Kronikken er skrevet i samarbeid med Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Den Sentralafrikanske Republikk (SAR) inkluderer ikke terrorister som truer sikkerheten i Europa eller fører til et stort antall migranter som beveger seg mot våre breddegrader. Er det grunnen til at den humanitære krisen i landet nedprioriteres av giverlandene, inntil nylig også Norge?
Det SAR imidlertid har, er verdens høyeste andel av mennesker som sulter. De sultrammede utgjør 47 % av befolkningen, ifølge den nylig lanserte Global Hunger Index. En voldelig konflikt som fortsatt pågår har drevet 837.000 på flukt, over halvparten internt i landet.
Likevel er FNs operasjon i landet sterkt underfinansiert. Caritas og Flyktninghjelpen har flere års erfaring fra SAR, og er bekymret over manglende internasjonalt fokus på en av verdens aller mest sårbare stater, en glemt konflikt som grunnet landets manglende strategiske og politiske betydning får liten oppmerksomhet og lite humanitær hjelp.
I oppkjøringen til forrige ukes toppmøte i Brussel mellom SARs president og viktige giverland, EU, Verdensbanken og Den afrikanske union var fokuset på gjenoppbyggingen av landet, mens vi har insistert på behovet for samtidig å levere livreddende nødhjelp. Vi er derfor glade for at Norge satte fokus på behovet for å fortsette nødhjelpsinnsatsen.
Kupp og humanitær krise
I 2013 grep de såkalte Seleka-opprørerne fra den hovedsakelig muslimske nordlige delen av landet makten i et blodig kupp. De sto bak drap på tusenvis av sivile, og kuppet satte i gang en voldsbølge da såkalte Anti-Balaka-styrker fra sør gikk til hevnangrep på muslimske samfunn over hele landet, der uskyldige sivile utgjorde majoriteten av ofrene. I dag er om lag 80 prosent av den muslimske befolkningen flyktninger i nabolandene. Etter langvarig internasjonalt press, trakk kuppmakernes president seg i 2014, men volden har fortsatt.
Konflikten har sin bakgrunn i historiske motsetninger mellom ulike grupper og en stat som siden uavhengigheten i 1960 har vært lite opptatt av befolkningens velferd, og som kontrollerer bare en liten del av landet. Dette har ført til at særlig den nordlige, isolerte regionen har blitt marginalisert. Store deler av den fragmenterte Ex-Seleka-bevegelsen har sitt utspring her.
Selv om religion i utgangspunktet ikke var en del av konflikten, førte overgrepene begått av begge sider til framvekst av sterke motsetninger og vold mellom muslimske og kristne samfunn. Mange har derfor opplevd å bli angrepet og drevet på flukt av sine egne naboer.
Demokratisk valg ingen garanti
At et land avholder et fredelig og demokratisk valg tas ofte som et tegn på stabilisering, men dette alene skaper ikke nødvendigvis forutsetninger for overgang til en fredelig utvikling.
Da folket i Den sentralafrikanske republikk i februar 2016 valgte den vel ansette Faustin-Archange Touadéra til president i et fritt og demokratisk valg skapte det store forventninger.
Han står imidlertid overfor store utfordringer. Fremdeles er landet praktisk talt delt i to, der Ex-Seleka har kontroll over den nordlige regionen. SARs regjering mangler tilstedeværelse og kontroll i store deler av landet, har et dårlig utbygd helse- og utdanningssystem og store utfordringer knyttet til straffefrihet og motsetninger mellom folkegrupper og landsdeler.
Ny uro
Presidentens planer for reform av sikkerhetssektoren, demobilisering og forsoning undergraves nå av et økende antall væpnede sammenstøt. Den 12. oktober ble 37 drept og 57 skadet da Ex-Seleka-opprørere angrep en leir for folk på flukt i byen Kaga-Bandoro. 12.000 flyktet fra voldshandlingene. Grusomhetene i Kaga-Bandoro føyer seg inn i en rekke voldsepisoder de siste månedene som viser at sikkerhetssituasjonen fortsatt er ustabil og skaper nye humanitære behov. Både sivilbefolkningen, humanitære organisasjoner og de internasjonale fredsbevarende styrkene rammes.
Den siste tiden har det også vært demonstrasjoner og sammenstøt i hovedstaden Bangui, som knyttes til toppmøtet i Brussel.
Begrenset tilgang til humanitær assistanse
De humanitære behovene er enorme, først og fremst trengs mat og beskyttelse mot vold og overgrep fra væpnede grupper. Det er derfor dramatisk at sivilbefolkningen bare har tilgang til nødhjelp i enkelte regioner som opplever en viss stabilitet. Den sentrale delen av landet er fortsatt preget av voldelige sammenstøt og angrep på sivile. Sikkerhetssituasjonen gjør det vanskelig for humanitære organisasjoner å operere.
Sårbar stat med fortsatt stort behov for nødhjelp
SAR befinner seg i beltet av sårbare stater som strekker seg fra Mali i vest til Somalia i øst. Det anerkjente Fund for Peace rangerer landet som verdens tredje mest sårbare stat etter Sør-Sudan og Somalia i sin indeks for 2016. Indeksen baserer seg på data om blant annet tilbud av offentlige tjenester, korrupsjon, økonomisk utvikling, sikkerhet, kontroll over landområder og antall mennesker på flukt.
På denne bakgrunn, og på grunn av enorme humanitære behov, mener vi at SAR bør inkluderes som en del av den norske regjeringens plan for innsats i sårbare stater, som utarbeides i disse dager.
Mens tradisjonelle støttespillere som EU og Frankrike i økende grad fokuserer på gjenoppbygging, ser vi behov for en fortsatt innsats for å levere livreddende nødhjelp. Norges stemme under toppmøtet i Brussel var derfor viktig. Et ensidig fokus på gjenoppbygging vil ikke føre fram uten at de mest akutte behovene blant sivilbefolkningen også blir dekket. Dessverre er krisen på ingen måte over, som den siste tidens økning i voldsepisoder og sammenstøt viser.
Det er viktig og riktig å sette fokus på sårbare stater i utenriks- og utviklingspolitikken, og Den sentralafrikanske republikk er blant de aller mest sårbare. En analyse av sårbarheten til de ulike landene i regionen, sammen med befolkningens behov, må legges til grunn for det internasjonale samfunns respons, ikke Europas behov for å beskytte seg mot terror og begrense ankomsten av flyktninger og migranter.