I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.
Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.
Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.
Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.
Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.
Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.
Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It's curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.
At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.
Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.