I diskusjonen om vern av ulv blir det stadig vist til Bernkonvensjonen, spesielt fra vernesiden, men det blir sjelden eller aldri nevnt hva som står nedfelt i konvensjonen og hva som er den virkelige intensjon med Bernkonvensjonen.
Bernkonvensjonen kom i stand ut fra et ønske i Europarådets stater som har signert avtalen, om et samarbeid for vern av spesielt ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder. Målsettingen med konvensjonen er nedfelt som følgende:
| Konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen)
Konvensjonens målsetting er å verne om ville planter og dyr og deres naturlige leveområder, og det legges særlig vekt på truete og sårbare arter.
|
| Denne konvensjonen kom i stand på grunnlag av at mange plante- og dyrearter var i sterk tilbakegang og derfor truet av utryddelse. Får å bevare ville planter og dyr ble vern av deres naturlige leveområder en avgjørende del av vernet foruten vern av enkeltarter.
|
Det en særlig skal merke seg er følgende:
Fra Europarådet er det lagt særlig vekt på vern av truete og sårbare arter, og spesielt på dyrearter i sterk tilbakegang og som derfor er truet av utryddelse.
Det ble oppnådd enighet om følgende generelle bestemmelser i Kapittel I i Bernkonvensjonen.
KAPITTEL I
Generelle bestemmelser
Artikkel I
- Denne Konvensjonens målsetting er å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater, og å fremme slikt samarbeid.
- Det legges særlig vekt på truete og sårbare arter, herunder truete og sårbare trekkende arter.
Artikkel 2
De Kontraherende Parter skal treffe de nødvendige tiltak for å opprettholde bestandene av vill flora og fauna eller å tilpasse dem til et nivå som særlig svarer til de økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, tatt i betraktning de økonomiske og rekreasjonsmessige krav og behovene til underarter, varieteter eller typer som lokalt er i fare.
Artikkel 3
- Hver Kontraherende Parter skal ta skritt for å fremme nasjonale planer for vern av vill flora og fauna og naturlige leveområder med særlig hensyn til truete og sårbare arter, særlig endemiske arter, og truete leveområder i samsvar med bestemmelsene i denne Konvensjon.
- Hver Kontraherende Parter forplikter seg til å ta hensyn til vern av vill flora og fauna i sin planleggings- og utviklingspolitikk og i sine tiltak mot forurensning.
- Hver Kontraherende Parter skal fremme utdanning og spre generell informasjon og behovet for å verne arter av vill flora og fauna og deres leveområder.
I artikkel I punkt 2 understrekes igjen hva som står i målsettingen til Bernkonvensjonen at det skal legges særlig vekt på truete og sårbare arter, herunder truete og sårbare trekkende arter.
Med truete og sårbare arter må forstås ifølge Konvensjonen arter som er sterkt redusert og står i fare for å bli utryddet.
Ulven er ingen slik art som trues av utryddelse. Den finnes i vill tilstand i hele Skandinavia, tvers over hele Russland og Alaska og inn i Kanada, og for øvrig ellers i store deler av Europa.
Etter mitt skjønn kan det av dette ikke utledes at Norge skal ha et spesielt vern av ulv i store landområder langs grensen mot Sverige. Dette er en forvrengning av bestemmelsene i Bernkonvensjonen fra vernesiden. Det er etter mitt skjønn en løgn som til stadighet blir gjentatt, og som er blitt effektuert til stor belastning for folkegrupper i den såkalte ulvesonen. Ikke bare en belastning, men for de som har gjort forsøk på å beskytte sin buskap, må det føles ille for deretter å bli stemplet som miljøkriminelle.
At ulven også skal ha vern i de tettest befolkede områdene i Norge (Østfold og Akershus), viser hvilke overtramp det legges til rette for fra vernesiden.
Jeg kan heller ikke se av Bernkonvensjonen at hver stat i Europa er forpliktet til å ha levedyktige stammer av ulv, all den stund ulven lever i vill tilstand over store områder
(dette er også fastslått ved rettskraftig dom). I dagens diskusjon ble det fra vernesiden hevdet at skadepotensialet på sau ikke var tilstrekkelig stort nok for å ta ut skadedyr av ulv som lisensfelling. Økonomiske, rekreasjonsmessige og andre forhold teller ikke for vernesiden, de blir overhodet ikke nevnt.
Det synes ukjent for miljøministeren at konflikten i problemet med sau har foregått over en lengre tid, flere, mange år, og at sauebønder av den grunn har sett seg nødt til å oppgi saueholdet. Man må jo undres over at Helgesen som ansvarlig leder av Energi-og miljødepartementet ikke ser skadepotensialet lengre bakover i tid enn siste år. Det er påfallende og forstemmende å se brukt et slikt argument mot stortingets vilje og vedtak i ulveforliket.
I følge artikkel 2 i kapittel I går det frem at det ikke bare er skadepotensialet på husdyr som det skal tas hensyn til. Andre økonomiske- og rekreasjonsmessige forhold skal også vurderes.
I Aurskog-Høland er fellingskvoten for elg redusert med 50 %. Enkelte områder er mer eller mindre tommer for elg og elgjakten har av den grunn i disse områdene opphørt. Dette går ikke bare utover grunneiernes interesser, men mange av de jaktinteresserte utenom grunneierne, har også stor glede av elgjakten, ikke bare elgjakt, men jakt generelt. Elgen synes å ha trukket inn mot bebyggelsen, og utfra observasjoner synes ulven å ha trukket etter, naturlig nok da matfatet har forflyttet seg. Elgen er blitt den tapende part i visse områder, men den er ikke blitt en truet art i Skandinavia. Den kan bli det om ikke ulvepopulasjonen reguleres og kommer under kontroll. Elgen hører vel også med til naturens mangfold.
For mange har mulighetene for rekreasjon i det fri blitt satt stor pris på, men ulvens tilstedeværelse har skapt frykt hos mange, særlig når ulven følger med inn på tunet til folk. De siste hendelser med drap på hunder/kjæledyr rundt husveggene til folk skaper selvsagt frykt, engstelse og irritasjon. Det gir ingen god følelse, det gir forringet livskvalitet, noe de burde vært forskånet for. At det skal være nødvendig med en storstilet undersøkelse for å få mer informasjon om ulvens adferdsmønster burde være overflødig, men igjen et forsøk på uthalelse av Stortingets vedtak i ulveforliket.
Det ville sikkert også være rett og riktig om Samene også kunne bli hørt i denne konflikten.
De her berørte punkter må få en grundig og bred gjennomgang i utredningen om en begrensing i ulvepopulasjonen. Artikkel 2 i kapittel I åpner for det. Med kjennskap til dagens administrasjon i Energi-og miljødepartementet og hva de hittil har stått for bør man kanskje ikke ha de store forhåpninger til en realistisk løsning på konflikten fra Energi-og miljødepartementet’s side. De som bærer den direkte belastningen med ulv kommer neppe til ordet i dagens ledelse av Energi-og miljødepartementet.
Men siden et bredt flertall på Stortinget har uttrykt stor misnøye med dagens tilstand og forlangt en utredning fra miljøministeren, får en håpe på at man kan komme frem til en forvaltning av ulvestammen som er til å leve med. Skjer ikke det tror jeg det kan få negative konsekvenser på dagens representasjon i de enkelte politiske partier ved høstens stortingsvalg, noe som allerede er i ferd med å skje. Etter min mening hadde det vært mulig for Stortinget ifølge Bernkonvensjonen og gjennomført stortingets vilje og vedtak i ulveforliket slik det forelå. Etter min mening burde det også vært fullt mulig å kunne frikoble seg helt fra Bernkonvensjonen hva gjelder ulv, all den stund ulven ikke kan sies å være en truet dyreart.
Dersom man ikke kan akseptere formålet i Bernkonvensjonen så bør Artikkel 23 (oppsigelse) tas i bruk for så å inngå ny avtale med de nødvendige forbehold om de økonomiske og rekreasjonsmessige effekter.
Setskog den 18.feb. 2017
Milian Ødegaard