handlinger enn den vanlige borger, og det bør være til ettertanke når det gjelder utviklingen i vårt samfunn både her hjemme og ute i verden. 

Nato har fremholdt at krigen mot Libya var meget vellykket, men det er en meget subjektiv vurdering som det kan stilles store spørsmål ved.Krigen var neppe bygd på grundige analyser av det libyske samfunnet, og hva som ville skje med Libya i ettertid

Krigen mot Libya var en krig som ble startet på Gadaffis uttalelse om hva han ville gjøre med opprørerne i Bengazi,og at derfor Nato fryktet en massakre.Ser man på Gadaffis retoriske uttalser gjennom 40 år og hva han gjør er det langt fra at ord samsvarer med handling.Dessuten var det opprørerne og ikke de sivile i Bengazi Gadaffi spredte eder og galle utover.Natos begrunnelse for militær inngripen kan derfor ha vært overdrevet og bygd på et heller tynt grunnlag.Vesten og Nato visste meget godt at Libya er et stammesamfunn og der Gadaffi hadde brukt splitt og hersk metoden.Man visste derfor at Libya kunne risikere å bli splittet opp med sterke konflikter melom stammene noe som også har skjedd.Gadaffi var også en god alliert i kampen mot Al.Qaida da mistenkte terrorister ble overført fra CIA for å bli torturert i Libya..Gadaffi advarte også Vesten i forkant av krigen om Al.Qaida- elementer i Bengazi og det øslige Libya.Disse elementene er nå aktive i Syria. Vesten brøt sin egen resolusjom om Libya så ettertrykkelig at resultatet av dette nå viser seg i Syria ved at vetomaktene nå har erfart at de ikke lenger kan stole på Vesten og Nato.Natos fatale inngripen i Libya må nå det syriske folk betale ekstra dyrt for. Hvis man skal ta Natos generalsekretær Fogh Rasmussen på ordet var nok Libya-aksjonen mer ment som en aksjon for å bevise at Nato fortsatt er relevant som organisasjon for å sikre såkalt fred og stabilitet rundt om i verden. Noe Nato hittll ikke med sin inngripen har bevist, heller tvert om. Henry Kissinger sa en gang om USAs mål om Chile underAllende . "Vi må destabilisere landet for å stabilisere det" Chilenerne måtte leve med Pinochets undertrykkende diktatur velsignet av USA.

I Irak gikk USA og England til krig basert på en fabrikert løgn. Saddam Hussein ble styrtet, landet ble delt opp, og man har fått en diktator i Malaki som er verre enn Saddam Hussein.Al-Qaida er aktiv som aldri før , og irakere blir drept hver dag i bombeaksjoner, og sikkerheten og situasjonen for den jevne iraker er på mange måter verre nå enn under Saddam Hussein.De som må hovedskylden for det er Bush og Blair.

Den samme utviklingen ser vi i Libya,og et demokrati i libya tror jeg nok man kan se langt etter.Det er heller ikke alltid Vesten ønsker et demokrati, men heller sterke uavhengige regioner innad i landet som de kan spille ut mot hverandre eller ønske om en sterk samlende diktator etter Vestens ønske som tjener deres interesser.Jeg tror derfor på ingen måte på generell basis si at gleden ved  fjerningen av Gadaffis som Libyas leder vil være unison blant libyere , og den måten det ble gjort på gjennom vår deltakelse var både uoverveid og lite klok, og er det motsatte av progressivt når det gjelder å forholde seg til et alvorlig problem når man ikke vil se at alt henger sammen i politikken.Nå ser man konsekvensene av Natos uoverveide handlinger utspille seg i Syria. Det bør mane til alvorlig ettertanke og mer forsiktighet med å bruke militærmakt i fremtiden.

I den fortsatt blodige konflikten i Syria med mange tusen døde kommer nå krokodilletårer fra Saudi -Arabia som nå slår seg på brystet som forsvarer for det syriske folk og dets menneskeretigheter og frihet fra diktatoren Assad

 Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser om Saudi.Arabias og Quatars krokodilletårer for det syriske folk der man går inn for å væpne motstandsbevegelsen i kammpen mot Assad.Et regime som det saudi-arabiske som er det mest undertrykkende regimet i Midt-Østen og der man kapper både hodet og hender av folk og driver med utstrakt pisking og tortur av opposisjonelle bør jo i deres øyne være de moralsk rette til å kritisere Assad for hans brutale nedslaktning av opposisjonen.Da det sunnimuslimske regimet i Bahrain skulle knuses støttet Saudi-Arabia velvillig opp med militære styrker og slo opprøret brutalt ned med USA,s stilltiende velsignelse. Da var det jo tross alt bare shia-muslimer som var ofrene. I Syria er det sunnimuslimene slik saudi-araberne også er som er ofrene og da stiller saken seg selvfølgelig helt anderledes. Hadde det sunnimuslimske flertallet i Syria hatt makten, og det hadde vært et shiamuslimsk opprør mot et tyrannisk regime hadde Saudi-Arabia enten gått inn med massiv våpenhjelp eller bare stilltiende sett på masseslaktningen av sjia-muslimer.Krokodilletårene til Hillary Clinton og EU,s ledere skal man også ta med en særdeles stor klype salt da dette er kamp mellom sunni og shiamuslimer og om kontroll over Midt-Østen.Snakket om menneskerettigheter fra Vestens side i denne saken er bare et spill for galleriet for å  oppnå egne fordeler. I stormaktspoltikken har menneskerettighetene ikke spilt noen rolle. Menneskerettigheter snakker man bare om i propagandaøyemed og i festtaler.

Assad-regimet er en fiende av Israel, USA og EU samt Saudi -Arabia og Quatar fordi Syria er en alliert med Iran og også er en støttespiller for Hizbollah i Libanon.Når så Vestens ledere inklusiv vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre mener at Assad må gå snakker de etter min mening mot bedre vitende da alternativet til Assad sannsynligvis vil bli enda verre.Skulle det sunnimuslimske flertallet i Syria få makten ved hjelp av Saudi-Arabia og Quatar vil man sannsynligvis få et ekstremistisk sunnimuslimsk skrekkregime som jeg tror de fleste syrere vil betakke seg for.Da vil de nok foretrakke Assad.

At Eu uttaler at sanksjonene mot Syria til slutt vil føre til at regimet smuldrer opp innenfra og at Assad blir styrtet er nok et fåfengt håp , og viser hvor lite realistiske vesten og den Arabiske liga er i forhold til konflikten. Det er som i Libya regimeskifte som er målet og ikke noen tanke på hvordan situasjonen  blir for det syriske folk hvis Assad skulle falle.Det er imidlertid helt usannsynlig at Assad vil trekke seg eller bli styrtet. Det vil Russland og Kina sette en stopper for da Russland har en marinebase i Syria som de vil forsvare med nebb og klør. Dessuten har både Russland og Kina nå  lært leksen fra Libya at de ikke kan stole på Vesten og Nato.

Selv om det er grusomt det som skjer i Syria er det strategiske krokodilletårer det som nå felles av Vestens politikere.Hadde som sagt nedslaktningen vært av shia-muslimer av en sunni-muslimsk diktator støttet av Saudi-Arabia hadde vi ikke opplevd den samme gråten fra Vestens ledere siden Saudi-Arabia er en slik strategisk viktig oljeleverandør.

Vestens og Israels mål i denne konflikten er å få splittet opp og svekket Syria som stat. Da vil man samtidig svekke Iran og Hizbollah i Libanon.Det vil igjen etter all sannsynlighet oppmuntre Israel til å gå til krig mot Libanon for å styrke sin kontroll og innflytelse i Libanon. USA og Nato lyktes i å dele opp og svekke Irak og Libya der den første krigen var basert på en ren løgn, og i krigen mot Libya med ganske tvilsomme påstander.Man fikk i alle fall fjernet 2 sterke diktatorer som var motstander av Vesten, og det er den samme taktikken man nå forsøker overfor Syria og Assad.

Konflikten i Syria er et rått og hensynsløst maktspill om innflytelse i Midt-Østen der flere parter er involvert, men der man er naiv hvis man tror det er noen oppriktig følelser for menneskerettighetene .Det er bare på overflaten.Menneskerettighetene var i alle fall null verdt da USA gikk til krig mot Irak i 2003

Riksantikvaren og Stortinget bør følge nøye med på hva departementet beslutter seg for når det gjelder oppussingen av Nationaltheatret.

I en større artikkel i Dagsavisen (25/2) angående det sterkt fremskredne forfallet ved Nationaltheatret, og behovet for en absolutt nødvendig oppussing, blir det stilt noen spørsmål til statssekretær Lubna Jaffery i Kulturdepartementet.

Hun svarer blant annet at departementet synes Statsbyggs anslag på nær en milliard kroner er for høyt. Erfaringene tilsier at summen etter all sannsynlighet vil bli høyere. Hun sier dessuten at det ikke er tatt stilling til om departementet vil gå inn for oppussing, men at de vil gjennomføre møter med teatrets styre. Hun sier dessuten at det med ordningen for rammetilskudd er institusjonene selv som har ansvar for vedlikehold, men at departementet vil sørge for en god prosess for å finne de beste løsningene for teatret.

Dette er byråkratispråk, og bør absolutt ikke være beroligende. Her kan man fort risikere å ende opp med en oppussing som gjør mer skade enn gagn. Riksantikvaren og Stortinget bør nok derfor følge nøye med på hva departementet beslutter seg for i denne saken, og i verste fall instruere regjeringen slik at Nationaltheatret kan gjenoppstå i sin fordums prakt.

I den stadig mer blodige krigen i Syria har de utenforstående parter først og fremst ved USA og Vesten på den ene side og Russland og Kina på den andre siden hittil spilt lite konstruktive roller for å få få løst konflikten på et noenlunde fredelig v

 Den brutale nedslaktningen av egne sivile borgere som vi nå i lang tid har sett utført fra Assad-regimet, og som bare blir verre og verre er selvfølgelig forkastelig med  tanke på den forakt for humanisme og menneskerettigheter regimet nå viser for å holde på makten. Man bør imidlertid ha i minne noen ubehagelige fakta for å forstå hvorfor situasjonen i Syria er så fastlåst og verdensamfunnet er så handlingslammet i denne konflikten.Russland og Kina har nå lært leksen sin fra krigen mot Libya at de ikke lenger kan stole på forsikringer fra USA og Nato da disse ikke vil overholde inngåtte avtaler og FN-resolusjoner , men selv etter eget forgodtbefinnende ønsker å definere hvor grensene skal gå.FN-resolusjonen om Libya var å forhindre en eventuell fare for massedrap på befolkningen i Bengazi, men ble tøyet i det vide og brede av Nato til et regimeskifte og fjerning og dreping av Gadaffi som mål som heller ikke Vestens ledere la skjul på.Krigen ble utvidet til å gjelde hele Libya, også bombing av Gaddaffi-vennlige byer selv om det aldri var noe mistanke om drap på sivilbefolkningen fra regimets side. Med Libya-krigen friskt i minne har derfor USA og Vesten seg selv å takke for at Russland og Kina nå setter foten ned slik at verdenssamfunnet er hjelpesløse tilskuere til blodbadet i Syria.

Når det derfor gjelder Syria har Russland der en fåtebase som de av naturlige årsaker ikke vil gi slipp på, og som de frykter kan gå tapt ved et regimeskifte.Man skal huske på at USA også har sin største flåtebase i MIdt-Østen i Bahrain, og der det var opprør der som ble slått hardt ned på, og det også kom militærhjelp fra Saudi-Arabia for å slå ned opprøret forholdt USA seg relativt rolig og taus til situasjone, selv om antall døde sivile selvfølgelig ikke kan sammenlignes med det vi nå ser i Syria. 

Utenriksminister Hillary Clinton uttalte i sin tale til FN følgende:" Vi har et valg; Vi kan stå sammen med det syriske folk og landene i regionen  eller vi kan være delaktige i den pågående volden. Syria tilhører landets 23 millioner innbyggere, ikke en mann og hans familie. Assads terrorvelde vil falle, og Syrias folk vil få muligheten til å lage sin egen fremtid" Når Obama, Hillary Clinton, Utenriksminister Haque og andre vestligere ledere hele tiden messer om at Assad skal gå , og at han ikke lenger har troverdighet som Syrias leder bærer man bare mer ved til bålet.Når så Petraeus, leder av CIA går ut og sier at han vuderer å væpne opprørsstyrkene gjør ikke det situasjonen bedre.Det er ikke usannsynlig at det allerede idag foregår en økonomisk og militær støtte til opprørsbevegelsen fra Vesten og enkelte arabiske land.

Når USA og Vesten krever at Assad skal gå så krever de ikke et hvilket som helst regimeskifte. De vil kreve at hele det allawittiske maktapparatet skiftes ut , og et mer vestligsinnet regime ved frie valg.Man har imidlertid sett at respekten for utfallet av frie valg hvis det ikke går Vestens vei er heller dårlig. DEr har vi valget blant palestinerne som et glimrende eksempel.Skulle sunniene som er den store majoritetsbefolkningen i Syria få makten er det fare for ar det vil oppstå konflikter mellom mer moderate og mer ekstreme grupperinger innenfor sunniislam med eventuelt de mer ekstreme salafistene med støtte fra Saudi-Arabia.Da vil de kristne , jødene og alawittene og drusere føle seg truet, og man kan få en evigvarende blodig borgerkrig og et splittet land.

En slik løsning ville selvfølgelig Israel og USA se på som en ønskelig løsning. Et fullstendig destabilisert og svakt , men vestligsinnet Syria ville svekke Iran og Hizbollah og Russland kan stå i fare for å miste sin  flåtebase og innflytelse.

Begge de to stormaktene USA og Russland fisker her i rørt vann, og hverken USA og Vestens krav om at Assad skal gå eller Russlands og Kinas Veto i Sikkerhetsrådet er konstruktive løsninger på blodbadet i Syria. USA og Vesten bør slutte med å kreve Assads avgang, noe som bare bidrar til falske forhåpninger for opprørerne. Samtidig må først og fremst russerne som Assads allierte, men også kineserne snakke både med Assad og opprørerne for å få dem i dialog, men også presse Assad til politiske og økonomiske reformer. Det er først og fremst russerne som har det politiske pressmiddelet  i denne konflikten, og som bør siite i førersetet for å få en noenlunde akseptabel løsning i Syria før alt ender i en enda mer blodig og opprivende borgerkrig.

USAs og EUs nye og harde sanksjoner mot Iran kan føre til en ukontrollerbar og ekstrem farlig situasjon som kan gi krigshisserne i Washington vann på mølla, og starte en storkrig med uante konsekvenser for verden.

 Striden om Irans atomprogram har nå fått ytterligere en omdreining ved EUs forbud om kjøp av iransk olje, og inngåelse av nye oljekontrakter fra 1 juli. Man kan selvfølgelig si mye negativt om det iranske regimet, men den propagandaen, svartmalingen, dommedagsprofetiene om krig og nærmest verdens undergang hvis Iran får utvikle atomvåpen som man hører fra politisk hold i USA og EU  savner et hvert grunnlag.EU sier at de ikke vil tillate at Iran får atomvåpen, men samtidig sier Tysklands utenriksminister Guide Westerwelle at dette ikke handler om regionens sikkerhet, men om verdens sikkerhet. I praksis vil dette si at man ønsker ikke et sterkt Iran som kan støtte andre regimer med militærhjelp mot vestlig militær aggresjon.Det at man også tenker på Irans støtte til Hizbollah og Hamas som er definert som terrororanisasjoner spiller selvfølgelig også inn, men et angrep på Iran vil bare styrke hatet mot USA og Vesten i den muslimske verden, og bare skape mer terror.Når USA er villig til å forhandle med Taliban hvorfor er man ikke da villige til å sette seg ned og forhandle med Iran både når det gjelder regionale og internasjonale problemer og felles interesser ?

EUs utenriksminister Cathrine Ashton understreker at EU er villig til å forhandle med Iran tross de innførte sanksjoner, men de innførte sanksjoner vil neppe gjøre Iran mer villig til å forhandle, heller tvert om. Sanksjonene rammer jo selve blodtilførselen til at det iranske samfunnet  skal fungere.Sanksjonene som EU nå innfører går langt utover det å ramme atomprogrammet, men vil først og fremst ramme sivilbefolkningen meget hardt. Vi har et glimrende eksempel på hva slike sanksjoner kan føre til.Sanksjonene som President Clinton og Blar innførte mot Irak var så hardhente og rigide  at det fikk fatale konsekvenser for den irakiske sivilbefolkningen.Barnedødeligheten ble doblet, og få irakere hadde tilgang til rent vann  samtidig som elektrisitetsanlegg og kloakkanlegg var ute av drift etter krigen i 1991.Titusenvis av irakere døde på grunn av sanksjonene, men det affiserte hverken USA eller England.De internasjonale og respekterte diplomatene Denis Haliday og Von Sponeck trakk seg i protest mot sanksjone som de mente var folkemord.

Iran står selvfølgelig sterkere enn Irak den gang,men konsekvensene av sanksjonene er allerede sterkt følbare for den iranske befolkningen.En mer aktiv støtte fra Kina og Russland til Iran kan forhindre Iran fra katastrofen, men man kan sterkt mistenke USA og EU for at de med sine helt urimelige harde sanksjoner egenlig ønsker å trigge til krig ved å forsøke og få Iran trengt opp i et hjørne slik at de i desperasjon  foretar en irrasjonell handling slik at man kan hevde at det er berettiget å gå til krig mot Iran.Da vil det sannsynlig ende i en atomkrig med millioner av døde iranere, men det vil neppe affisere vestens ledere hvis de oppnår å få stanset Irans atomprogram.

Det man helt sikkert oppnår er at man vil få en kraftig eskalering av hatet mot USA, Vesten og Israel over hele verden , og en sterkere konfrontasjon med Kina og Russland . USA og EU ønsker egentlig ikke å registrere at Iran etter all sannsynlighet vil bli en ansvarlig atommakt for da må man betrakte Iran som en seriøs partner i verdenspolitikken.Det passer overhodet ikke inn i USAs og EUs verdensbilde og Midt-Østen politikk.

Det er å håpe at alle parter besinner seg og tar til vettet, men kommentarer fra USA med rosenrøde forestiilinger om at en krig mot Iran kan bli begrenset i skade og omfang er totalt utopiske.Man kan godt her se starten på den 3 verdenskrig.Med så mange gale krigshissere som man har i USA, Israel og EU frykter jeg derfor det verste, men håper i det lengste på det beste.

Den arabiske ligaens suspensjon og kritikk av Syria p.g.a den brutale nedslaktningen av regimemotstandere kan snart komme i bakgrunnen med utviklingen i Irak.

 Den arabiske ligaens suspensjon av Syria på grunn av den brutale nedslaktningen av regimemotstandere er fullt ut forståelig,men fra de sunnimuslimske landene er nok neppe dette noen kamp for menneskerettigheter og demokrati i Syria. På det området er det sunnidominerte Saudi-Arabia et skrekkens eksempel.Kritikken mot Syria og Assad er nok først og fremst et politisk spill for å svekke Irans innflytelse som Saudi-Arabia ser som en trussel.Skulle sunniene få makten i Syria ville det sannsynlig bli katastrofalt for de kristne minoritetene hvis man får en ekstrem form for sunni-islam sterkt påvirket fra Saudi-Arabia. Det bør ikke gå slik, men minoritetene ser seg nok tross alt best tjent ved at Assad blir sittende ved makten.Jeg har derfor heller ikke noe tro på at det syriske opprøret vil føre til noe regimeskifte, men det kan bli reformer.

Det som jeg tror vil bekymre Saudi-Arabia og Tyrkia mer i tiden fremover enn Syria er utviklingen i Irak.Der utvikler Maliki seg til å bli en sjia.muslimsk diktator av samme støpning som Saddam Hussein . Når den iranske hærledelsen nå ønsker å utvide et militært samarbeide med den irakiske regjeringen som er sjia-dominert er nok dette et større problem for Saudi-Arabia og Tyrkia enn hva Syria er, selv om opprøret i Syria er viktig nok. Iraks sjia-dominerte regjering har bedret sitt forhold til Assad og alawittene som er sjiaer.Malaki har derfor ikke gått ut med noen kritikk av Assad under det syriske opprøret.Malaki har jo også et meget godt forhold til regimet i Iran.

Siden sunni-landene Saudi-Arabia, Kuwait ,Jordan og Tyrkia alle grenser til Irak, og man ser at sunnibrødrene i Irak blir ignorert og forfulgt av Malaki og hans sjiaer vil nok Saudi-Arabia og Tyrkia mer og mer gå inn med våpenhjelp til sunniene for å svekke Malakis regime og makt betraktelig. Irak vil med Malaki og hans despotiske tendenser som sjialeder bli en ny slagmark mellom Irans ønske om innflytelse på den ene siden , og Saudi-Arabia og Tyrkia på den andre siden om mer sunnimuslimsk innflytelse på utviklingen i Irak. Skulle Iran og Irak samarbeide tettere militært og Malaki feste grepet om makten ytterligere i Irak vil det bli et sjiadominert belte fra Afghanistan til Midelhavet.Det vil neppe Saudi-Arabia og Tyrkia sitte rolig å se på for det vil de se på som en stor trussel med Iran som den store aktøren. Saudi-Arabia har jo ennå ikke ville godkjenne det irakiske regimet ledet av Malaki. 

Situasjonen i Syria er viktig, men Irak er betraktelig viktigere i det store politiske spillet.Saudi-Arabia og Tyrkia kommer til å blande seg betraktelig mer inn i Irak med våpenhjelp til sunnmuslimske grupper, og irakerne vil nok måtte regne med betraktelig mer sekterisk vold i tiden fremover med Malakis diktatoriske tendenser.I kampen mot Iran skal man ikke se bort ifra at Saudi-Arabia og Tyrkia vil forsøke å styrte Malaki og heller støtte en sunni-muslimsk diktator som de ikke vil se på som noen sikkerhetstrussel.Året 2012 kan derfor bli et meget blodig år for Midt-Østen.

Opprøret i Syria har blitt møtt med brutal undertrykkelse , og med det resultat at over 4000 mennesker er blitt drept, men vil harde økonomiske sanksjoner fra den arabiske liga og Vesten bidra til å bedre situasjonen?

Den brutale nedslaktningen, volden og torturen av opprørerne i Syria med over 4000 drepte,og at man ikke ser noen ende på dette opprøret gjør at Syria nå går mer og mer over i en borgerkrigstilstand der avhoppere fra hæren har tatt til våpen mot regimet, og dermed har båret ytterligere ved til bålet.Jeg vil på ingen måte forsvare regimets brutale vold og undertrykkelse av opprøret, men det er grunn til å se på Den Arabiske ligas kritikk av Assad-regimet i et litt videre perspektiv. Assad tilhører allawittene som er en gren innenfor Shia-islam, og Syria har som kjent sterke bånd til det shiamuslimske Iran. Med Irans atomprogram ser de sunnimuslimske regimene på den arabiske halvøy med Saudi-arabia og Quatar i spissen Iran som en stor trussel mot egen sikkerhet.Dessuten vil nok også de sunnimuslimske regimene se på kritikken av Syria som velkommen for å få oppmerksomheten bort fra deres undertrykkelse av opposisjonen på hjemmebane.I Syria er sunniene i flertall mens de shiamuslimske alawittene har makten.Får man svekket Assad får man også svekket en viktig alliert av Iran og Hizbollah i Libanon noe de arabiske sunnimuslimske regimene vil være interessert i.

Nabolandet Libanon er interessert i å holde Assad ved makten da de har økonomiske fordeler av det , og at Syria er en viktig alliert i kampen mot Israel. Det sjia-muslimske regimet i Irak har også vært uvillig til å sette iverk sanksjoner mot sitt naboland Syria.Etter at USA invaderte Irak i 2003 ble et par millioner irakere fordrevet og ble flyktninger i andre land. Mange hundre tusen irakiske flyktninger tilbringer fortsatt en tilværelse i Syria. Disse er nok lite interessert i å oppleve at Syria skal oppleve en sekterisk vold slik det er blitt  i Irak etter USAs invasjon og Saddams fall. Det er nok derfor store grupper som tross alt vil støtte Assad for å sikre stabilitet i Syria når de tenker på hva alternativet kan bli.

At Den arabiske Liga og Vesten ytterligere strammer til med økonomiske sanksjoner overfor Syria vil nok først og fremst ramme den vanlige mann og kvinne i Syria, og bør ikke være den rette veien å gå.Man bør sette ned en forhandlingsgruppe bestående av folk av representanter fra Assad-regimet, opposisjonen, Den arabiske Liga. EU. Russland og Kina for å forsøke å komme frem til en akseptabel løsning på konflikten.Vesten bør være pragmatisk, og i alle fall ikke komme med krav om at Assad må gå. Det vil ikke føre noe hen.

Spørsmålet er om der storpolitiske spillet her som ikke bare dreier seg om Syria. men også om Iran.Libanon, Hizbollah, Israel og USA,Israels og Vestens ønske å sikre seg hegemoni i Midt-østen vil tillate pragmatiske forhandlingsløsninger.Man har jo særdeles dårlige erfaringer med Vesten på det området når det gjaldt et annet arabisk land,nemlig Libya.