Kultur

Kong Olavs opinionsstyrte enevelde

Kong Olav måtte også ta andre hensyn enn de rent personlige, nemlig hensynet til monarkiets overlevelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dronningens egen versjon av historien om sin og kong Haralds ni år lange ventetid har fått bred mediedekning etter lanseringa av Ingar Sletten Kolloens biografi. Kong Olav kommer ikke så godt ut av det. På lederplass i Dagsavisen 11. oktober heter det at han «kom fra en gammel, rojalistisk tradisjon: Kongemakten kom fra Gud, noblesse oblige, og blod er viktig. Derfor var ikke Sonja velkommen i kongefamilien». Så enkelt var det på ingen måte.

Kong Olav måtte også ta andre hensyn enn de rent personlige, nemlig hensynet til monarkiets overlevelse. Da sønnen i 1959 forelsket seg i Sonja Haraldsen, var det svært uvanlig at tronfølgere giftet seg med ikke-kongelige.

Da muligheten ble offentlig debattert i 1964, viste reaksjonene at opinionen ikke var positivt stilt til at kronprinsen giftet seg med ei «vanlig» jente. Om han ikke ville risikere å sette monarkiets framtid over styr, hadde kong Olav derfor lite annet valg enn å ta tida til hjelp og se om det skjedde en endring i folkemeninga.

Først i 1968 var opinionen blitt såpass velvillig stilt at kongen våget å samtykke til ekteskapet. I mellomtida hadde flere andre kongelige giftet seg med ikke-kongelige og dermed normalisert slike valg. Men av datidas aviser framgår det klart at det var en utbredt oppfatning at et slikt ekteskap var et skritt mot monarkiets avvikling. At Sonja Haraldsen skulle vise seg å være det beste som har skjedd monarkiet på denne sida av krigen, kunne ingen vite, og selv i 1968 var det å samtykke til ekteskapet forbundet med en viss risiko.

I Mode Steinkjers anmeldelse av biografien i Dagsavisen samme dag heter det at «kong Olavs reaksjonære linje måtte brytes gjennom langvarig påvirkning» og at hans hoff var et «nærmest hermetisk lukket miljø som levde etter de reglene som gjaldt for det opplyste enevelde».

Kong Olavs popularitet skyldtes blant annet en lydhørhet overfor hva folk ventet av kongehuset. I spørsmålet om tronfølgerens ekteskap handlet det heller om det opinionsstyrte eneveldet enn om det opplysteeneveldet.

Mer fra: Kultur