ANNONSE
selfie_jonas

17-08-2017

Kristenmanns blod

Aps kjernevelgere bekjenner seg ikke til samme tro som toppledelsen.

Starten på Jonas Gahr Støres valgkamp minner mer om Via Dolorosa enn om en himmelfart. Måling etter måling viser det samme: Ap sliter med å overbevise velgerne. Tirsdag kom nok en kalddusj. I en sjokkmåling for NRK går Ap tilbake 5,9 prosentpoeng til 27,1 prosent i oppslutning. Skulle det bli valgresultatet, må vi tilbake til krisevalget i 2001 for å finne et dårligere tall. Da grunnstøtte Jens Stoltenberg med en oppslutning på 24,3 prosent.

Den gangen var Ap revet i filler av en langvarig og vond lederstrid mellom Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. En kort og hektisk regjeringsperiode under Stoltenberg med modernisering av offentlig sektor som hovedsak forvirret velgerne. Trofaste sympatisører kjente ikke igjen partiet. Det var med andre ord ikke så merkelig at Ap snublet og datt. Nå, i 2017, er bildet annerledes. Det er full oppslutning om Jonas Gahr Støres lederskap. Ap er i angrepsposisjon og går til valg på å skifte ut en upopulær regjering der et stadig mer utagerende Frp er med. Hva i alle dager kan være problemet?

Et eller annet er ikke som det skal. Og når det gjelder Aps strategi, er det noe som ikke er som det pleier. For det første har ikke Jonas Gahr Støre ett klart alternativ. Et regjeringsskifte kan gi oss en ren Ap-regjering, en Ap/Sp-regjering, en rødgrønn regjering med de gamle partnerne Ap, SV og Sp, det kan tenkes at Rødt og/eller Miljøpartiet de Grønne må inn som støttepartier, eller vi kan få en sentrum-venstre-regjering med Ap, Sp og KrF. La oss kalle dette for Aps Forrest Gump-taktikk: Valget er som «a box of chocolates. You never know what you’re gonna get».

Selv om Jonas Gahr Støres politiske læremester Gro Harlem Brundtland gjorde opp budsjettene med KrF gjennom hele sin regjeringsperiode, hadde hun aldri noe formalisert samarbeid med dem. For mange Ap-velgere er Kristelig Folkeparti ikke bare fremmed, men uspiselig. I viktige verdispørsmål som synet på homofile og holdningen til kvinners selvbestemmelse over egen kropp og likestilling generelt har KrF synspunkter som er helt uakseptable for store deler av Aps velgermasse. Mange sympatisører har ikke vært seg bevisst at Støre selv er personlig kristen. Men det mulige samarbeidet med KrF gjør at Kristen-Jonas trer tydeligere fram. Langt fra alle roper halleluja til det.

Tirsdag hadde Klassekampen et intervju med de tillitsvalgte på Aker Verdal i Trøndelag. Dette er vanligvis Aps kjernetropper. Men verftsarbeiderne liker ikke snakket om KrF. Partiet er ikke til å stole på i arbeidsmarkedspolitikken, mener de. «Er det makt for enhver pris, eller hva?» spør hovedverneombud Torgeir Opdal.

Verftsarbeiderne i Midt-Norge er ikke alene. Målingene og mer anekdotiske bevis, som hjertesukkene fra mange Ap-sympatisører som alltid har opplevd KrF som et borgerlig parti og nå som en garantist for Frp i regjering, tyder på at Ap-ledelsen har undervurdert den negative effekten av et KrF-frieri – og den kontante avvisningen av Rødt og MDG.

Et samarbeid med KrF vil få store, politiske konsekvenser. Vi får et annet Ap dersom partiet lener seg mot sin høyre side enn mot venstre. På vesentlige områder som profitt i velferden, fordeling og skatt vil valget av samarbeidspartner ha stor betydning for den praktiske politikken. Velgerne ser dette. De går til MDG, Rødt og SV for å trekke Ap mot venstre og for å demme opp for KrF. Mange setter seg også på gjerdet. Det er ikke sikkert de hopper ned igjen – og hvis de gjør det lander de ikke nødvendigvis hos Ap.

Statistikken gir oss i det hele tatt grunn til å anta at et stort velgersegment føler seg fremmedgjorte av denne valgkampens voldsomme fokus på religiøsitet, kristne verdier og kristen kulturarv. I boka «Uro», som kom tidligere i år, viser tidligere SV-nestleder og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell til at sekularismen er på frammarsj i Norge. I 2013 var det «uavgjort» mellom troende og ikke-troende. I årene etter har gruppen som ikke tror på Gud vokst seg større enn gruppen som tror. «Eg ser sekulariseringa som eit heilt sentralt framsteg for det norske samfunnet, like viktig som nedbygginga av klassesamfunnet og oppbygginga av velferdsstaten. Ting vi set pris på ved det moderne Norge, er blitt mogeleg på grunn av sekulariseringa: Likestilling. Seksuell frigjering. At du kan le av religiøse autoritetar. Sekularisme er blitt ein sentral norsk verdi, med europeiske røter», skriver Solhjell.

Mange norske velgere vil si seg enig en slik betraktning. Men i årets verdiladede valgkamp er disse menneskene nærmest partiløse. Siv Jensen er kristen. Erna Solberg er kristen. Knut Arild Hareide er selvfølgelig kristen. Til og med Trine Skei Grande er kristen. Trygve Slagsvold Vedum likeså. Og, altså, Jonas Gahr Støre. Kristen. I motsetning til forgjengeren, Jens Stoltenberg, som er ateist. SV, Rødt og MDG er de eneste partiene som kan skilte med ikke-troende ledere.

Kanskje har Jonas Gahr Støre sett dette. Den hete flørten med KrF har i alle fall kjølnet. Støre snakker nå mer om at KrF ikke har bestemt seg enn at de bør bestemme seg for å gå til venstre, og han virker hjertelig lettet over at Venstre avviste Aps samarbeidsinvitasjon med en iskald skulder. Likevel vil det være vanskelig for Ap å rulle ut et strategiskifte nå, ved å skrinlegge et mulig sentrumssamarbeid eller ved å åpne for Rødt eller MDG. Da kommer påstandene om Vingle-Jonas og tåkefyrste tilbake.

Det er en av forskjellene på en valgkamp og en andakt. Det er ingen bønn.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!