Klimaendringene er vår tids største utfordring lærer norsk ungdom på skolen. - Start i oljeindustrien og bli der livet ut, sier Statoil-sjef Helge Lund på NRK. Hvilken fremtid skal vi velge?

I torsdagens utgave av Politisk kvarter på NRK var Statoil-sjef Helge Lund gjest. Som sjef for selskapet som er omkring mange ganger større enn Norges nest største bedrift er det kanskje rimelig at han får en del taletid på statskanalen. Problemet med at NRK opptrer som mikrofonstativ for Lund er imidlertid at han fôrer norsk ungdom med vranglære hver gang han får sjansen.

Lund snakker selvsikkert om det han kaller for “seriøse” analyser som viser at vi vil trenge norsk olje i fremtiden. Problemet er bare at han kommer med påstander som går på tvers av (den seriøse) klimaforskningen. Det er ikke bare forvirrende - men også skadelig. Lund er en autoritet. Ved å kjøpe argumentene hans kan unge mennesker ende med å ta viktige valg på galt grunnlag.

Under torsdagens sending henvendte Lund seg til ungdommen med lovnader om at unge mennesker kan starte i oljeindustrien i dag, og ha hele sin karriere i bransjen. Dette budskapet vitner om at Lund erkjenner langt mindre om klimaspørsmålet enn de ungdommene han snakker til. På skolen lærer unge mennesker at klimaspørsmålet er vår tids største utfordring. De lærer at klimaproblemet er skapt fordi menneskene brenner fossil energi og de lærer at vi må begrense den globale oppvarmingen til to grader. Innen år 2050 må klimagassutslippene være redusert med minst 90 prosent.

Hvis verden skal ta konsekvensene av denne kunnskapen må mesteparten av de kjente reservene av fossil energi bli liggende i bakken. Verdens energiselskaper må slutte å lete etter mer olje og gass. Aktiviteten må reduseres gradvis. Nedtrappingen starte umiddelbart.

I fremtiden kommer vi ikke til å ha bruk for masse unge mennesker som har brukt årevis med utdannelse for å lære hvordan man pumper opp olje og gass mest mulig effektivt. Statoil-sjefens forvirrende og lokkende budskap om de attraktive og spennende arbeidsplassene i fossilindustrien er et luftslott som ikke kan bli virkelighet. Med mindre verden mislykkes i klimapolitikken. Det er ikke et alternativ.

Vi oppfordrer Helge Lund til å sette seg tilbake på skolebenken.

Knut Falk Qvigstad
3. kandidat på Miljøpartiet De Grønnes stortingsliste i Oslo, tidligere leder i Grønn Ungdom.

Hallvard Surlien
5. kandidat på Miljøpartiet De Grønnes stortingsliste i Oslo og talsperson for Grønn Ungdom

MILJØ: Skiftende regjeringers svikt i miljøpolitikken tyder på at vi ikke kan løse moderne problemer med gamle ideologier.

Innlegget er skrevet sammen med:

Anders S. Danielsen, Arbeidsutvalgsmedlem i Grønn Ungdom

Er det plass til et grønt parti i norsk politikk? Etter fjorårets kommunevalg er Miljøpartiet De Grønne til stede i kommunestyrene i Norges fem største byer. Med denne posisjonen følger oppmerksomhet og også en del spørsmål. Spiser vi av en allerede liten kake «miljøvelgere»? Er vi et ettsaksparti uten noen helhetlig visjon for samfunnet?

I dette innlegget svarer vi på noen av disse spørsmålene ved å skissere hovedtrekk i framveksten av en grønn politisk ideologi. I flere tiår har konservative, liberalere og sosialister mislyktes i å skape politikk som løser de omfattende miljø- og ressurskrisene verden står overfor. Er det fordi de navigerer med utdaterte ideologiske kompass?

Den grønne ideologien er en ung ideologi, men kan samtidig trekke sine røtter tilbake til flere eldre tenkere og filosofer. En av disse er den russiske filosofen Kropotkin. I et motsvar til sosialdarwinismen som vokste fram mot slutten av den industrielle revolusjonen, skrev han boka «Mutual Aid: A Factor of Evolution». Her bryter for første gang politisk økologi med de andre ideologiene: Det er ikke konkurransen og kampen som er viktigst i naturen, men samarbeidet og den gjensidige avhengigheten mellom ulike arter. I den grad vi kan overføre ideene til det menneskelige samfunnet, bryter dette tankegodset både med høyresidens konkurranseforutsetning og venstresidens klassekampteorier.

Den grønne aksen i politikken vokste gradvis fram fra omkring 1970, da miljøspørsmålene for alvor ble satt på den politiske dagsordenen. Den grønne bevegelsens framvekst kan på samme tid spores tilbake til 68-opprøret. Et eksempel på dette er den berømte studentopprørslederen i Paris, Daniel Cohn-Bendit, som i dag er gruppeleder for den grønne gruppa i Europaparlamentet.

I tillegg ble tenkere som Arne Næss og Mahatma Gandhi sentrale inspirasjonskilder for grønne politikere. I dag har nesten 100 grønne partier over hele verden fire felles grunnpilarer: Økologisk klokskap, sosial rettferdighet, grasrotdemokrati og ikkevold.

Så hvorfor ikke «grønn sosialisme» eller liberalere med sans for miljøvern? Vår tids store utfordring - den stadig tiltakende ødeleggelsen av vårt eget livsgrunnlag - er en relativt ny problemstilling. Etablerte politiske partier sliter med å gå fullt og helt inn for en miljøvennlig politikk fordi de samtidig er representanter for grupper og tankegods som trekker i motsatt retning.

Venstresidens krav om stadig lønnsvekst for folk flest er et eksempel. Høyresidens manglende evne til å skille mellom frihet for mennesker og frihet for kapital er et annet. Begge tilbøyeligheter står i veien for en miljøpolitikk som virker. Resultatet er at de etablerte partiene har akseptert et stadig tiltakende kjøp-og-kast-samfunn.

Vi Grønne avviser ideen om at økonomisk vekst er en forutsetning for et godt samfunn, og vi tror at menneskene kan bli lykkeligere i en verden der jag etter materielle goder er byttet ut med det som beviselig gir oss et bedre liv: Sosialt samvær, god helse og trygghet.

Grønn ideologi må, som det nyeste tillegget i det politiske landskapet, ta med seg elementer fra både sosialisme og liberalisme, men samtidig ta enda et nødvendig steg videre: Grønn politikk betyr solidaritet med alle verdens mennesker, med dyr og natur, og ikke minst: Med framtidige generasjoner.

På dette grunnlaget jobber vi for å skape og iverksette en politikk som kan gi svar på vår tids mest brennende problemstillinger - globale fordelingsutfordringer, kamp for fred og demokrati og trusler mot menneskehetens livsgrunnlag. Bare når menneskene holder seg trygt innenfor naturens tålegrenser kan vi skape et samfunn med varig velferd, mindre materialisme og mer framtidstro.

«Spiser vi av en allerede liten kake 'miljø-velgere'?»

Venstre mener at tre fjerdeler av verdens fossile ressurser må bli liggende, men nekter å forholde seg til konsekvensene dette har for politikken på norsk sokkel.

Under overskriften Miljøpartiet Venstre svarer Venstres Borghild Tenden på to spørsmål fra De Grønnes Lars Gaupset. Svarene hennes avklarer at MDG og Venstre har en felles forståelse av at mesteparten av verdens fossile energiressurser må bli liggende i bakken. Dessverre reflekteres denne forståelsen ikke i Venstres klimapolitikk, som bærer preg av at oljeindustrien fortsatt skal behandles med silkehansker. 

I sitt svar påpeker Tenden at vi, ved å elektrifisere olje og gassproduksjonen, kan oppfylle klimaforliket uten å la ressurser ligge. Det er selvsagt riktig og Venstre fortjener ros for å være en reell pådriver for å oppfylle klimaforliket. Samtidig er debatten om elektrifisering av sokkelen et sidespor i diskusjonen om når vi skal starte den nødvendige nedtrappingen og utfasingen av norsk olje og gassvirksomhet. 

Tenden er tydelig på at tre fjerdeler av fossile ressurser må bli liggende, men er ikke villig til å forholde seg til konsekvensene dette har for politikken på norsk sokkel. Mens De Grønne ønsker en gradvis utfasing av petroleumsnæringen gjennom stans i leting etter ny olje og gass, samt lavere utvinningstakt på eksisterende felter vil Venstre bare verne noen få områder. (Tromsøflaket, Lofoten/Vesterålen/Senja og Møresokkelen) Det er åpenbart at Venstre ikke ønsker å la olje ligge uten at det også ligger et naturvernperspektiv til grunn. 

For kort tid siden jublet Ghana over sine første oljefunn. Hvis land som Ghana skal få glede av sine petroleumsressurser krever det at mange velstående land starter den gradvise nedtrappingen av sin fossilindustri umiddelbart. Derfor er det så oppsiktsvekkende at Venstre villig har latt seg inkludere i en stilltiende konsensus om at de nye feltene Aldous - Avaldsnes og Havis skal åpnes uten diskusjon. Førstnevnte felt inneholder antakelig CO2 som tilsvarer Norges totale utslipp i mer enn 20 år. De samfunnsmessige kostnadene ved å la disse ressursene ligge er minimale sammenliknet med hva tapet av tilsvarende oljeinntekter kan bety for land med et mindre økonomisk handlingsrom enn Norge. 

I Stortingsdebatten om petroleumsmeldingen ga Venstre dessuten klar støtte til hovedlinjene i petroleumsmeldingen. Denne meldingen legger opp til skal produsere like mye olje og gass som på 90 - tallet i tretti år fremover. Med andre ord: Venstre er med på å frede petroleumsnæringen frem til 2040. Dette henger definitivt ikke på grep med Tendens utsagn om at tre fjerdedeler av fossil energi må bli liggende i bakken. Det forutsetter endog at Norge må fortsette å investere enorme summer i leting etter ny olje og gass, til tross for at verden allerede har funnet alt for mye.  

Venstres oljepolitikk og Tendens innlegg i denne debatten viser at partiet tør ikke ta et oppgjør med oljeindustrien, til tross for at det også finnes et utall næringspolitiske argumenter for begrense aktiviteten på norsk sokkel. I løpet av de neste tiårene er verden avhengig av å fase ut fossile energikilder raskest mulig. Denne omleggingen krever at både menneskelige og økonomiske ressurser styres vekk fra oljeindustrien og inn fornybare næringer. Gjennom petroleumsmeldingen har samtlige Stortingspartier, inkludert Venstre signalisert at Norge vil fortsette å binde store deler av sine ressurser til petroleumsnæringen i flere tiår fremover.