Kringen var oppvokst på den vesle husmannsplassen Larsstuggu nord for Otta. Til tross for at han kom fra enkle kår gjorde han karriere som lærer, journalist, politiker og forfatter. Han ble en sosialist og internasjonalist med hjerte for distriktene.
Mest kjent er Olav Kringen for å satt de norske ordene til Internasjonalen: «Arbeider, bonde, våre hære, de største er som stevner frem!» Sangen synges også fortsatt av dagens arbeiderbevegelse. Han har kanskje noen likhetstrekk med sin nabo fra litt lenger sør i Gudbrandsdalen, som for øvrig også har 150-årsjubileum i år: Det er noe gyntsk over Olav Kringen. Som tjueåring reiste han til Amerika. Der skulle han bli værende i ti år. Det ble både utdanning, arbeid og etter hvert politikk.
«Jeg har lest på trykk og satsen er sand, ingen blir profet i eget land», skrev Henrik Ibsen i fjerde akt av Peer Gynt. Men Kringen vendte hjem og ble en sentral stemme i den norske samfunnsdebatten. Ikke nok med at han oversatte Internasjonalen og Det kommunistiske manifest til norsk, men han påtok seg vervet som redaktør i Social-Demokraten, forløperen til Arbeiderbladet og Dagsavisen. Som redaktør i partiavisen, var han også med i partiledelsen i årene 1903–1906.
I dag gis Årets Peer Gynt til en person eller institusjon som har markert seg på en positiv måte på det samfunnsnyttige plan, og som har gjort Norge kjent i utlandet. Dersom utnevnelsen hadde eksistert på begynnelsen av forrige århundre burde den kanskje gått til internasjonalisten Kringen? Da ville han føyd seg inn i rekka fra den første mottakeren Einar Gerhardsen til årets vinner SKAM og Julie Andem.
Som en av stifterne av Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag i 1900, og med ambisjoner om et nasjonalt ungdomsforbund, var Kringen med og la grunnlaget for det vi i dag kjenner som Arbeidernes Ungdomsfylking. Mitt kjære AUF. Med dette bakteppet er det jo med en viss stolthet at jeg i 2005 var med og gjenopplivet Otta AUF.
Det er vanskelig å si hvor mye en har til felles med en mann som gikk ut av tida 37 år før jeg ble født. Men jeg deler i alle fall den hjemmekjære følelsen for Gudbrandsdalen. «Syng åt meg ei gåmeill vise, som har ljom frå høge fjell,» starter Kringen et dikt fra 1935. Det munner ut i siste vers:
Syng ein song eg aldri gløyme, syng um berg og sætervoll;
syng um alt som gjentun drøyme, syng um hulder og um troll!
Syng med heimsens eigne sange, – bringa brenn og lågå -,
syng døm ut frå mork og vange, alle net´ og dågå.
Kringens meninger og syn på verda må sees i lys av den tida han levde i. Store forskjeller mellom folk og tydelige klasseskiller gjorde uenighetene mer tilspissa. Det overordna budskapet var «arbeidere i alle land – foren eder», og noe av tankegodset ligger til grunn for den sterke fagbevegelsen vi fortsatt har i Norge.
Derfor skal vi også ha med oss arven, fordi kampene mot sosiale forskjeller og urettferdighet står fortsatt – både i Norge og internasjonalt. Ulikhet er også et sentralt tema ved stortingsvalget i september. På nytt står slaget om samfunnsretningen. Det er fortsatt Forskjells-Norge som skal bekjempes, og ekkoet av Olav Kringen forteller oss at ingen kamper er vunnet for alltid. Hjertelig til lykke med 150-årsjubileet!