Kultur

Kloden skal reddes

Vi er alle enige om at noe må gjøres, vi må bare finne ut hvor mye og hvordan.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

CICEROs forskere er på plass i Paris sammen med 20.000 andre deltakere. Her har toppledere fra 150 land åpnet Klimatoppmøtet og forhandlingsledere fra hele verden er klare med ambisjon om å få til en ny klimaavtale. Rundt dem er vi. Hvorfor er det så viktig at vi er til stede, kunne vi ikke bare vært hjemme og håpet på at politikerne ble enige om en avtale?

Vi arbeider med klimaforskning og legger fram analyser og oppdateringer som skal sikre at kunnskapsgrunnlaget for beslutningene som skal tas er så klart og tydelig som overhodet mulig. Sammen med oss er miljøorganisasjoner, tenketanker og representanter for næringsliv. Vi fyller all plassen rundt forhandlingsrommene som er på en nedlagt flyplass. Vi arrangerer utallige møter og seminarer. Disse er preget av å legge fram forslag til løsninger for jobben som skal gjøres etter Paris. Langt mer handlingsorientert enn ved tidligere toppmøter, blir jeg fortalt av de drevne deltakerne i vår delegasjon.

De første utkastene til nye tekster begynner å komme fra forhandlerne. Hvert ord har en historie fra tidligere avtaler og en betydning langt utover det som er mulig å oppfatte for dem som ikke har fulgt forhandlingene i årevis. Det er komplisert og virker ugjennomtrengelig. Derfor er det så viktig at budskapet oversettes, gjøres mobiliserende og engasjerende for alle dem som må følge opp forhandlingene i Paris i etterkant.

Verdens ledere har blitt enige om at vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke øker mer enn to grader i forhold til førindustriell tid. I 2015 kommer vi til å passere en grad, det ligger an til å bli det varmeste året noensinne. Hvis vi fortsetter som i dag er vi på full fart mot fire grader høyere global gjennomsnittstemperatur. Det er konsekvensene av dette som gjør at vi alle er her og har en felles forståelse for hvorfor noe må gjøres.

Vi har tro på at det blir enighet om en ny klimaavtale. Men vi vet at den ikke kommer til å bli ambisiøs nok eller forpliktende nok. Toppmøtet i Paris er ett viktig stopp underveis i å redde kloden, men ikke siste holdeplass. Dermed blir det enda viktigere at ikke bare nasjonene deltar, men at de som skal følge opp en avtale i etterkant også er til stede og blir forpliktet til å følge opp.

Hvorfor er målet å unngå mer enn to graders global oppvarming? Vi kan allerede se at vær og temperatur endrer seg også i Norge. Det blir mer ekstremvær, styrtregn, flom og skred. Det blir våtere vintre og dårligere skisesonger. Den globale temperaturøkningen fordeler seg ikke jevnt over kloden. Ved polene kan oppvarmingen bli både tre og fire ganger gjennomsnittet. Å unngå mer enn to graders global oppvarming er ikke et eksakt vitenskapelig begrunnet valg, men basert på det forskere tror er håndterbare klimaendringer. Jo nærmere fire grader vi kommer jo mer er vi i gang med et gigantisk eksperiment med naturen der vi ikke helt vet hvilke voldsomme og ukontrollerbare virkninger som kan komme.

Foran disse klimaforhandlingene har mer enn 180 land meldt inn hvilke utslippsreduksjoner de vil gjennomføre. Hvis alle planene blir fulgt opp og tiltakene faktisk blir gjennomført kan det ligge an til en global oppvarming på 2,7 til 3,7 grader i år 2100. Det er langt ifra godt nok og det er stor usikkerhet knyttet til anslagene. Derfor er det så viktig at forpliktelsene følges opp og skjerpes i årene som kommer.

Her i Paris er det fokus på utviklingslandene som ønsker seg økt velstand og deres rop om at de må fortsette å få lov til å utvikle. Selvfølgelig skal de det. De har samme krav på å ønske seg velstand som vi hadde i sin tid. Problemet er bare at hvis de gjør det på samme måte som vi gjorde, ved fossil brensel som olje og gass, så går det galt. Vi må finne nye, grønne løsninger i fellesskap som gjør at de kan utvikle, matvareproduksjonen ikke stopper opp og vi kan finne andre energikilder enn fossile kilder. Dette kan politikerne ikke gjøre alene. Det handler om meg og deg, om utvikling av teknologi i næringslivet, om press fra organisasjoner og rammebetingelser fra politikerne. Vi snakker om en klimadugnad. Vi er alle enige om at noe må gjøres, vi må bare finne ut hvor mye og hvordan.

Den norske regjeringen har her i Paris varslet at de vil bidra til bevaring av regnskogen også i Colombia og innovative programmer for å utvikle og ta i bruk ny energi. Den virkelig vanskelige diskusjonen kommer når vi skal ta innover oss hva to gradersmålet betyr for vår egen olje- og gassvirksomhet. Hvis vi skal oversette de globale klimamålene til hva vi selv skal gjøre i framtida, må vi snarest utvikle det som skal erstatte norsk produksjon av olje og gass. Hvis vi fremdeles skal tildele nye konsesjoner og sette i gang nye prosjekter, krever det en tilsvarende omfattende innsats for fangst og lagring av karbon. Hvis vi ikke tror det er realistisk å få til omfattende fangst og lagring av CO2, har vi ti år på oss til å legge om slik at alle nye investeringer i energi blir fornybare og ikke skjer innenfor kull, olje og gass.

Mer fra: Kultur