Som stortingspresident er du Norges nummer to. Bare kongen står over deg i rang. Du er den fremste i landets desidert viktigste demokratiske organ. For tida bekles dette vervet av Olemic Thommessen fra Høyre. Det har stort sett gått noenlunde greit. Inntil nå. De siste ukene har vært en sammenhengende og svært bratt nedtur, fra et ikke spesielt høyt nivå.
La oss starte med det hyggelige: I den ene av de mange skandalesakene presidentskapet har vært involvert i, hadde Thommessen de rette instinktene. Da Stortinget før jul vedtok å gi seg selv en kjempepresang i form av en sjenerøs etterlønnsordning fullstendig uten magemål, var Thommessen én av to i presidentskapet som tok dissens. Skandalen som til slutt endte med at Stortinget ombestemte seg og måtte votere over saken en gang til, fikk dermed utspille seg i all sin gru uten at Thommessen er å laste.
Verre er det med den enorme kostnadssprekken i byggeprosjektet som pågår nå. Her har presidentskapet og stortingsdirektør Ida Børresen gått på en smell vi fortsatt ikke aner de fulle konsekvensene av. Da byggingen av ny garasjeinnkjørsel og opprustning av kontorene i Prinsens gate startet, var prislappen 700 millioner kroner. Den har nå sprukket med 1,1 milliarder og er ventet å komme på 1,8 milliarder. Vi må si foreløpig, for dette er tredje sprekk. Mens Kontrollkomiteen på Stortinget har kommet med skarp kritikk av presidentskapet og sagt at det er byggherren som har ansvaret, skylder Thommessen på entreprenøren. Nå er saken hos Riksrevisjonen.
Da den rødgrønne regjeringen styrte, vakte det både harme og oppsikt at en håndfull SV-representanter deltok i en demonstrasjon utenfor Stortinget mot sin egen regjerings vedtak om å sende norske jagerfly til Afghanistan. I årevis etterpå måtte partiet generelt og SV-demonstrantene spesielt tåle hån og spott for ulydigheten. Alt dette virker helt absurd nå, etter tre og et halvt år med Frp både i og utenfor regjering samtidig. Men Høyre har holdt fast: Enten er du i regjering, eller så er du i opposisjon. Inntil selveste stortingspresidenten spaserte ut på plenen for å demonstrerte mot egen regjering og egen statsråd, som ikke ville skyte ulv.
Denne hendelsen kunne velvillig ha vært tolket som et utslag av prinsippfast steilhet fra en rakrygget politiker. Det er litt vanskelig, gitt Thommessens opptreden da Dalai Lama besøkte Norge i 2014. To år tidligere hadde han sagt at «Tibet-saken er en prøve på det internasjonale samfunnets evne til å stå oppreist for grunnleggende verdier som demokrati og menneskerettigheter». Da Thommessen selv fikk muligheten til å stå oppreist, nektet han å møte Dalai Lama. Og mens vi snakker om menneskerettigheter: Da Thommessen og presidentskapet valgte diplomaten Petter Fredrik Wille som vaktbikkja som skal passe på at staten ikke bryter disse rettighetene, og ikke en person uten bindinger til staten, reagerte Advokatforeningen med å spørre hvor det hadde blitt av uavhengigheten.
Nå er Thommessen igjen i Kontrollkomiteens søkelys. I forrige uke kom det fram at presidentskapet og stortingsdirektør Ida Børresen har motarbeidet Stortingets klare beskjed om at utvalget for kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene, EOS-utvalget, skal kontrollere fremmede staters overvåking av norske borgere. I tillegg har presidentskapet forsøkt å frita medlemmene i EOS-utvalget for taushetsplikten, slik at den viktige tilliten utvalget nyter i det hemmelige tjenestene er satt i spill. Saken førte til at utvalgsleder Eldbjørg Løwer måtte slå alarm. Disse sakene rokker ved helt grunnleggende demokratiske spilleregler på så mange plan at det faktisk ikke er til å tro. Så sier da også jussprofessor Eivind Smith at Thommessen neppe kan bli sittende dersom kritikken fra Kontrollkomiteen blir stående.
Om denne saken skyldes kokkelimonke i presidentskapet eller at man ikke har fulgt godt nok med, spiller mindre rolle. Det er lett å tro Thommessen når han bedyrer at han ikke har hatt onde hensikter. Det er komplett umulig å skjønne hva slags motiv han skulle ha hatt for å sette til side et stortingsvedtak. Da gjenstår muligheten at Stortingets president ikke har evnet å jobbe grundig og aktpågivende nok med en helt sentral sak som berører den folkevalgte kontrollen med de hemmelige tjenestene. Det er ille nok.
Både Olemic Thommessen og direktør Ida Børresen har brukt mye tid å krefter på å markere jubileer og begivenheter i denne stortingsperioden. Man har gjort stas på Grunnloven og Stortingsbygningen. Stortinget har fått ny «visuell identitet», som det heter. Det er hyggelig, for all del. Men pomp og prakt er ikke og har aldri vært den viktigste delen av presidentgjerningen. Det er snakk om et tungt politisk tillitsverv som skal skjøttes med den innsats og arbeidskraft man må kunne forvente av landets nummer to.