Klimaurettferdighet

Vi vet hva som må gjøres, både for å bremse klimaendringene og for å begrense konsekvensene for de som rammes allerede nå. Å ikke gjøre mer for å møte vår tids største utfordring er usolidarisk i en verden preget av klimaurettferdighet

Innlegget er skrevet sammen med Marius Holm, daglig leder i ZERO

For en drøy uke siden kunne vi nok en gang lese de dystre spådommene til FNs klimapanel (IPCC). Budskapet er ikke til å misforstå: det blir flere hetebølger, mer ekstremvær og større mangel på drikkevann i årene som kommer. Og, understreket FN-ekspertene, dersom vi ikke gjør noe nå vil den globale oppvar-mingen få ”alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser.”

Det ikke lenger tvil om at klimaendringene er menneskeskapte. Og det er ikke lenger tvil om at vi ikke kan vente med å gjøre noe for å redusere klimagassut-slipp betraktelig. Klimaendringene rammer oss alle allerede, med større risiko for katastrofer fra Odda i Vest-Norge til Afghanistan i Asia. Forskjellen mellom Nord og Sør er at folk i fattige land er mye dårligere forberedt på naturkatastrofer og at langt flere rammes når ekstremværet inntreffer.

Klimarelaterte katastrofer driver allerede stadig flere mennesker på flukt. I 2013 måtte over 22 millioner mennesker flykte fra sine hjem på grunn av ekstremvær eller jordskjelv. Naturkatastrofer drev dobbelt så mange på flukt som alle kriger og konflikter til sammen viser en rapport fra Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne, IDMC. Til sammen er 165 millioner, mer enn 30 ganger Norges befolkning, drevet på flukt av klimarelaterte naturkatastrofer siden 2008. 97prosent av de som ble hjemløse lever i fattige land. Og det er i Asia de fleste klimaofrene bor.

90 år gamle Naim er bare et eksempel. Han bor i en liten landsby i Balkh provinsen i det nordlige Afghanistan. Tidligere i år ble hele livsverket til den gamle mannen ødelagt da en flom tok med seg halvparten av husene i landsbyen. Hus som hadde stått i nesten femti år ble revet bort av den verste flommen på 42 år. ”Vi skal bygge opp igjen landsbyen, og vi skal bygge bedre hus enn de som stod der fra før,” fortalte den fortsatt optimistiske 90 åringen til lokale medier.

Konsekvensene av klimaforandringer og naturkatastrofer kan forebygges lokalt gjennom bedre varslingssystemer, flomvern og byplanlegging i utsatte områder. Vi vet det er billigere å forebygge, enn å respondere på katastrofer. Men det store løftet for sårbare mennesker i Sør, må og kan gjøres i høyutslippsland som Norge. Det er et spørsmål om liv eller død for de mest utsatte menneskene i fattige land om vi vil kutte våre utslipp tilstrekkelig mye. I dag er bare halvparten av den energien som forbrukes i Norge fornybar. Foreløpig er vi ikke i nærheten av å ta de nødvendige grep.

Det er mulig å skape et lavutslippssamfunn og samtidig opprettholde den livskvaliteten vi har i dag. Et nullutslippssamfunn må ikke være et samfunn hvor vi tar to skritt tilbake - vi går snarere to skritt fram. Elbilrevolusjonen og plusshus er to eksempler på at politisk vilje, innovasjon og nytenkning kan få frem klima-vennlige produkter som samtidig lar oss leve et like godt eller bedre enn nå.

Samtidig må vi erkjenne at en fortsatt uhemmet forsøpling av vår felles atmosfære vil bidra til at stadig flere millioner vil få sine liv og framtidsdrømmer ødelagt hvert eneste år. Det kan ikke være fritt frem for noen land og folk å undergrave eksistensen til mer sårbare land og folk. Norge kan både kutte egne utslipp dramatisk og muliggjøre en fornybar revolusjon ved å kanalisere kapital til en global utbygging av fornybar energi.

Klimaforandringene er ikke fremtidens utfordring, det er en generasjonsutfordring for oss som lever nå.