ANNONSE
Kadra

Kadra Yusuf er fast skribent for Dagsavisen.

Vis bildetekst
Foto: Mimsy Møller

07-03-2017

Kos eller kald krig?

Hei jenter, hvorfor må alt være så koselig hele tiden, spør Kadra Yusuf med en velrettet retorisk knyttneve rett i det feminine solar plexus. Hei Yusuf, hvorfor må alt være så krigersk hele tiden?

Kjøkkenet er en sterk metafor i 8. mars-sammenheng. Gjerne med negativt fortegn. Kjøkkenet er bildet på et fengsel, der kvinner hakker og visper – steker og baker – lysår unna samfunnsdebatter og innflytelse.

Men vi glemmer at kjøkkenet også er husets varmeste rom. Det er her de vanskelige samtalene finner sted. Det er her vi samles på nachspielet. Det er her vi har diskusjoner med venner vi er enige med, og uenige med.

Går det an å flytte kjøkkenet ut i samfunnsdebatten? Kjøkkenvarme til folket! Dette blir min parole i år, og jeg kommer til å kjøpe liljer.

Mental rustning

Dagsavisens spaltist Kadra Yusuf har nemlig vært på boklansering. Der var det stearinlys, liljer og velvilje. Boken handlet om følsomhet, og det var i hovedsak kvinner i salen. Det ble for mye. Ganske enkelt for hyggelig. Hvor var de kritiske spørsmålene? Hvor var debatten? Konfrontasjonene?

Hvorfor har ikke høyt utdanningsnivå blant kvinner ført til økt interesse for nyheter og samfunnet generelt, spør Yusuf. Det godt spørsmål. Jeg er glad hun stiller det, og jeg deler hennes bekymring og undring.

Dessverre tror jeg Yusufs egen debattstil er en del av problemet. Hun skriver nedlatende om «lulling» inn i følelser. Selvhjelp og koseprat. Kvinner som «kjenner etter» og det som verre er.

Mange innsiktsfulle og bra folk kvier seg for å bidra i samfunnsdebatten nettopp fordi den ofte drypper av nedlatenhet. Vi som deltar er ute etter å vinne i stedet for å søke perspektiver. Skaffe oss mest mulig oppmerksomhet gjennom angrep, snarere enn å løse problemer. Livet i den offentlige debatten krever en mental rustning, og jeg er redd vi går glipp av viktige stemmer.

Krigerinnstilling

«Kvinner må utsette seg for andre nyheter enn de myke», skrev Ragnhild Ulltveit-Moe nylig i tidsskriftet Minerva, og gjentar dermed sannheten: At skikkelige nyheter er harde. Det er store tall, harde ord, konflikt og konkurranse. Men hva er en nyhet? Hva er politikk?

New York Times-kommentator David Brooks reflekterer innsiktsfullt rundt dette, og beskriver det politiske og journalistiske prestisjehierarkiet i Washington slik:

«Folk som skriver om krig, budsjetter og global finans marsjerer rundt som titaner, mens folk som skriver om familiepolitikk, skolepolitikk og sosiale relasjoner i samfunnet blir behandlet som kvapsete nerder i russetiden. De kunne for eksempel trekke en senator til siden og forsøke å snakke om viktigheten av trygg voksenkontakt i tidlige barneår, og senatoren ville se på dem som om de forsøkte å samle inn penger til gruppeterapi for ensomme hundevalper. Deretter ville han gå bort for å snakke om noe seriøst, som en skatteplan eller en forsvarskontrakt.»

Underteksten er klar: Hold deg unna psykologi, liljer og stearinlys. Disse hierarkiene viser seg også her hjemme, senest hos avisen Dagens Næringsliv, som nylig advarte mot høy emosjonell intelligens hos toppledere:

«Det jeg først og fremst trenger som leder, er en krigerinnstilling», sier barneombud Anne Lindboe (DN+) Hun unngår bevisst å kjenne for mye på sine empatiske sider, og DNs lesere kan puste lettet ut. Ikke noe mykt skvip her i gården. Ikke noe liljer og stearinlys. Her er det ekte, barsk vare.

Store kvinner

Det ligger noe her og ulmer. Noe som muligens kan knyttes opp mot kvinnemarsjene verden rundt etter presidentinnsettelsen i USA. Så lenge «politikk» og «nyheter» skal være krigerske og konfliktfylte – så lenge «det myke» defineres som annenrangs virkelighetsstoff, er det kanskje ikke til å undres over at mange kvinner tusler rundt i utkanten?

Legg til at det å være «stor», «krevende» og «ta plass» er blant mange kvinners største skamtriggerne, og vi har oppskriften på en offentlig samtale fri for kvinner. Det hjelper heller ikke at det å bli oppfattet som «svak» (emosjonell?) er mange menns største skamtrigger.

Det ligger kraftfulle kulturelle, sosiale og seksuelle strukturer bak spørsmålene Yosuf og Ulltveit-Moe stiller. Dette tror jeg vi alle kan tenke mer og bedre om.

Kvantefysisk debatt

«Folk vil ha substans. De vil lære noe. Stadig flere ønsker seg kunnskap og nyanser», sa leder av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, til NRKs Ukeslutt denne helgen. Han tror vi er på vei inn i en ny medievirkelighet. Bort fra det polariserte og spissformulerte, og mot det nyanserte og løsningsorienterte.

Jeg håper og tror at han har rett. Mindre svart/hvitt – både liljer og stearinlys og jakt og fiske. Mindre digitalt - ett eller null. Mer kvantefysisk – komplekst og sammensatt. En offentlighet der det er lov til å tenke høyt uten å bli skutt ned av nærmeste motstander eller konfliktkåte journalist.

Går det an å håpe at Donald Trump og Vladimir Putin er de gamle krigerkulturers siste krampetrekning? At vi sakte beveger oss mot mer nysgjerrige og konstruktive offentlige samtaler? På tvers av fagsiloer, skråsikkerhet og partipolitiske skillelinjer?

Jeg vedgår glatt at denne kronikken har til dels sterke krigerske elementer. Det er fortsatt lettere å få innlegg på trykk med en krigersk innstilling. Lenger er vi ikke kommet, men vi jobber med saken.

 

 


""

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!