To ukers ferie går mot slutten for min del. Jeg kunne selvsagt klaget litt på at jeg egentlig ikke føler meg ferdig. Det er tungt å forlate unger og kone på hytta, og jeg har fortsatt ferielitteratur jeg har lyst til å lese i stedet for aviser å redigere.
Men så har det seg sånn at jeg sitter og titter på den gamle låven vi har ved siden av det lille huset med eternittplatene som vi kaller hytta vår, noen få kilometer over svenskegrensa. Jeg simpelthen elsker utsikten mot den falurøde låven.
Sånn hvert femte år må låven males. Jeg var ikke høy i hatten første gang jeg sto oppe under mønet, rundt ni-ti meter over bakken. I tillegg må jeg klippe gresset annenhver helg og vanne litt blomster. Men mesteparten av tida sitter jeg sånn som nå, leser litt og lytter til fuglene, eller leker med ungene. Og nyter utsikten mot låven. Da hender det at jeg tenker på taket som ble byttet på den nydelige, røde bygningen. Det var satt sammen av gamle hermetikkbokser. Hvor fattige må de ikke ha vært for å samle på hermetikkbokser og deretter lage tak av dem?
En dag ruslet jeg opp på kirkegården og fant gravene til dem som har hatt akkurat dette stedet som arbeidsplass inntil midten av 60-tallet. Dagen lang, året rundt, kvernet de mel. Låven, som den gang var bygdas mølle, var uten isolering. Vinden må ha rast gjennom huset. Flittige hender kjempet nok hardt for at kornet ikke skulle bli vått eller melet blåse ut til innsjøen nedenfor oss.
I stua ligger en bibel. Den har vi fått etter dem som bodde her. Vi synes den er fin. Ikke for at vi leser i den, men fordi den forteller oss om dem som bodde her og det livet de levde. Vi er blitt fortalt at de brukte alle sine timer enten til å jobbe her nede eller frivillig oppe i den nå nedlagte betelmenigheten. På den svenske landsbygda var visst alle tilknyttet en frikirke den gang.
Jeg tenker på det bildet jeg har sett av mor i huset der hun satt i kirken og strikket raggsokker til andre som kanskje frøs. Jeg kan ikke fatte annet enn at de må ha frosset mye mer selv enn det vi gjør, her vi ferierer under nytt tak og med vinterisolerte vegger. Ikke tror jeg de noensinne hadde helgefri eller ferie heller.
De hadde den samme nydelige utsikten som jeg får feriefølelsen av, men for dem var det kanskje bare en utsikt til enda mer arbeid. Akkurat sånn som jeg husker at det var for mormor og morfar på et lite småbruk i Nord-Norge. De satt aldri så stille som det jeg gjør nå. Det er det verdt å tenke på. Vi er jaggu privilegerte som har både helgefri og ferie. Sånn har det ikke alltid vært. God fredag!