Vi har to offisielle målformer på norsk: Bokmål og nynorsk. På siden av disse to, gjemt i skyggene, lever et annet, mystisk språk. Med merkelig setningsbygning, en særegen stavemåte og et eksotisk vokabular.
Der heter det etage og ikke etasje. Man snakker aldri om peis. Det heter velfungerende peis. De har ikke kakkelovn i denne subkulturen. De har påkostet kakkelovn. De har sofaer, salongbord og framskap som kan tenke selv: «Møblene finner enkelt sin naturlige plassering». Hvis man kan se rett inn i veggen på en tilstøtende blokk når man titter ut av vinduet, befinner man seg ikke innestengt i en bakgård med utsikt under pari. Man er i en leilighet med «New York-feeling».
Hvis kjøkkenet er skilt fra stuen med en liten øy eller lignende, er det ikke et tilbaketrukket kjøkken. Det er behagelig tilbaketrukket. Dette er viktig, for dersom man er så heldig å være i besittelse av et behagelig tilbaketrukket kjøkken, med eller uten «New York-feeling» og sofaer som vet hvor skapet skal stå, kan man «briljere på kjøkkenet, samtidig som gjestene blir underholdt». Eventuelt «briljere med alt fra enkle retter til flotte delikatesser». Det er ikke alle forunt å briljere med enkle retter.
Vi kan kalle dette språket meglersk. Det er stilrent, det er tidsriktig. Det er tiltalende, harmonisk og luftig. Lyst, sørvestvendt og – selvsagt – «et flott utgangspunkt for festlige begivenheter». Det har effektiv planløsning og god romfølelse. Det er den lingvistiske konsekvensen av et boligmarked totalt ute av kontroll. Meglersk snakkes gebrokkent i flere store byer, men bare ett sted kan man det flytende: I Oslo.
Den vanvittige prisveksten i hovedstadens boligmarked er blitt forklart på et utall ulike måter. Oslo er et pressområde, folk kommer rekende fra hele landet – og utlandet. Det bygges ikke nok nytt. Foreldre med lomma full av spenn kjøper krypinn til barna. Luringer investerer i bolig nummer to. Renta er for lav – penger er jo gratis. Egenkapitalkravet er for slapt. Og så videre.
Alt dette er litt riktig. Men når markedet er så hinsides all fornuft som i Oslo, får det noen konsekvenser som er langt mer alvorlige enn et latterlig prospektspråk og fototrenden som best kan betegnes som sitrusporno. Eller den endeløse køen av boligstylister som farer gjennom byen som en åsgårdsrei, mens de strør om seg med sennepsgule puter, Prytz Kittelsen-skåler, PH-lamper, store svarthvitplakater og en hel åker av potter med frisk basilikum og koriander.
Det som tilbys er ikke hus eller hjem. Det er investeringer. Enkelte blir så redde for å ødelegge det dyrebare, framtidige salgsobjektet med personlig smak at de rett og slett blir boende der inne i prospekthuset sitt, uten å røre så mye som en eneste marokkanskmønstret flis.
Markeder med store penger i omløp, raske gevinster og ukritiske aktører har en tendens til å tiltrekke seg både dette og hint. Eller som Frp-grunnlegger Anders Lange har sagt det: Når du setter ut ei fjøslykt om natta, er det mye rart som kommer flygende.
NRKs graveredaksjon i Brennpunkt har sett nærmere på hva som skjer når eiendomsutviklere med sans for snabbe cash opererer i et glohett Oslo-marked. Det er jo ganske ufattelig, egentlig, at helt vanlige middelklassefamilier gjør den viktigste og dyreste investeringen i sitt liv i løpet av en hektisk budrunde der pengene flagrer ukontrollert og den kritiske sansen undertrykkes med alle midler. Brennpunkt avslørte hvordan meglere og eiendomsfirmaer i kompaniskap kjøper leiligheter til underpris, pusser dem opp i full fart og selger dem med ubegripelig fortjeneste. I veikanten etter disse råkjørerne ligger selgere som føler seg snytt, kjøpere som føler seg lurt og naboer som føler seg tråkka på. Det er spesielt de som går med på å kjøpe eller selge såkalt «off market» som risikerer å bli bondefanget i byen.
Flere mirakelkurer er blitt lansert: Vi må fortette, eller flytte markagrensa, eller begge deler. Bygge i høyden. Slakke på kravene. Kutte noen svinger i Plan- og bygningsloven.
Hovedproblemet på boligmarkedet er en markedssvikt som er så alvorlig at vi i realiteten snakker om kollaps. Markedet har vært helt uregulert i tre tiår. Det er ikke realistisk å skru klokka tilbake til tida da omsetningen av hus og hjem var strengt regulert. Men det er like lite realistisk å tro at markedet kan repareres igjen uten at det offentlige spiller en mye mer aktiv rolle enn i dag. Boligmarkedet skriker på politiske løsninger. Partiene burde overby hverandre som om det sto om en treroms på Kampen.
Husbanklån, offentlige boligbyggeselskap, spekulasjonsskatt, startlån og kommunale boliger høres kanskje ikke like sexy ut som lekker designtrapp, spektakulær utsikt, kveldsatmosfære i luftige omgivelser eller «super fresht bad». Men det er helt, helt sikkert mye viktigere.