Kultur

Knulledokker og tullebukker

Radioresepsjonen forbeholder seg retten til å sammenligne 19-åringer med sexleketøy. Det er ikke noe å le av.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

- Hvis 47 år gamle menn ikke skal få snakke om pupper, synes jeg det er diskriminerende, sa Radioresepsjonsens Bjarte Tjøstheim til Dagbladet nylig. Tjøstheim ble bedt om å svare på kritikken fra Maiken Andreassen, skribent i tidsskriftet Fett, etter at de selverklærte gymnasiale radiopraterne hadde omtalt bloggeren Sophie Elise som en «knulledokke» under sending. Radioresepsjonen har holdt på siden 2006, og det er sånn de snakker, fortsetter Tjøstheim. Andreassen er åpenbart ikke «blodfan». Derfor tas ikke kritikken alvorlig. Professor Berit Ås lanserte i 1979 begrepet De fem hersketeknikker: Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, og påføring av skyld og skam. 35 år senere møter vi jammen disse fortsatt. I Tjøstheims svar kan vi huke av for hersketeknikk nummer to av de fem, nemlig latterliggjøring.

Heller ikke kollega Tore Sagen later til å ta det ille opp at det reageres på hvordan han valgte å omtale den 19 år gamle bloggeren. «Jeg beklager nå, i ettertid, at jeg ikke valgte ordet «sexdukke» i stedet», skriver han på Facebook. Han mener Andreassen egentlig er sint på framferden til bloggeren Sophie Elise, og at hun bruker Radioresepsjonen som stråmenn for å unngå «dårlig søsterskap».

Sophie Elise har sagt at hun ikke er sint for at hun ble kalt en knulledokke. «Når man velger å gå med dyp utringning må man tåle å få kommentarer». Konklusjon: Radioresepsjonen er altså i sin fulle rett til å kalle en 19 år gammel jente for en knulledokke fordi de alltid har snakket sånn, fansen liker det og jenta hadde en utringning og bør tåle det. Dette minner om argumentasjonen som brukes for å ansvarliggjøre jenter for at de blir voldtatt. Og det er også en påføring av skyld og skam, hersketeknikk nummer fem.

Tore Sagen er ikke den eneste som velger å avfeie kritikk fra feministiske kilder med tullesvar. I sommer raste debatten om den lave kvinneandelen på festivalscenene, og musiker Knut Schreiner skrev et tøyseinnlegg med referanse til puddelrock-tullebandet fra mockumentaryen «Spinal Tap» (som ironisk nok tøyser med det stereotype kvinnesynet i sjangeren) der han harselerte med kjønnsdebatten og slengte inn brannfakkelen: La oss innføre tvungen kvinneandel på musikkstrømming. Førstereaksjonene ble hodekløing, og «mener han virkelig det?», mens debatten som fulgte ble en debatt om debatten.

I fjor skrev komiker Harald Eia sammen med Ole Martin Ihle og Nils Brenna kronikken «Feminine menn i verdens lykkeligste land», som handlet om feminiseringen av Skandinavia. Eia & co. fikk krast svar fra komiker Sigrid Bonde Tusvik i anledning kvinnedagen, men møtte kritikken kun med å gratulere henne med 8. mars. Å ikke svare seriøst er det samme som å usynliggjøre, altså hersketeknikk nummer én.

Eia har selv rykket ut i kommentarfeltet til Tore Sagen i anledning «knulledokke»-debatten med sine betraktninger rundt humorkritikk. Hvorfor må komikerne egentlig svare for humoren sin, lurer Eia. Felles for all kritikken mot humor er at den kommer fra folk som har en fanesak à la kristendom, spiseforstyrrelser, Nord-Norge, seksualisering av barn eller kongehuset, mener han. En rik bukett av fanesaker der. «Jeg mener NRK burde satse på å ha egne, flinke og greie folk (fin jobb for en klok medieviter, f.eks.) som svarer ordnentlig (sic!) på idealisters moralske harme», skriver han. Og med dét fratar Eia alle NRK-ansatte komikere for ytringsansvar.

Kanskje kunne Andreas Mathisen, adjunkt og masterstudent i nordisk ved Universitetet i Oslo, aspirert til en slik jobb for NRKs komikere? Han gjør i hvert fall et godt forsøk på Dagbladets debattsider der han fastslår at dersom Radioresepsjonen hadde fulgt folkeskikk, så hadde de ikke hatt en eneste lytter. Mathisen bruker teoretikerne Georg Brandes og Henri Bergson for å underbygge at komedie ofte har en tragedie i bunnen. «Grevinnen og hovmesteren» brukes som eksempel på hvordan det triste i en senil grevinne og en alkoholisert hovmester gir mang en TV-titter en god latter.

Mathisen har selvsagt rett i at komedie kan bygge på noe trist. Men parallellen mellom knulledokke-vitsingen og denne gamle TV-sketsjen er lite treffsikker. Sketsjen tøyser med drukkenskap og at damen ikke er ved sine fulle fem, men den gjør ikke aktørene til ofre. Dét gjør vitsen til Sagen. Han bekrefter at hans definisjon av knulledokke er «en folkelig omtale av et oppblåsbart sexleketøy» i sin Facebook-redegjørelse. Dermed har han redusert Sophie Elise til et objekt som menn kan kjøpe og ha seg med. At Sophie Elise sier at hun synes det er greit, betyr ikke at den type gymnasial vitsing er greit. Tvert imot bidrar denne slengingen til å ufarliggjøre bruken av sexistiske begreper om kvinner. På Radioresepsjonens egen Facebook-side har en kvinne valgt å ytre seg om dette og fikk svaret fra det som antakelig er en «blodfan» av programmet: «Bra skrevet. Skrev mer». Det har hun sikkert kjempelyst til.

En legitimering av denne tonen bidrar i det lengste til en legitimering av hets og sjikane mot kvinner. Og at noen velger å reagere offentlig på dette, fortjener i det minste et ordentlig svar, ikke tøysekommentarer på Facebook. Forfatter, journalist og feminist Mímir Kristjansson mener at både debatten om Radioresepsjonen og debatten om rapgruppa Outkasts sceneshow på Øyafestivalen bærer preg av en feminisme han ikke liker, en feminisme som gjør seg til smaksdommer. «Radioresepsjonen er et lettbeint underholdningsprogram. Norske musikkanmeldere er, vel, norske musikkanmeldere, ikke et lokallag i SV», mener han. Der har Kristjansson redusert forsøk på å ta tak i de problematiske sidene ved populærkulturen til feilslått feminisme, og til debatter som hører hjemme i lokallag på venstresida. Dette er de sidene som er blant årsakene til at stadig flere unge jenter sliter psykisk, som Dagsavisen skrev i går, hvilket er et stort samfunnsproblem. Forsøk på å diskutere dette fortjener skikkelige svar. Det gjøres ikke ved å kaste brannfakkelen og løpe fnisende vekk. Og at moromennene kan huke av for å ha brukt hele tre av De fem hersketeknikker i sin måte å forsvare seg på, er ikke noe å le av.

Mer fra: Kultur