Og i et sivilisert samfunn er det faktisk slik at alle har krav på å bli behandlet ordentlig, også de vi ikke liker. Paradoksalt nok klarte vi å opptre sivilisert under rettsaken mot Anders Behring Breivik, mens vi ikke klarer det med romfolket.

23 juli 2011. Tv-sendinger i den regntunge grålysningen, en kommentatorstemme leser opp uforståelige tall. De faller inn i kroppen og blir en avgrunn.

Nå har det gått et år, men tallene, og alle menneskeskjebnene bak hvert av dem, har ikke blitt mindre insisterende. Jeg kjente ingen, bare så vidt noen som kjente noen.Likevel, jeg følte meg som familie. 

Det gikk noen dager, improvisert rosetog fant sted. En symboltung og ektefølt sorgreaksjon. Mediene fortsatte med døgnåpent, og mellom ekstrasendingene om vår egen tragedie fant dagsrevyen også plass til blodige nyheter fra byen Hama i Syria. Over hundre sivile drept ved inngangen til fastemåneden Ramadan. Flest barn og kvinner. Plutselig, rett gjennom tv-ruta, kjente jeg smerten deres, helt fysisk. Fylt som jeg var av min nyervervete personlige erfaring med massedrap på uskyldige, kunne jeg kjenne det jeg så som del av min egen smerte. Hendelsene i Syria inntok meg, de drepte barna deres ble ett med de drepte barna våre. Jeg gjenkjente også sinnet og maktesløsheten hos de gjenlevende, de som plutselig og uforskyldt ble påført et helt ufattelig tap – pust, stemmer, blikk, latter, gråt, drømmer, hud. Aldri mer.

I året som er gått massakreres sivile daglig rundt om på kloden. Bare i Syria har over nitten tusen måttet bøte med livet. Flere av dem kringkastet på direkten, rett inn i stuene våre, men smerten jeg kjente bare dager etter vår egen hjemmelige katastrofe, den kjenner jeg ikke lenger. Jeg hjemsøkes riktignok av tanker om at menneskene er en begredelig gjeng, og jeg vet kanskje litt mer om hva de opplever, de som står i det til oppover ørene, akkurat nå, og nå, og nå, men jeg kjenner det ikke. Ikke dette innvendige fysiske raset. Og jeg tenker at akkurat denne evnen til avstandstaken kanskje er menneskets største fortrinn, men også dets svøpe. For om jeg skulle gjenkjent og gjennomlevd alt som hender her på denne planeten slik jeg gjorde i de dagene for et år siden, hadde jeg ikke orket å leve.

Evne til avstandstaken er altså en god evne. Klarer jeg å opparbeide en viss distanse kan jeg leve i og med, som medmenneske, også når helvete er løs, uten å gå med i dragsuget. Samtidig: det er den samme distansen som kan gjøre meg uinntakelig, ute av stand til å føle med. Et tveegget sverd altså … Og akkurat her, i mellomrommet, befinner vi oss i dag. Igjennom tragedien som rammet oss har vi kanskje, på hvert vårt vis, blitt minnet på hva det vil si å være nær, – vise medfølelse, omtanke og omsorg. Det er i alle fall det vi fronter, som nasjon. Men hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

Greit. Også jeg er irritert. Det er for mange av dem, så jeg har for lengst sluttet å gi. Det monner ikke uansett. Dessuten; synet av dem gjør at jeg uavlatelig blir minnet om hvor privilegert jeg er, og siden jeg er en som har men ikke deler, får jeg dårlig samvittighet. Det liker jeg heller ikke særlig godt, for det kaster en skygge over mitt gode liv. Men ærlig talt: er ikke det det minste jeg bør tåle? Oljerik og bortskjemt som jeg er? Og så heller bare takke gudene for at det ikke er jeg som må tigge for å få mat til ungene mine.

Vi lever i en tid da også våre mer velsette europeiske slektninger er i ferd med å miste livsgrunnlaget. I våre favorittferieland, som Hellas og Spania, må barn og bestemødre ut på gata for å tigge til livets opphold. Halvparten av den oppvoksende slekt går rett ut i arbeidsledighet etter endt utdanning. Velferden kollapser. Hva om romfolkets inntog i gatene våre bare er en forsmak på det som kommer?

Ingen mennesker ønsker seg et liv i fattigdom. Ikke du, ikke jeg, ingen andre. Verdighet, å stå oppreist, er noe vi alle strekker oss etter, så fremt vi har muligheten. Dette vet vi, helt av oss selv. Og i et sivilisert samfunn (og det er vi jo, ikke sant?) er det faktisk slik at alle har krav på å bli behandlet ordentlig, også de vi ikke liker. Paradoksalt nok klarte vi å opptre sivilisert under rettsaken mot Anders Behring Breivik, mens vi ikke klarer det med romfolket.

Hvis vi løfter blikket og ser litt bakover i tid vil vi oppdage at våre holdninger overfor romfolket ikke akkurat er nye her til lands. Det som kanskje er annerledes nå er at vi ligger på verdenstoppen, både med hensyn til utdanningsnivå og materiell velferd, og at vi bare i kraft av det burde kunne opptre sivilisert, også overfor de såkalte ”utgruppene”. Men det ser ut til at det motsatte skjer, for det går i et bankende kjør. Er det ikke romfolk, så er det asylsøkerbarn, eller rett og slett asylsøkere. Hvorfor så mye mistenkeliggjøring? Hvorfor all denne aggresjonen? Er det så enkelt som at også medfølelse har grenser, og at det finnes menneskegrupper som står utenfor de grensene? Som ikke fortjener vår medfølelse?

Breivik har gitt uttrykk for at fremtiden vil takke ham og hans like, behandle dem som helter. Det er da vi humrer over den gale mannen og avskriver hans verdier som syke. Men kanskje vi ikke skal le, men heller ta et skritt til siden? For når vi på den ene siden ikke vil akseptere Breiviks utsagn som en iboende mulighet i oss selv, mens vi på den andre siden åpenlyst gir uttrykk for at visse menneskegrupper ikke fortjener medfølelse og respekt – i alle fall ikke her – da burde en varsellampe lyse. For det betyr at vi, uten egentlig å ville det, kan slumpe til å bli såpass sentimentale og selvhøytidelige i våre omfavnelser og taler om menneskeverd at vi opphøyer følelsene våre, i utgangspunktet allmennmenneskelige, til noe unikt for oss, og slik løfter oss selv opp fra resten av røkla, litt mer for hver gang vi står sammen i vårt.

De unge menneskene som ble skutt og drept på Utøya for et år siden, ble tatt av dage nettopp fordi de stod som representanter for mangfold, likeverd, menneskeverd – med globalt fortegn. De kjempet mot proteksjonisme, de ville forbi disse konstruerte skillene mellom oss og dem.For noen er altså slike verdier så skremmende at de må nedkjempes, først i det små, for eksempel gjennom svartmaling og kollektiv avstandstaken, men om det ikke fører frem, også med vold, terror og massedrap.

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv.

En strofe fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, skrevet noen år før andre verdenskrig brøt ut, frem til denne dag obligatorisk lesning i skolen og etisk grunnlag for vår oppdragelse og allmenndannelse. Er det på tide å ta tak?

Ingen betviler viktigheten av bedre togforbindelse til og fra hovedstaden. Men er det virkelig nødvendig å rive Borgen på grunn av Follobanen? Eller er dette bare et vikarierende motiv som brukes for å skjule andre og mindre sjarme

Lotte Sandborg skriver om Borgens funksjon som kulturhus i Oslo (i fortid og fremtid) på på side 3 i Aftenposten den 1.juni. Bra! Borgen trenger masse oppmerksomhet, og det fort, hvis ikke ender vi opp med enda en skamplett, (denne gang i form av en utradering) i Bjørvika, Oslos forlengelse mot fjorden. For Borgen, Bispegata 12, selvgående rugekasse for musikere, kunstnere og spesialhåndverkere i over tyve år skal og må, ifølge Jernbaneverket, rives for å gi plass til riggeområde for det som en gang i uoverskuelig fremtid kanskje skal bli det nye dobbeltsporet til Follobanen. Med i dragsuget går også de to vakre toghallene fra 1800-tallet som ligger på andre siden av Bispegata.

Ingen betviler viktigheten av bedre togforbindelse til og fra hovedstaden. Men er det virkelig nødvendig å rive Borgen (og de to hallene) på grunn av Follobanen? Eller er dette bare et vikarierende motiv som brukes for å skjule andre og mindre sjarmerende agendaer?

Tar man seg tid til å studere tegninger og gå på befaring ser man fort at det ligger et allerede velbrukt riggeområde på størrelse med en ”fotballbane” på andre siden av sporet. Dessuten: Hva med helheten? Bydel Gamle Oslo har i den anledning,  for annen gang, reist krav om en grundig utredning av en dyptunnelring for jernbanen igjennom Oslo, som de mener må gå parallelt med planarbeidet for Follobanen. ”… Det overordnete målet må være å inkludere både konsekvenser og alternativer knyttet til kapasitetsbehov rundt fremtidige Oslo S-tuneller og ringløsninger slik at ikke indre bys boområder og fornminneområder blir berørt.” (Østbyen 3.mai 2012)

Borgen før og nå

Borgen ble bygget av NSB i 1916 som lokstall og togverksted. I de store hallene på bakkeplan utførte man også avisning av vognene som hadde gått bak damplokomotivene på vinterstid. I 1955 fikk Borgen to nye administrasjonsetasjer og hele bygningen var i bruk frem til tidlig nittitall. Så flyttet NSB til andre lokaler og bygget ble stående tomt.

I 1993 fikk Øystein Øyhus leiekontrakt på noen tusen kvadratmeter med henblikk på å gi håndverkere, kunstnere og musikere leieforhold de kunne leve med. En del kunstnere leide også direkte av NSB, og slik har det vært i tyve år. Men i disse dager tømmes altså den ærverdige bygningen for sin sprudlende kultur. 1.juli er det kroken på døra.

Bare det at det så langt ikke en gang er søkt om rivningstillatelse, og ifølge Wikipedia er absolutt tidligste start for utbygging av Follobanen 2014. Hvorfor slik bråhast med å avslutte et velfungerende og selvgående kulturhus lenge før alle kortene i togkabalen er lagt?

Det er to sider ved Borgen som gjør den verd å ta vare på slik den står: Innhold og bygningsmasse. Innholdet, altså kunstnerne og musikerne som har vært blodet i denne store kroppen, forstår alvoret av en utkastelse. For i denne byen der ingenting lenger får eksistere uten strømlinjer og full oppgradering for å sikre best mulig inntjening er den slags vanlig prosedyre. Man beveger seg fra forfallent lokale til nytt forfallent lokale, stort sett på kortidskontrakter med kort oppsigelsestid. (Sånn sett kan man kanskje si at kunsten har bedre kår i land der man ikke er så rike at alt skal pusses opp til en hver tid?) Kunstnere er generelt lavtlønnede og sårbare og ser det kanskje som viktigere å bruke energien på å finne en ny arbeidsplass enn å forsvare en bygning. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, og derfor arrangeres det 20-års jubileum/gravøl for Borgen den 16. juni.  Kom kom!

Når det gjelder bygningsmasse sier Lotte Sandborg:“Hvem ønsker at Bjørvika skal bestå av kun nybygg? Utbyggerne? Politikerne?”Hva med Oslos borgere?

Et hopp litt tilbake i tid:

For snart tre uker siden så Herligheten dagens lys i Bjørvika. Herligheten består av hundre parseller som nå disponeres av Oslos befolkning. Den ligger der som en stadig grønnere flekk på en øy av pukk mellom luftetårnene, midt i det betonghysteriet som vokser fram langs vannkanten. Noen tror kanskje Herligheten er utbyggernes og kommunenes eget initiativ. Det er den ikke. Den er riktignok initiert av en av dem som har ansvar for kunsten i Bjørvika - Anne Beate Hovind i Bjørvika utvikling, men det er ikke helt det samme. Hovind har nemlig ”bodd” i Bjørvika siden 2001, da hun og ektemannen kjøpte teaterbåten Innvik og flyttet Nordic Black Theatre fra Grünerløkka og ned i vannkanten. Innvik var, og kunne fremdeles vært en liten perle av en kontrast i det gjennomdesignete Bjørvika, nettopp en slik "herlighetsverdi" kommunen selv ser som den ultimate suksessfaktor for Bjørvikautbyggingen. I stedet ble den fjernet.

Men Hovind forsvant ikke, heller ikke hennes skrå innfallsvinkel, som ikke kan virke annet enn forfriskende på de utbyggerne som kommer i hennes vei. Så da hun tromlet sammen en liten gjeng og satte i gang med etableringen av en temporær parsellhage ble de mer begeistret enn skeptiske. At mange valgte å støtte prosjektet gjennom sponsing har garantert med gjenoppretting av rennomé å gjøre. De har jo unektelig opparbeidet seg et nokså dårlig rykte der nede. Parsellordningen er også ufarlig fordi den er temporær og derfor på sikt ikke vil skape problemer for utbyggingen. Samtidig: det er lov å la seg begeistre, også for utbyggere.

Derfor er Herligheten, slik jeg ser det, den aller første "herlighetsverdien" i Bjørvika. Initiert av Anne Beate og en gjeng aktivister med grønne ambisjoner og urealistiske forventninger til omgivelsene, skapt på dugnad av heldige parsellvinnere og sponset av utbyggerne. Oslo kommune har for sin del avholdt seg fra å støtte prosjektet.

Herligheten forteller meg en del ting. Blant annet at ønsket blant Oslos befolkning om å få delta og bygge noe i fellesskap er stor – og at det viser seg så fort et initiativ dukker opp. Denne gang i form av vanvittig oppslutning og entusiasme rundt prosjektet og 3800 parsellsøkere. Et spark i siden til ideen om serveringssteder herfra til månen som det mest saliggjørende for menneskeheten?

Dessuten tror jeg på bevisstgjøring. Det faktum at 100 parselleiere med venner og familie plutselig befinner seg midt i byggeplassen gjør noe med dem. Selv om alt er temporært og forgjengelig betyr det tilstedeværelse, som igjen kan skape en ny form for bevissthet og tilhørighet, et slags eierskap til omgivelsene – som igjen, på sikt, kanskje kan ha noe å si for den videre utviklingen av områdene?

Naiv? Nyttig idiot? Mulig, men nye tanker kommer oftere igjennom dialog, samhandling og felles engasjement enn igjennom polarisering og skyttergravstrategier, og her har det altså dukket opp en aldri så liten åpning – som bringer meg tilbake til Borgen.

Innvik var kunst og kultur i ren form, ikke designet, ikke planlagt, naturlig beliggende der den var som sårest tiltrengt. En forspilt herlighetsverdi. Herligheten er en herlighetsverdi; sårbar, temporær, men verd å hegne om. Borgen er i ferd med å ende opp som Innvik, hvis ikke politikerne for en gangs skyld kan klare å løfte blikket og se den uslepne juvelen av – nettopp –  en herlighetsverdi de faktisk holder i hånden. Den kommer heldigvis ikke i veien for utbyggingen (museene blir jo der de alltid har vært), men den ligger midt i glaninga for siktlinjen fra Oslo Torg til Akershus festning … Kanskje derfor Riksantikvaren har vanskelig for å forsvare den?

Men hva er viktigst? Et sprell levende, selvgående og veletablert kulturliv i et ellers gjennomkonstruert Bjørvika eller en siktlinje (Bispekilen) i den enorme veggen av bygninger som kommer på andre siden av vannspeilet. Siden det er mange siktlinjer men bare én Borgen, velger jeg Borgen. Det synes jeg alle skulle gjøre.
Herligheten er temporær som herlighetsverdi, la Borgen bli permanent!


Nedenfor følger et utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

På Sørenga foregår noe skummelt. Det fikk forsiden og to hele sider i Aftenpostens aftenutgave den 10. mai. På overflaten handler det om støy, men dypest sett handler det kanskje mer om eierskap og forventninger?

En ny leilighetseier, en av dem som allerede har flyttet inn på Sørenga, beklager seg over det han kaller støy i sine nærmeste omgivelser, i denne sammenheng et konsertlokale for elektronisk jazz på gateplan rett under leiligheten og balkongen hans. 

Støy skal man ta på alvor. Støy er en forurensningskilde i vårt dagligliv det legges altfor liten vekt på. Støy kan være svært helseskadelig, og støy finnes i rikelig monn der mennesker lever og ferdes. Det meste av den står vi faktisk for selv. Men hva er støy og hva er lyd? En definisjon er at støy er uønsket lyd. Altså: det som oppleves som støy for noen kan oppleves som trivsel for andre. Og på Sørenga, vår alles nye bydel - eller la oss heller si: den nye utvidelsen av Oslo sentrum mot fjorden, er "støy" fra gateplan plutselig blitt et tema. 

Før utbyggingen av Sørenga startet fikk man inntrykk av at det skulle bli mulig for alle å bo her nede. Det viste seg å være feilaktig. Ingen utbyggere ser det som sin oppgave å sponse utleieboliger for studenter og dårligere stilte hvis det ikke blir pålagt dem. De bygger primært for å tjene penger. Sørenga er det man på utbyggerspråket kaller indrefileten i Bjørvika. Indrefilet er dyrt, Sørenga er også blitt dyr. Det var ikke ”ment” slik i utgangspunktet, ikke i talene eller på papiret i alle fall, men slik er nå verden. Indrefilet er ikke for hvem som helst. Det var sogar en arkitekt sa det rett ut: Det er ingen hemmelighet at Sørenga bygges for de med mye penger.

Så hva hender når de som er bemidlet nok til å kjøpe leilighet midt i solnedgangen på Sørenga endelig får satt seg til på balkongen for å nyte sitt nye liv? Jo, de tar området i besiddelse, og en som har betalt syv millioner for en leilighet mener seg kanskje også berettiget til å bestemme hva som støy og hva som ikke er det. Den nye leilighetseieren, akkompagnert av styret for Sørengas beboere går hardt ut og mener det må tas hensyn til deres definisjon av støy når Sørengas offentlige rom utvikles. Og denne jazzklubben støyer altså på en slik måte at noen beboere ikke kan nyte sitt gode liv. Konsertene holdes nemlig ved halvsyv-tiden, akkurat da det skal hygges på balkongen. Forventningene om rolige dager med utsikt til havet stemmer ikke med realiteten.

Etablissementet det klages på, 300 Acting Spaces, har på sin side fått strenge krav å forholde seg til og hevder de overholder støyforskriftene til punkt og prikke. Aldri over 45 desibel. I tillegg dreier det seg kun om korte forestillinger, og aldri sent på kvelden.

Sørenga er en ny bydel. på Sørenga er kai- og gateplanet regulert til offentlige formål slik det skal være i en by. Den som flytter inn på sørenga flytter inn i det som i fremtiden forhåpentligvis blir et av de mest pulserende og livlige områdene i byen. Åpent for alle. Døgnet rundt faktisk. For ingen kan bestemme hvem som ferdes hvor i en by, og til hvilke tider.

Derfor er det viktig at politikere og offentlige etater som Plan og bygg følger med på dette og ikke lar Sørenga bli en ghetto for de best bemidlede, selv om noen kanskje kan tenke seg den versjonen. Som sentrumsboer kjøper man en leilighet til syv mill, ikke et område. Oslos vannkant, inkludert Sørenga, er for alle. Jeg mener å huske at problemstillingen kom opp også da Aker brygge ble bygget på åttitallet. Det var flere av de nyinnflyttede som anså stedet som sitt og ikke ville godta ”støyen” fra gatelivet, barene og kafeene. Det endte heldigvis med at de mest grinebiterske flyttet tilbake til residentale områder i utkanten og de som ble boende aksepterte at de hadde kjøpt seg inn midt i sentrum av norges hovedstad, og at dette faktum blant annet innebar en forskyvning av egne ideer om hva som er støy og hva som ikke er det. 

Utenfor hos meg går togene, og godstogene. Fort over 90 desibel målt når de bremser. Og Jernbaneverket tar ikke smålige hensyn, men reparerer skinner natt som dag. Løvblåsere har jo blitt alle vaktmesteres nye kjæledegge. Den sparer ham for tid, så nå blåser han, iført kolossale øreklokker, på desibelsnivå som vekker hele nabolaget klokken syv bare han skal fjerne to blader fra en trapp. Ellers freser helikoptre daglig over hustakene våre, og byens gater er fulle av helt vanlige kaffebarer som blaster musikken sin ut i gata, på mye mer en 45 desibel. Og så er det jo alle bilene da... for ikke å snakke om bussene og trikkene.

Støy som tema bør på dagsorden i mye større utstrekning enn det er. Det er nødvendig med brede diskusjoner som fokuserer på folks opplevelse av støy i de offtentlige rom, både som forurensningskilde og mistrivselsfaktor. Men at noen flytter til det som både utbyggere og politikere har frontet som Oslos fremtidige latinerkvarter og så begynner å klage fordi måkeskrik og bølgeskvulp i korte perioder overdøves av elektronisk jazz... Da sier jeg: Oslo har en lang og fin markagrense. Det finnes også uendelig med veier i tilbaketrukne villastrøk der syv millioner unektelig får bedre uttelling hvis det er stillhet som står øverst på ønskelista.

Så la oss slå det fast først som sist, skal vi? Sørenga er ikke en enklave for Oslos bemidlede, det er det nye sentrum av Oslo der livet skal leves på mange slags vis, og hvor all form for lyd og ulyd, støy og stille skal herje side om side, innen grensene av de gjeldende støyforskriftene. Støy for deg, gøy for meg, og omvendt. Og det må vi tåle!

Hver tid sin ”verste krise ever”, hver tid sitt ”beste band ever”, hver tid sin mest ”revolusjonerende diett ever”.

I 1991 kjøpte jeg leielighet på Bislet. På innsiden av sikringsskapsdøra hang en overlevning fra forrige eier; et utklipp fra et blad. Det var mørkegult av elde, trykket på grovt etterkrigspapir. Ut fra fotografiet kunne det tidfestes til femtitall. Overskriften på artikkelen: Fett skal fett fordrive.

Under stod det, sort på gult, at skulle man som voksen kvinne noensinne bli kvitt det overflødige fettet, var det bare én ting å gjøre: lange innpå med mer fett. Smør, krem, koteletter med fettrand, delfiakake … you name it – og på femtitallet var det ennå ikke noe som het bra eller dårlig fett. Fett var fett. Punktum.

Hver gang en av de gamle sikringene gikk leste jeg artikkelen med skrekkblandet fryd. Det var midt i høykarbo-tidsalderen, da en hver kostholdsinteressert med gangsyn og vett kunne fortelle deg at et riktig og vektregulerende kosthold skulle bestå av seksti prosent korn,grønt- og rotfruktskarbo, tretti prosent protein og ti prosent fett. For sånn var sammensetningen i kroppen vår. Jeg så for meg disse damene som gasset seg i fett, og når noen kom på besøk, viste jeg utklippet frem til allmenn forlystelse. Men det var ikke attraksjonsverdien som var hovedgrunn til at jeg lot fetthyllesten henge. I bunn og grunn handlet det om å minne meg selv på at alt går i bølger og at hukommelsen er kort.

En ny påminnelse fikk jeg i 2009, da den alvorlige globale finanskrisa vi befinner oss i var et faktum. Den fikk navnet resesjon, og verdens befolkning ble oppfordret til å kjøpe mer, for bare sånn kunne vi redde oss selv fra avgrunnen. Her på oljeberget stagnerte boligprisene i noen måneder. De gikk sågar noen prosentpoeng ned. Meglerne var fra seg og journalistene intervjuet dem og konstaterte at “aldri har den norske økonomien vært hardere rammet”. Samtidig var kafeene fulle av mennesker som drakk og spiste til den store gullmedalje, og på Ikea gikk livet sin vante gang. Og så skjøt pilene på boligmarkedets salgsbarometre igjen oppover.

i mitt stille sinn tenkte jeg: Hvordan kan mediene behandle denne krisen som ”den eneste ene”? Har de til og med glemt den nærmeste – jappebobla som sprakk i 87 og gjorde det mulig å handle julegaver til opphørssalgspris i alle butikker (de som fremdeles ikke hadde gått konkurs) året rundt? For ikke å snakke om boligprisene som i løpet av få år ble mer enn halvert, så jeg i 1991 fikk en leilighet på Bislet nesten gratis, også etter datidens forestillinger om prisnivåer. Så forsto jeg. Det har med tid å gjøre. Alder. Jeg er i ferd med å bli gammel! Det er de yngre generasjonene som styrer mediebildet, og deres hukommelse er ikke lenger enn min. Vi husker vår egen tid, og i 87 var disse journalistene og meglerne og finansanalytikerne antakelig småtasser uten interesse for annet enn det som skjedde innen deres begrensede synsfelt. Som jeg var det en gang for lenge siden og mine foreldre før det. Det forstemmende er at vi fortsetter på samme viset, i vår egen boble. Det hjelper ikke at vi har historiebøkene, tradisjonene, kulturen, og nå også internettet.

Hver tid sin ”verste krise ever”, hver tid sitt ”beste band ever”, hver tid sin mest ”revolusjonerende diett ever”.

Den virkelige hukommelsen lever aldri lenger enn et menneske, og knapt nok det. Har du ikke opplevd det selv, husker du det ikke, og for den som forstår å benytte seg av dette faktum ligger verden åpen. Fett skal fett fordrive.