Debatt

Krigen i Washington

State of the Union? Dypt splittet og med åpen krig mellom presidenten og mediene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I natt holdt president Donald Trump sin første tale til Kongressen. Denne kommentaren ble skrevet før Trump så inn i TV-kameraene og snakket direkte til 40-50 millioner amerikanere, men det vil være svært overraskende hvis han sa noe annet enn at han arvet «a mess», men at han er i full gang med å gjøre USA «great» og «fantastic». Sammen med sin stab av «amazing» folk. Om de første ukene på jobb sa han sikkert «it’s been a lot of fun», slik han fortalte landets guvernører i Washington søndag kveld. Hvis det er noe Trump er god på, er det å gjenta et budskap. Gjenta det skamløst. Til det siver inn som sannhet. Til løgnen er normalisert.

Det har gått seks uker av Donald Trumps presidentskap. Det har vært mye armer og bein, og tilsynelatende svært lite hode. Det har vært uker uten sidestykke i amerikansk historie. I verdens historie. Muren mot Mexico, tvilen om NATO, oppsigelsen av handelsavtaler og innreiseforbudet for muslimer. Utfallene og innfallene har vært endeløse, legg til en oppsagt sikkerhetsrådgiver, og det fortsatt ubesvarte spørsmålet om presidentens forhold til Russland, og det er grunn til å kalle det Det hvite hus for kaotisk. I farlig uorden. Men det betyr ikke at han og hans nærmeste rådgiver, den tidligere Breitbart-redaktøren Steve Bannon, ikke vet hva de gjør. De vet nøyaktig hva de gjør, og først må de rydde sin viktigste motstander av veien. Og det er ikke demokratene.

Det er ett mønster i Trumps politikk som er åpenbart, og som ikke er til å misforstå eller er gjenstand for tolkning. Det er hans angrep på mediene. Før helga ble det klart at han ikke akter å stille opp under den tradisjonelle middagen for journalistene i Washington som jobber med å dekke Det hvite hus. At en 97 år gammel tradisjon, som har skullet underbygge et fellesskap og en gjensidig respekt til tross for ulike oppgaver i det demokratiske systemet, legges død på Trumps vakt, er som det må være. Eller som hans assisterende pressesjef Sarah Huckabee Sanders sa til ABC News: «Det er som vi sier i sørstatene, hvis en jentespeider kaster egg på huset ditt, vil du kjøpe kaker av henne?». Poenget er at Trump ikke vil sitte til bords med noen som er ute etter han. Avgjørelsen er ikke på noen måte overraskende, bare en bekreftelse på et forhold som har gått fra anstrengt til åpen konflikt. Det er ingen grunn til å late som noe annet. Det er krig i Washington.

Trump har så langt gjort mye skummelt, som har fått mennesker på alle nivåer over hele kloden til å rykke til. Det siste er planer om en massiv opprustning. Men enn så lenge har det vært mye varmluft. Institusjonene som vi satte vår lit til at skulle holde Trump midt i veien, virker å ha klart testen. Obamacare, som Trump lovet å feie vekk med en signatur, lever fortsatt og vil overleve i en eller annen form. NATO-signalene er i det minste tvetydige. Muren mot Mexico har en avskrekkende prislapp. Og innreiseforbudet ble opphevet. Men Trump har styrt solid i grøfta med sine konsekvente angrep på mediene. Hans åpenbare forakt for medienes rolle i et demokrati, skremmer mer enn alle hans andre tilløp til visjoner for USA. Hans twittermelding om at «mediene er folkets fiende», det vil si de mediene han oppfatter som distributører av «fake news», har satt han i selskap med størrelser som Stalin og Mao, som begge var snare til å definere motstand som angrep på Folket. Mediene er, i Trumps fortelling, «ute av kontroll». De er definert og omtalt som «opposisjonen». Og det er ikke noen lurvete tabloidaviser han langer ut mot og prøver å diskreditere ved å kalle dem «motbydelige», «sviktende» og «uærlige», men CNN og New York Times. Sannsynligvis verdens to ledende nyhetsorganisasjoner ved siden av BBC og Guardian, som Trump også har definert ut. Fredag ble et knippe medier stengt ute fra en presseorientering i Det hvite hus. Det er langt mer dramatisk enn et avbud til en middag. For hva slags signal sendes til resten av verden? Hvis USA kan sensurere, kan alle.

Trump og hans kumpaner ønsker å kneble den frie pressen, og har angrepet bruken av anonyme kilder, et av pressens privilegier hvis formålet er viktig nok. Det holder å si Watergate. De søker å styre informasjonen gjennom deres godkjente og godlynte medier, og aller helst direkte. En filterløs kommunikasjon fra styresmakter til folk, i kombinasjon med et regimes forsøk på å relativisere fakta, ligner ubehagelig på tilløp til diktatur. Det er i hvert fall et planmessig, bevisst forsøk på å dekonstruere demokratiet, og staten. Ja, verden slik vi kjenner den.

«Hvis en offentlig person forteller én løgn, vil det hefte ved han til grava», sa den Pulitzerprisvinnende kommentatoren Bret Stephens sist uke i sin minnetale over Wall Street Journal-kollega Daniel Pearl, som ble drept for 15 år siden. Han prøvde å forklare Trump-effekten. «Men lyver noen morgen, formiddag og til kvelds, vil ingen huske én spesifikk løgn, og raseriet vil pulveriseres». Temaet var «hvordan beholde den intellektuelle integriteten i Trumps tid».

Hvordan skal krigen vinnes? For den må vinnes. Det er en svekket fiende, for å bruke presidentens sjargong, som Trump nå prøver å ta livet av. I USA har antallet nyhetsjournalister gått fra 55.000 til 33.000 i løpet av de siste 20 årene. 17 prosent av amerikanere mellom 17 og 24 leser nå en avis daglig. I 2000 var tallet 42 prosent. Tendensen er den samme verden over. Publikums oppmerksomhet og hoder er «up for grabs». Men leserne flokker seg igjen rundt New York Times og andre. Det er gode tider for nyheter og derfor for nyhetsindustrien. Trump er det beste som har skjedd vår abonnementsstrategi, har New York Times’ sjefredaktør uttalt. Mediene og folket har mobilisert. Det journalistiske oppdraget har ikke vært tydeligere og viktigere på tiår, kanskje noensinne. Krigen vinnes gjennom å stå ved prinsippene, søke og fortelle sannheten, og ikke bli dratt ned i Trumps holdningsløse mørke. Aldri møte løgn med løgn, aldri vri på fakta eller konstruere nyheter. Aldri gi Trump anledning til å hevde at han hadde rett. Pennen er mektigere enn sverdet. Den frie pressen har ordet i sin makt. Det har ikke fienden.

Mer fra: Debatt