Innlegget er skrevet sammen med Lone Alice Johansen, informasjonsrådgiver Krisesentersekretariatet.
I dag skal Norge høres i FNs kvinnekommisjon (CEDAW) i Genève. Til tross for at Norge anses som et av verdens mest likestilte land, har det kommet kritiske spørsmål fra kvinnekommisjonen i forkant av høringen. Flere av dem er knyttet til vold mot kvinner. Norge topper statistikken i Europa over drap begått i nære relasjoner. FNs menneskerettighetskomité har også uttrykt bekymring over det høye antallet voldtekter i Norge.
Forekomsten av vold mot kvinner er en viktig indikator på kvinners velferd, på likestilling og på hvordan menneskerettigheter blir ivaretatt i et samfunn. På krisesentrene bor det i dag like mange kvinner og barn som for 20 år siden. Fra 2000 og fram til i dag er nærmere hundre kvinner drept av sin nåværende eller tidligere partner. Dette er vårt lille, likestilte lands skyggeside. Nå må Norge svare for seg.
Vi kan ikke lukke øynene verken for internasjonal kritikk eller den virkelighet mange kvinner og jenter opplever. Derfor er det svært viktig at Norge følger opp de anbefalingene som CEDAW-kommisjonen kommer med og at vi lever opp til våre internasjonale forpliktelser.
Når likestillingen skal måles, er det viktig å se på hvilke indikatorer som inkluderes og hvilke man har utelatt. Det er meget betenkelig at vold mot kvinner ikke er med som indikator.
Til tross for handlingsplaner og styrkede juridiske rettigheter og tiltak som er iverksatt de siste ti årene, blir over 60 prosent av de anmeldte familievoldssakene henlagt, mens bare cirka ti prosent av de anmeldte voldtektene ender med fellende dom.
Bare 8 av 27 politidistrikter har en ansatt familievoldskoordinator som jobber med familievoldssaker på heltid. Mange overgrepsutsatte kvinner opplever et re-traumatiserende møte med det offentlige hjelpeapparatet og rettsapparatet.
Da regjeringen innførte krisesenterloven, som skulle regulere og garantere et tilbud til utsatte for vold i nære relasjoner, var forhåpningene høye. Men i den nye loven har regjeringen fritatt seg selv fra det viktige direkte økonomiske hovedansvaret de hadde tidligere. Nå har hver enkelt kommune fått alt økonomisk ansvar for å gi voldsutsatte et tilbud om hjelp. Vi ser allerede hvordan de voldsutsatte taper kampen om budsjettpengene. Flere steder skjæres krisesentertilbudet inn til beinet, og tre krisesentre er allerede nedlagt.
Det norske samfunnet er i ferd med å bevege seg flere år tilbake i tid, og beslutningstakerne er blitt kjønnsblinde. Blant annet har debatten som likestiller kvinners og menns vold bidratt til en backlash for arbeidet i bekjempelsen av vold mot kvinner. Et eksempel er debatten om kjønnsnøytrale krisesentre i Norge. Når det i hovedsak er kvinner som utsettes for den groveste volden, vil et slikt forslag forringe et allerede eksisterende og godt fungerende tilbud for kvinnene, samt svekke sikkerheten.
Kun 10 av de 22 krisesentertilbud opprettet for menn ble benyttet i 2010. Samtidig blir de mest sårbare og diskriminerte kvinnene glemt. Voldsutsatte kvinner med alvorlige psykiske problemer og/eller rusproblemer mangler et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud, og krisesentrene er ikke tilstrekkelig tilrettelagt for kvinner med nedsatt funksjonsevne.
Når vold mot kvinner fortsatt er et stort samfunnsproblem, blir det ubehagelig å diskutere at det er ubalanse mellom kjønnene i et såkalt likestilt land. Dette har skapt et behov for alternative forklaringer på menns vold som sammenheng med kultur, sosioøkonomisk bakgrunn, rus og sykdom, og fokuset på menns vold mot kvinner og barn flyttes til å gjelde «de andre». Samtidig kan det ideelle bildet av likestilling bestå. Volden kvinnen utsettes for blir på denne måten usynliggjort og bagatellisert.
Etter 30 års arbeid mangler fremdeles det store løftet i det forebyggende arbeidet mot vold mot kvinner. Det er viktig at regjeringen iverksetter større og mer langsiktige tiltak, med et klart kvinneperspektiv.