Ny barnevernslov er ute på høring. Begrepet kjærlighet er foreslått tatt inn i loven. Statsministerens rådgivere fra Forandringsfabrikken sørget for det og har store forventninger til endringer. Ingen er imot kjærlighet, men spørsmålet er om begrepet representerer noe nytt og om vi kan forvente store endringer.
Forslaget til §2 lyder: «Barn har rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse. Barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie.»
Mange vil si at kjærlighet handler om følelsen av å være glad i en annen. Hilde Marie Thrana har skrevet doktorgrad om kjærlighet og barnevern der kjærlighet er forstått som nestekjærlighet og en form for anerkjennelse. Hvis vi legger den forståelsen til grunn kan det være interessant å se tilbake i historien og finne ut hva som har ligget til grunn for konstruksjonen barnevern i Norge.
Loven fra 1900
Landets første barnevernlov som trådte i kraft i 1900 representerte nye tanker om at barn ikke bare var foreldrenes ansvar. Liberalistiske og humanistiske ideer ble hentet fra Europa til begrunnelse for å redde barn. Barna skulle hjelpes på en mer human måte enn tidligere. De nye oppdragelsesanstaltene skulle bygges på «godhjertethet og filantropi». Datidens kjærlighet ble lagt til grunn.
Skolehjemmet Bastøy i Oslofjorden ble åpnet i 1900 med regjering og Storting til stede for å markere en overgang som skulle innlede mer humanistiske forhold for barn. Det viste seg fort at det var langt mellom formål og handling. Ingen av forutsetningene som lå til grunn for loven ble oppfylt. Penger ble ikke satt av til å drive skolehjemmene ut fra idealene, få ansatte, lite mat og hard disiplin ble rådende. Skolehjemmene opplevdes mer som fengsel enn som et kjært hjem.
Loven fra 1953
Etter andre verdenskrig var tanken på forebygging trukket frem på ny. Barn trengte omsorg og støtte helst innenfor egen familie. Man skulle bort fra strafferettslig tankegang og moderne psykologi fikk forrang. I tilfelle foreldrene ikke greide å møte barnets behov og ikke greide å ta til seg hjelp fra barnevernet, skulle barnevernet overta omsorgen og «anbringe det til oppfostring utenfor heimen» og sørge for at barnet fikk god omsorg. Barnevernet skulle i flg. §17 «holde seg til barnets beste for øye». Ut fra både lovteksten og forarbeidene var en sjelden i tvil om at barnet skulle beskyttes, anerkjennes, støttes og gis gode oppvekstsvilkår. Mange ville si at det uttrykte kjærlighet til barn.
Loven forhindret ikke at mange barn fikk en brutal oppvekst. Flere undersøkelser viser hvordan barn ble flyttet fra det ene stedet til det andre og en del barn ble utsatt for voldelige overgrep både fra fosterforeldre og miljøpersonale. Fortsatt var det mange barn som levde under vilkår hvor mangel på stabilitet, kontinuitet og trygghet var iøynefallende. På 1980-tallet viste ny forskning at barn ble utsatt for seksuelle overgrep, noe som det hittil nesten ikke hadde blitt snakket om. Det som imidlertid fikk ballen til å rulle i retning av lovendring var medias fokus på de såkalte mappebarna. Det var at saker som var blitt meldt til barnevernet hopet seg opp i mapper i kommunene som ingen hadde tid eller ressurser til å se gjennom.
Loven fra 1992
Nytt departement ble opprettet som tok seg av familier og barn og penger ble satt inn i å styrke barnevernet. Mange mente at endelig kom barnevernet ut av skyggen.
Ved iverksetting av landes tredje barnevernlov ble det satt inn penger til økte ressurser, strammere krav ble stilt om vurdering av meldinger og gjennomføring av undersøkelser. Fylkesnemnd skulle ta avgjørelser i tvangssaker. Barn ble sett på som selvstendige aktører, og skulle både ha medvirkning og deltakelsesmulighet. Barnets beste ble et ledende prinsipp.
Terskelen for inngripen ble senket og antall saker økte. Statistikken mellom 2003 og 2014 viser at økningen av barn som har fått hjelp av barnevernet var på 46,7 %. Ressurstilførselen til barnevernet har på langt nær vært i nærheten av å imøtekomme denne endringen. Fremdeles stilles det ingen formelle utdanningskrav til dem som jobber i barnevernet. De fleste barnevernsarbeidere har treårig bachelorutdanning.
Barnevernet har fått massiv kritikk i media. Et eksempel er den såkalte Glassjentesaken som Stavanger Aftenblad beskrev tidlig i 2016. Det var en historie om ungdommen «Ida» som trengte barnevernets hjelp, men som ble en kasteball i et system, som var mer opptatt av å skyve ansvaret mellom ulike aktører enn å gi «Ida» omsorg og støtte.
Ved å se tilbake i historien ser vi at til tross for gode intensjoner om å gi barn en kjærlig oppvekst, har det ikke lykkes selv om barnevernet kommer på banen. De som har jobbet med barnevernet har gjort verdens vanskeligste jobb ut fra de gitte rammebetingelsene; kort utdanning, lav lønn, høyt arbeidspress. Det er lett å forstå at dagens barnevernsbarn ønsker å bli møtt med kjærlighet som de ofte har savnet i sin oppvekst.
Spørsmålet er om det blir endringer ved å sette inn begrepet kjærlighet i loveteksten. Det er billigere enn å kreve mer utdanning av dem som jobber i barnevernet.