Kultur

Kopieringens 
etiske dilemma

«Stjæl litt fra Shakespeare», sa man i gamle dager.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Parallelt med utstillingen i Kunstnernes Hus utgir Elise Storsveen og Eline Mugaas boken «Album», som er full av bilder de har funnet i blader, bøker og magasiner. Den setter fingeren på en stor utfordring i samtidskunsten.

«Stjæl litt fra Shakespeare», sa man i gamle dager. I samtidskunsten er det å låne bilder - såkalt «appropriasjon» - blitt noe nær en farsott. Ifølge Store norske leksikon betyr appropriasjon «en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å anvende eller sitere et allerede eksisterende materiale,».

Boken «Album» er en samling fanziner som Eline Mugaas og Elise Storsveen har utgitt siden 2008. Ti stykker er det blitt, kopiert på A3-ark som er brettet til A4. Innholdet har overrasket gang etter gang. Måten de setter sammen bilder på, som collager, i par eller serier gir reklamefotografier og andre sjangerbilder en ny dimensjon. De forteller nye historier i grenselandet mellom det underfundige og det absurde.

Det er sammensetningen av bildene som gjør dette til de to kunstnernes eget verk. Det fungerer på samme måte i utstillingen «Tellus tell us» i Kunstnernes Hus, der fascinasjonen oppstår i de uventede og overraskende konstellasjonene.

Spørsmålet er om det fungerer på samme måte når de ti albumene presenteres som faksimiler i en bok? De originale fanzinene har et uskyldig preg. De er et uhøytidelig undergrunnsfenomen med beskjeden distribusjon. Et vesentlig poeng er nettopp å provosere og presentere et alternativ til de rådende samfunnsnormer.

Vanlig sitatskikk tilsier at man krediterer den man har lånt fra. I Album-fanzinene finnes ingen slike referanser. Heller ikke i boken. Den er utgitt på Teknisk Industri, et forlag som profilerer seg som utgiver av kunstbøker med høy kvalitet. Til denne utgivelsen har de samarbeidet med New York-forlaget Primary Information, og «Album» ble trukket fram både i New York Times og Vogue da boken ble lansert på New York Art Book Fair i september.

Når man ikke krediterer sine kilder kan den som er sitert ha krav på ekstra kompensasjon. Innenfor samtidskunsten er denne praksisen i liten grad avklart, og det lånes over en lav sko. De færreste tar seg bryet med å spørre eieren av opphavsretten til det originale verket om lov. Mugaas og Storsveen vil høyst sannsynlig ha store problemer med å liste opp nøyaktig hvor de har hentet alle bildene fra.

I boken blir det tydelig at en stor del av bildene - om ikke de fleste - er brukt uten noen form for bearbeiding. Det som gjør dette pikant er at det i tillegg er tatt inn en copyright-tekst i boken som gir de to kunstnerne alle rettigheter og forbyr uautoriserte kopiering av materialet. Normal praksis er at man også gjør oppmerksom på at det er uklart hvem som har rettighetene til de originale bildene, og at man ber om forståelse for dette. Dette står det ikke noe om i «Album». Dermed får det hele et komisk skjær som fort kan vise seg å slå tilbake på forlaget. For hva gjør de når noen hundre rettighetshavere ringer på døren og krever vederlag?

Mer fra: Kultur