Kjære Aslak Sira Myhre.
Stakkars deg, og stakkars barna dine. Om verden bestod av sånne som deg så ville vi stått på stedet hvil. Hva skjedde som gjorde at du fikk det for deg at dette var riktig å skrive?
"Aslak Sira Myhre mente allerede som førstekandidat for OsLo RV at Investering i kultur er investering i folkehelsa." Dagbladet mai 2014.
Hvor har du blitt av? Har du blitt slukt av byråkrati, eller 40 års krise?
Har ikke du, som har jobbet med og for kultur i flere år, sett hvor viktig det er for folket? Har du ingen bilder på veggen, eller hører du ikke på musikk? Er du aldri på festival? Har du ikke merket at det er møtet med publikumet, nettopp deg, som skaper magien imellom kunstneren og lytteren? Og at DET er noe av det som får verden til å gå videre?
Om alle de kunstnerne hadde tenkt at det ikke lot seg gjøre, og at foreldrene deres hadde vært like blinde som du er, så ville vi ikke hatt gallerier, festivaler, konserthus, operaen, bøker, poesi, danseforestillinger, eller kunst på veggen hjemme. Rett og slett.
Jeg har jobbet som dansekunstner I 9 år, og som dansepedagog I 14 år. Jeg har gjennom jobben min møtt tusenvis av barn, ungdommer og voksne som har danset mange kvelder I uka. De færreste av de har endt opp som profesjonelle dansere, men jeg er sikker på at flesteparten har opplevd en stor grad av mestringsfølelse og utvikling. Og mange har blitt veldig flinke, selv om de ikke har valgt å satse på dans. Men om de I utgangspunktet hadde tenkt det ikke gikk, så ville de da aldri opplevd gleden. Det må jo være et ønske og en drøm om å lære der. Så finner man etterhver ut om det er noe for en eller ikke.
Dessuten handler det ikke bare om å være flink, eller fornuftig. Det handler om å utrykke seg. Og det handler om samspill og deling med andre. Om fellesskapet og møtet. Om å bygge selvfølelse og tro på seg selv. For ingenting er konstant.
Vi utvikler oss hele tiden, Hva med bankrådgiveren som fant ut at han vil bli gründer I en alder av 36. Og da han satset på det skapte han et marked for noe som andre trengte og som I tillegg gjorde han lykkeligere enn han noengang var som en fornuftig arbeider Om han satt og tviholdt på fornuften så ville ikke banken hatt noe godt av han som medarbeider uansett. Banken har nok av andre folk de.
Jeg vet verden nettopp trenger drømmere jeg. Mer enn noensinne. Vikingene utvandret fordi noen turte å drømme om større land, Afro-Amerikanere kan sitte på samme bibliotek som hvite Amerikanere fordi Martin Luther King og flere som han turte å drømme om et likeverdig samfunn. Og vi har ikke på langt nær kommet I mål. Vi trenger flere som kan utvikle, og jobbe for et bedre liv for fler. Om alle bare sitter på hver sin kant med hendene lukket og brynene rynket så kommer vi ihvertfall ingensteder.
Edvard Munch satt nok mye og så på utsikten I Åsgårdstrand og drømte om bildene han skulle male. Han gjorde kanskje ikke noe spesielt fornuftig I dine øyne. Men for meg har han skapt et bilde av frykt, angst og følelser som jeg og de fleste mennesker kan kjenne seg igjen i mange år frem I tiden. Og dermed skapt et møte mellom seg selv og oss. Kunstneren skaper ikke bare fordi han har et stort ego. Og han gir oss noe, som kanskje bare religion også kan gi: Håp.
Det handler om å leve. Og det handler ikke om å begrense seg før man I det hele tatt har startet. Forteller du en 13 åring at han skal velge noe fornuftig og få hodet ut av skyene, at han må gjøre noe nyttig for samfunnet, så lover jeg deg og alle andre foreldre at det kommer til å ha motsatt virkning. Du skaper en tom robot som bare følger foreldrenes begrensninger. Om som muligens er deprimert før han er 20 år.
Men gir du han muligheten til å tenke stort, tenke kreativt, ikke la noen stoppe seg, aldri la noen fortelle han at han ikke kan få det til, hva nå enn det er han vil, så ender du opp med en som tror på seg selv og kan utrette noe. Om det nå er innen politikk, som forsker, musiker, lege, biblotekar eller danser.
Og du skaper et helt unøvendig press. Ja, vi lever I en verden med press fra alle kanter, og det blir mer og mer viktig å være flink til det samfunnet forventer du skal være flink i. Barn lever med mindre og mindre fritid og mer og mer forventninger. Og klart man ikke behøver å gå på ridning, spille fiolin, fotball og gå teater for å bli et bra menneske. Mange barn har alt for mye å gjøre. Og de trenger tid til skolen. Men om skolen ga mer plass til kreativ utfoldelse, så kanskje flere barn ville utvikle seg mer på skolen?
Igjennom Hiphop har jeg møtt nettopp de du vil råde til å slutte å drømme. De som ikke klarte å sitte stille på skolen, men som fant en enorm styrke I å uttrykke seg igjennom dans og musikk, og dermed har gitt videre til andre.
Jeg kjenner barn som har dysleksi og lærevansker og igjennom dansen får de oppdage at man ikke må være flink til å lese for å lykkes. De møter unge voksne som er kreative, trygge og positive forbilder, som har skapt noe bra ut av noe dårlig og som viktigst av alt: tror at barnet kan få til hva nå enn de bestemmer seg for. Om det er å lære windmill eller bli lege. Ved å drømme. Og ved å jobbe hardt.
Jeg driver et av Oslos varmeste dansestudioer, og jobber med de de feteste hiphop-folka. Jeg har danset I flere verdensdeler, turnert nesten hele Norge, danset for dronningen, på Nathionalteatret, Dansens Hus og I Bærum Kulturhus. Jeg har lært over 18 000 menneske en koreografi I Telenor arena. Og jeg hadde aldri fått til å gjøre noe av det om jeg ikke hadde drømt, og om jeg ikke hadde gitt faen I de som sa jeg aldri kom til å bli danser.
Jeg takker, nikker og bukker for at jeg er vokst opp med en far og mor som sa gjentatte ganger “Jenta mi, du kan bli akkurat hva du vil”. For jeg er en av de heldige som kunne bli akkurat hva jeg ville. Og jeg valgte dans. Fordi det gjorde meg jævla lykkelig.