Kultur

Kongeportretter fra fortida

I slutten av mars ble tre nye kongeportretter avduket. Malerienes kvalitet er bare ett av flere spørsmål som bør diskuteres.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Med den norske kunstneren Ross Kolbys konservative portretter av de tre «Frigjøringskongene» Harald, Olav og Haakon ble et nytt avsnitt føyd til romanen om den dype kløften i kunstmiljøet. Portrettkunst er en av de lengste, ubrutte tradisjonene innen billedkunst der ofte symboltunge fremstillinger skal representere makten. Sjangeren er en av de arenaene der kampen mellom nytt og gammelt kunstsyn er tydeligst.

Den konservative gruppen kunstnere, som har sine idealer i 1800-tallets historiemaleri og 1600-tallsmesteren Rembrandts glitrende karakteristikker, har et spesielt hegemoni i denne sjangeren. Ønsket om å male i en førmoderne tradisjon er helt legitimt, men da bør portrettlikheten og utførelsen være bedre enn dette.
Ross Kolby (født 1970) sier selv at han har prøvd å leve seg inn i kongenes psykologi og sinn, og at ideen er at maleriene skal ta med publikum bak den offisielle masken. Man kan spørre om Kolbys malerier er egnet til det siste når portrettene er stive og dominert av uniformer.

I intervjuer med NTB og NRK hevdet undertegnede at bildene er konvensjonelle og kjedelige, og at det ville vært interessant om oppdraget var blitt gitt til noen som tør å utfordre og utvikle tradisjonen. Edvard Munch og Lucian Freud har gjort det. Ida Lorentzen og Thomas Knarvik er to av flere som driver med det.

Det er like interessant å diskutere rammene rundt oppdraget. Maleriene er en gave til Hjemmefront­museet, betalt av Samlerhuset og museets venneforening. Museet er kanskje ikke en institusjon som blir møtt med store forventninger til nyskaping og utvikling. Men med en stadig hardere kamp om publikums oppmerksomhet er en middelmådig og tradisjonstro fremstilling ikke egnet til å skaffe oppmerksomhet. Disse maleriene vil fort bli glemt, i motsetning til et annet maleri av kong Harald, Håkon Gullvågs portrett som henger i Oslo rådhus. Jeg er ikke særlig positiv til det heller, men det har i hvert fall uttrykkskraft.

Ideen om å male «Frigjøringskongene» fordi alle tre levde da Norge ble fritt etter andre verdenskrig er grei nok. Men hvorfor skal alle tre fremstilles i en alder av 77 år når Haakon var 72 år ved frigjøringen i 1945 og Harald er 78 nå? Løsningen gjør prosjektet irrelevant, og viser at verken kunstner eller oppdragsgiver har forstått konseptet. Valget av Ross Kolby ble gjort etter at han hadde levert et (enda dårligere) portrett av krigshelten Gunnar Sønsteby til museet. De hadde gjort klokt i å hente inn ekstern kunstekspertise.

Mer fra: Kultur