Terroren rammet det åpne norske samfunnet hardt. Men selvsagt er minnene mørkest hos overlevende fra regjeringskvartalet og Utøya, pårørende, redningsmenn og -kvinner.
Debatten om minnesmerkene etter terroren har vært
vanskelig. Frontene har vært steile. Det er særlig det pris-belønte forslaget til minnesmerke i Hole kommune, der det skal skjæres et «sår» i odden ut i vannet vis-a-vis Utøya, som har satt sinnene i kok.
Det var fornuftig at statsråd Jan Tore Sanner (H) utsatte avgjørelsen. I mellomtiden er det avholdt mange møter i forsøk på å forene de mange og sterke synspunktene. Pårørende synes det har vært vanskelig at avgjørelsen har tatt lang tid. Sørbråten-innbyggere, mange aktive i redningsaksjonene den gang, mener derimot at selve minnesmerket er uakseptabelt. De mener det gjør det vanskelig å bearbeide vonde minner og gå videre i livet.
Rettssaken i Skien fengsel gir et ubehagelig gjensyn med en fryktelig farlig mann. Mange mener mediene burde latt saken forbigå i stillhet. På mange måter ligner det argumentene som brukes i debatten om minnesmerket. Vi vil helst glemme hele Anders Behring Breivik. Vi vil ikke huske den nattsvarte dagen. Men den skjedde.
Det rammet alle, men noen ekstra hardt. Mediene forsøker å dekke rettssaken med klokskap. Minnesmerket skal hedre de døde, men også minne oss om at vår frihet, trygghet og våre verdier er lett å miste. Vi mener det var riktig å gi grønt lys for minnesmerket nå. Mer tid ville neppe ført til enighet. Vi håper det varslede rettslige oppgjøret blir frafalt, og at de som sliter kan få hjelp til å bearbeide marerittene. Minnesmerket vil på en sterk og vakker måte – et sår i landskapet som aldri blir borte – minne oss om dem som ble frarøvet livet av en gjerningsmann som forsøkte å utrydde meninger han var uenig i.