Troen på kunstens evne til å forvandle vår felles eksistens er definitivt død. Men en gang i tida var troen på kunstens samfunnsendrende potensial stor. Ja selv krigen ble sett som en positiv mulighet, et middel for å skape endring. Hør bare på dette: «Første verdenskrig opplevdes først som en befrielse for mange. Endelig kunne man feie det gamle samfunnet av banen på en rask og effektiv måte.»
Sitatet er hentet fra utstillingen «Krigens skygge, politisk kunst i Norge 1914–2014», som vises på Kunstnernes Hus til og med søndag 29. mars. Første verdenskrig falt sammen med den russiske revolusjon, og i europeiske samfunn preget av enorme endringer og stor sosial nød var troen på politisk og sosial omveltning stor.
«Krigens skygge» er en banebrytende utstilling som tematiserer og diskuterer kunstens sosiale og politiske rolle i et hundreårsperspektiv, med særlig vekt på mellomkrigstidens politiske tendenskunst, 60- og 70-tallets sosiale og politiske omveltninger, og samtidens nyvakte interesse for en politisert holdning i kunsten.
Som en motsetning (innenfor kunstmiljøet) til «Krigens skygge» står Vebjørn Sands utstilling «Individets valg» på Galleri Fine art, som jeg anmeldte i Dagsavisen sist fredag. Han tematiserer sentrale hendelser fra andre verdenskrig, inkludert Wannsee-konferansen der «jødeproblemet» fikk sin endelige løsning, og rettsoppgjøret i Nürnberg-prosessene. Men maleriene viser også sentrale hendelser i historien om sivil motstand mot naziregimet.
Sand trekker også fram omstridte personer som abortmotstanderen og eks-presten Børre Knudsen og den figurative skulptøren Per Ung. Satt sammen med Vebjørn Sands figurative tilnærming og populistiske fifling med finanseliten gir dette en kunstner som er uglesett i de rådende, kulturelle kretser.
Tidsspennet for «Krigens skygge» har gitt kurator Kari J. Brandtzæg anledning til å revurdere den nedvurderte kunsten fra 20- og 30-tallet. Dette var tida da størrelser som Henrik Sørensen, Reidar Aulie og Willi Midelfart sto opp mot krigshissing og tidens reaksjonære og totalitære ideologier. I etterkrigstiden ble disse kunstnerne disset fordi de ble oppfattet som veisperrer for den nyskapende, modernistiske kunsten. I denne utstillingen framstår alle tre med stor kraft, ikke minst fordi vi får se malerier som har vært holdt skjult i magasinenes mørke siden de først ble vist på 20- og 30-tallet.
At klimaet var veldig annerledes for 100 år siden vises gjennom Per Krohgs maleri «Granaten» fra 1916, der eksplosjonen framstilles som en vakker blomst. Men allerede kort tid etter hadde han snudd, og i senere malerier viser han en klar holdning mot krig og de klasseskillene som ble forsterket etter at norske skipsredere og andre hadde tjent seg rike som krigsprofitører.
Det er også verdt å merke seg Henrik Sørensens «Gatekamp (Revolusjon Oslo?)» (1930), der han iscenesetter revolusjonen utenfor den nye telegrafbygningen i Nedre Slottsgate. Her flytter han krigens redsler til en hjemmekjent arena, der den nye bygningen representerte framskritt og optimisme. Samtidig er det grunn til å minne om at motsetningene i norsk, politisk virkelighet var så steile at Arbeiderpartiet samme høst hadde følgende setning i sitt partiprogram: «Revolusjon er et mulig virkemiddel.»
Mange vil være kritiske til Vebjørn Sand som en ren refleks. Det er likevel gode grunner til å applaudere hans krigsprosjekt. At fordommene slår begge veier, viser intervjuet Morgenbladet gjorde med ham fredag, samme dag som anmeldelsen sto på trykk. Der forutsa han hva jeg ville mene om bildene hans, og var helt sikker på at jeg ville hakke på dem slik han mente jeg hadde gjort i 30 år.
Han tok veldig feil. Det er flere grunner til at jeg ga Vebjørn Sand en positiv anmeldelse. For det første snakker han et visuelt språk som når fram til folk flest. For det andre er innholdet i maleriserien hans verdt å ta inn over seg, blant annet fordi den bruker mange av de samme virkemidlene som kunsthistorien er full av: Men i motsetning til historiens heroiserende offisersportretter og imponerende slagscener formidler Sands bilder et budskap som taler til betrakterens kritiske sans.
De to utstillingene bidrar til å minne oss om hva vi ønsker å unnslippe. Vebjørn Sands prosjekt er flott fordi det påpeker individets plikt til å handle, mens «Krigens skygge» gir grunnlag for historiebevissthet og refleksjon. Det skyldes ikke minst at kuratoren også trekker fram de motstridende delene av tendenskunstnernes virksomhet i form av idylliserende og heroiserende gjengivelser fra mellomkrigstidens Sovjetunionen. Virkeligheten er sammensatt, og sannheten har alltid flere sider. På sitt beste kan kunsten hjelpe oss til å sortere og foreta valg. Hva vi får ut av det, er opp til den enkelte, eller for å sitere Vebjørn Sand: det er «Individets valg».