Debatt

Korrupsjonen Ukrainas vinner

Hvem vinner egentlig kampen om Ukraina? Russerne som støtter utbryterne i øst og nå sitter med Krim? Eller NATO og EU som sanksjonerer mot Russland? Svaret er: Ingen av dem. Vinneren er korrupsjonen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det var først og fremst korrupsjonen de unge protesterte mot da de begynte å demonstrere på Maidan-plassen. Den var så utbredt at det var umulig for oss i vest å sette oss inn i den. Jeg har gjennom mange år reist på kryss og tvers i Ukraina, et meget vakkert land med store naturrikdommer og en gang «Europas kornkammer». Få områder i Europa var så fruktbare som svartjordsbeltet som går gjennom Ukraina. Dette har kineserne skjønt og kjøper opp det de kan.

Ukrainerne er ikke mindre arbeidsvillige og innovative enn andre europeiske folk. Landet hadde en rik kultur – både den russisk-ukrainske og den rent ukrainske. Men likevel gikk det galt. Og forklaringen er: Korrupsjonen. Den møtte ukrainerne i alle livsforhold. Skulle du inn på en god skole måtte du betale en eller annen under bordet. Trengte du sertifikat måtte du bestikke noen for å komme i betraktning. Adgang til noenlunde skikkelige sykehus gikk via bestikkelser. Ja, du kom ikke engang til en vanlig tannlege uten å betale under bordet? En utenlandsreise var utenkelig hvis ikke du eller dine foreldre betalte en byråkrat for å få de nødvendige papirer.

Slik kunne jeg fortsette. Det var nesten ikke det forhold i livet som ikke var bestemt av korrupsjon. I mitt arbeid i mange land var korrupsjon og bestikkelse ikke noe nytt, men jeg tror ikke jeg har opplevet et så korrupt system som det ukrainske, om mulig enda verre enn det russiske og moldavske.

Korrupsjonen i Ukraina er nå verre enn noen gang. Det var guvernøren i Odessa, Georgias tidligere president Mikhail Saakasjvili, som sa dette i et intervju med NRK. Ukrainas president, Petro Porosjenko, hentet georgieren som hadde avtjent sin verneplikt i Odessa og snakker ukrainsk. Det som ikke kom helt tydelig frem i reportasjen var at mannen som i sin tid styrtet Edvard Shervanadze på grunn av korrupsjon og maktmisbruk, selv måtte gå på grunn av det samme. I mellomtiden startet han en krig mot de russiske provokatører i Ossetia, en krig den amerikanske beskyttelsesmakt og israelerne som forsynte begge sider med avansert teknologi, visste han måtte tape. USA var ikke interessert i noen verdenskrig på grunn av Georgia, og Tyskland og Frankrike satte ned foten da USA og Storbritannia forsøkte å få Georgia inn i NATO.

Denne mannen var det altså president Porosjenko hentet ut fra glemselen for rydde opp i Odessa. Saakasjvili hadde under sine studieår i USA lært alt om PR-stunt. I Odessa satte han i gang med et antikorrupsjonsprogram som en bruktbilselger ikke kunne ha gjort bedre. Om det nå er blitt mindre korrupsjon i den vakre og historisk så interessante Svartehavsbyen, er det umulig å si.
Det som er sikkert, er imidlertid at kampen mot korrupsjon i Ukraina generelt ikke har vært særlig vellykket. Smarte PR-folk har kalt det «av-oligarkisering», det vil si at oligarkenes makt skulle begrenses. Men problemet var at det var oligarker som skulle gjennomføre denne «av-oligarkisering». Det skjedde allerede med Oransje-revolusjonen. Maidan-protestene i 2013–2014 gikk lenger, men stoppet også opp fordi det fortsatt var oligarker som hadde makten. Forskeren Henry Hale skrev en bok om dette som burde ha vært lest i Brüssel – «Patronal Politics: Eurasian Regime Dynamics in Comparative Perspective (2014). De som ville gjennomføre en ny politikk var avhengige av mediene, men disse var eid av oligarkene. Politikerne ble avhengig av sine sponsorer.

Hvor ille det er, kom nylig frem da ministeren for økonomisk utvikling og handel, Aivaras Abromavicius, gikk av samtidig som han sa at anti-korrupsjonstiltakene overhodet ikke virket. Han nevnte spesielt folk som stod president Porosjenko nær. I dette fikk han støtte fra Det internasjonale pengefondets president, Christine Lagarde. Det internasjonale pengefond, Verdensbanken og Den europeiske sentralbanken gir alle lån til Ukraina, men det er ikke gratis. De skal ha sikkerhet for sine penger og også utbytte. De er ikke noen snille julenisser. De som til slutt betaler regningen er vanlige ukrainere. De ser at korrupsjonen er like ille som før og at deres levestandard ikke er blitt bedre. Stakkars ukrainere.

Mer fra: Debatt