ANNONSE
bøsse
Vis bildetekst
Foto: Mimsy Møller

Kjipe nordmenn

Kjære nordmenn. Jeg er bøssebærer, det er like nitrist hvert år.

Vi er så rause i dette landet. Og beviset er den årlige TV-aksjonen. Der øser vi av vår private velstand til veldedige formål. Hundrevis av millioner kroner gir vi bort. En generalsekretær ser takknemlig inn i kamera og takker varmt for den UTROLIGE støtten. Hver høst siden 1974. Det er til å grine av.

Min glorie er ikke spesielt gyllen. Jeg er et gjennomsnittlig dårlig menneske. Og har sikkert gitt mine pliktskyldige par hundre spenn til TV-aksjonen det meste av mitt voksne liv. Men jeg har de siste årene gått fra dør til dør der jeg bor med bøsse og sett rausheten på nært hold. Og den er ikke imponerende.

Med to unger og medlåntakerske på slep (eller omvendt) har jeg banket på og sagt «Hei, vi kommer fra TV-aksjonen». Jeg har gjort det på et så stort antall dører de siste åra at jeg har statistisk grunnlag for å si at det norske selvbildet som rause og empatiske og med omsorg for de nederst ved bordet er grunnleggende feil. Det er en løgn. Når UNICEF ber om penger til krigens barn søndag, kommer vi igjen til å bevise at vi egentlig er både smålige, gjerrige og lett løgnaktige.

100.000 bøssebærere banker på 1,8 millioner dører. Bedrifter spytter i og det er gjennomføres private auksjoner og dugnader. I skolen brukes dagen til å belyse det aktuelle objektet for innsamlingen. Det gjøres en imponerende innsats av mange på mange nivåer. Mektige NRK ruller ut hele sitt apparat og oppannonserer denne søndagen i ukevis. Det har en markedsføringsverdi i mangemillionersklassen. Ingen tenkende, pustende vesener over 15 kan med håp om troverdighet si annet enn at de vet at det er innsamlingsauksjon denne søndagen.

«Hei, vi kommer fra TV-aksjonen» kommer likevel som julekvelden på kjerringa. De åpner døra og ser ut som spørsmålstegn. Vi kikker inn i alminnelig, moderne, norsk overflod. Mange graver bare i lomma og dytter på bøssa det de bokstavelig talt har for hånden. Noen forsvinner, vi hører lyden av askebegre eller glass som tømmes for skillemynt som så legges på én etter én i bøssa. Utgåtte femtiøringer, kronestykker. Vi takker høflig. Noen sier bare nei. Andre har forberedt seg, noen har gledet seg. De eldste er mest til å stole på, ungdom og studenter minst. For oss på dørmatta er alt over 100 kroner en suksess. Men de aller fleste er ikke hjemme. De fleste dører forblir stengt.

De humanitære innsamlingsaksjonenes paradokser er mange. Dugnaden nådde i 2014 sitt høyeste nivå noensinne med 253 millioner kroner. Det er et høyt beløp, men det er fortsatt bare en snau femtilapp per hode. Og da har også Erna Solberg bidratt med noen millioner fra statens pengebinge. Som regel er snittet noen tiere. Stengte dører og gyldig fravær er selvsagt en forklaring på totalen. Kontantenes opphør en annen. Men i 2017 er det ingen unnskyldning for ikke å bidra. Du sitter med banken i hånda. Men all innsatsen og oppmerksomheten til tross, det er småpenger som kommer inn målt mot landets eventyrlige ressurser og vår allmenne rikdom. Målt mot alt annet vi bruker penger på. Målt mot vår egentlige evne til å gi. Målt i 2008-kroner gir vi akkurat like mye nå som vi gjorde på 70-tallet. Til tross for at kjøpekrafta vår er mangedoblet. Til tross for at vi nå er verdens rikeste mennesker.

Man kommer ingen vei med moralisme eller pekefingre. Ingen generalsekretær i noen organisasjon som blir begunstiget med denne dagen, vil derfor innrømme skuffelse. Men det er og blir en myte at vi er så gavmilde. Kom igjen folkens, forbered dere, ta ut penger, finn fram mobilen, last ned Vipps. Og gi i det minste hva det koster for en halv pils.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!