For to år siden fikk vi en forsmak på det her hjemme. Det kom store mengder flyktninger til Europa og Norge. Selv om antall flyktninger til Norge har gått markant ned etter det, er det fortsatt en formidabel flyktningkrise i verden.
En av de største utfordringene de neste tiårene er klimaflyktninger, folk som flykter fra uholdbare forhold som kan skyldes tørke og feilslått jordbruksproduksjon, mangel på vann og konflikter i forbindelse med det, eller spredninger av nye sykdommer som følge av endret klima. Vi ser stadige påminnelser om klimaendringer som orkanene i Karibia, skogbrannene i California eller hetebølgen i Sør-Europa. I Midtøsten har det vært målt rekordvarme, godt over 50 grader C både i fjor og i år, helt i grenseland for hva menneskekroppen tåler. Når vi vet at det bor en halv milliard mennesker i dette naboområdet til Europa, at temperaturene i gjennomsnitt vil stige framover og at ferskvann er en mangelvare, er det ikke vanskelig å forestille seg flyktningbølger til Europa. Prediksjonene på hvor store disse kan bli spriker riktignok, men de fleste eksperter er enige om at vi vil oppleve klimamigrasjon i årene som kommer.
Det finnes mye historisk dokumentasjon på klimamigrasjon, både internt, men også mellom land. Eksempler fra de siste tiår er bl.a. «The Great Dust Bowl» i USA som på 30-tallet førte til massiv migrasjon på tvers av kontinentet. Tørke i Burkina Faso og Sudan tvang en million mennesker på flukt mellom 1968 og 1973 og mange millioner har migrert fra Bangladesh til India som følge av klimaendringer. Noen mener til og med at flyktningkrisen i Syria de siste årene er blitt forsterket av klimaendringer.
For å redusere en kommende flyktningkrise, må vi forstå mekanismene bak denne. Klimaendringer påvirker migrasjon i hovedsak fordi de reduserer økonomisk produktivitet og dermed økonomisk vekst. Særlig i utviklingsland som allerede har høye temperaturer, er jordbrukssektoren sårbar, og det er ofte her de fattige jobber. Lavere produktivitet i jordbruket presser ned lønningene i rurale områder. Dette kan føre til flytting til byer, og lønningene i de urbane områdene blir derfor også presset nedover, noe som gir et insentiv til emigrasjon. Store byer ligger ofte ved kysten og er derfor mer utsatt for havstigning, som igjen kan forsterke dette. En annen mekanisme viser til de ikke-markedsmessige kostnadene av klimaendringer som spredning av sykdom og høyere dødelighet som en viktig årsak. I ekstreme tilfeller vil det også kunne bli humanitære kriser og konflikter. Ofte vil velstående migrere først, og så vil andre følge etter når nettverk er etablert. Det kan også være at klimaendringer kan redusere den internasjonale migrasjonen på sikt da mindre økonomisk vekst rammer de fattigste hardest slik at de ikke får nok ressurser til å flytte.
Migrasjon kan både være positivt og negativt. En positiv effekt for rike mottakerland kan være at man får en tilstrømning av ung arbeidskraft som kan rette opp ubalansen med en aldrende befolkning. For avsenderlandene kan migrasjon være positivt hvis de strever med overbefolkning og press på naturressurser. På den annen side vil stor immigrasjon fra fattige land kunne redusere gjennomsnittsinntekten og gi en mer ulik inntektsfordeling i rike land. Det koster også å integrere flyktningene, gi dem utdannelse og få dem i arbeid, og det kan oppstå konflikter. For migrantene selv er det store personlige kostnader ved å migrere, og fattige land kan bli tappet for ressurssterke mennesker. Migrasjon fra fattige til rike land kan i seg selv også føre til økte klimaendringer som igjen kan forsterke migrasjonen da mennesker i rike land har høyere klimagassutslipp enn mennesker i fattige.
Store bølger med flyktninger vil likevel totalt sett være negativt for både mottaker- og avsenderland. Tar politikerne inn over seg risikoen for klimamigrasjon vil det øke insentivet for å gjøre noe med årsaken, nemlig å redusere klimagassutslippene. Dette vil kunne føre til mer vilje til utslippskutt i rike land på sikt. Disse kuttene vil likevel kun ha effekt et stykke fram i tid. På kort sikt vil klimatilpasning som å bygge diker, endre jordbruksproduksjonen, bygge vanningsanlegg etc. ha større effekt. Det interessante er at klimamigrasjon faktisk gir de rike landene et insentiv til å drive klimatilpasning i fattige land, et insentiv de i liten grad har hatt, og som har gjenspeilet seg i problemene med å skaffe tilstrekkelige midler til klimafinansiering i u-land, noe som ble bestemt på klimatoppmøtet i København i 2009.
Alternativt kan rike land se på migrasjons- og asylpolitikken og man kan aktivt søke internasjonalt samarbeid om dette. Mer samarbeid vil være bra, men vil ikke gå til selve kjernen av problemet og andre problemer kan oppstå. F.eks. vil en streng asylpolitikk kunne skape konflikter i landene som rammes hardt av klimaendringer, deres naboland og mellom rike og fattige land.
Det interessante er likevel at annen type politikk enn klimapolitikk også kan ha betydning. Dette kan gå på insentiver til å få barn og å redusere fattigdom, noe som henger sammen. Selv om fertiliteten faller globalt sett, er den fremdeles høy i enkelte regioner som i Afrika og Midtøsten. Hvis fertiliteten går ned vil antall potensielle migranter gå ned, da færre vil leve under knappe ressurser og rammes av klimaendringer. Befolkningsvekst er en stor årsak til vekst i klimagassutslipp, og redusert befolkning vil derfor redusere klimaendringer og klimamigrasjon. Det er flere muligheter til å få til dette, men de vil i hovedsak gå på å bedre vilkårene for de fattige slik som bedre helsestell, utdanning, sikring i alderdommen osv. Fattigdomsreduksjon kan dermed være i de rike landenes interesse, og klimapolitikk bør derfor suppleres med politikk for å nå målene for en bærekraftig utvikling. FNs bærekraftsmål og politikken for å nå disse henger sammen.