Debatt

Kjære kvinnebevegelse, se og lær!

Hvordan kan homoparaden sette Oslo på hodet mens 8. mars-toget forblir en parentes?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Artikkelforfatteren er digitalansvarlig og redaksjonsleder for Oslo i Dagsavisen.

Jeg hadde det egentlig travelt denne lørdagen, hadde jobbet litt ekstra på kontoret nede i byen og skulle rekke XXL på Alnabru og en haug med andre helgegjøremål. Men så blir jeg bare stående pal ved Vaterlandsbrua. Ikke fordi det er trengsel, for det er det jo, byen er stinn av folk. Jeg blir bare stående og la meg løfte. Av alle de feirende menneskene i toget. Klarer ikke slutte å smile.

Når politiet og brannvesenet kommer i sine uniformer med regnbueflagg, tenker jeg på pappaen min, som kom ut av skapet på 70-tallet. Jeg tenker at det må ha vært så vanskelig for ham den gangen, selv om han er tapper i dag og sier det gikk greit. Jeg skulle ønske han sto der med meg og så hvor mye kjærlighet det er her nå.

Denne lørdagen hadde Pride-paraden 40.000 mennesker i seg. Foreninger, bedrifter og etater under egne faner. Nesten alle politiske partier. Statsråder og hverdagsfolk, unge og gamle. Over 250.000 samlet seg som tilskuere rundt dem. Det er halve Oslos befolkning. Ny rekord. Byen sto nærmest i flammer. Som 17. mai, bare enda mer fargerikt. En dag for alle å feire. For alle å enes om at toleranse og kjærlighet er viktig. Viktigst. At folk er folk.

Kontrasten til kvinnedagen 8. mars kunne knapt vært større: Et sted mellom 7500 og 10.000 mennesker hadde samlet seg på Youngstorget. Noen bare tilskuere. Andre bare for for å høre på Ulrikke Falch, Vilde fra «Skam». En del endte til slutt med å gå i toget, men ikke så mange som i det moderne toppåret 2014, da reservasjonsrett-saken ga 8. mars en nå avtakende fornyet relevans. I år som alle årene tidligere, var det den politiske venstresiden som regjerte. Høyrefeministene føler seg ikke hjemme her, ikke en eneste statsråd møtte. På et tidspunkt gikk en 8. mars-deltaker til angrep på banneret til Sexarbeidernes interesseorganisasjon (PION), som ville markere kvinnedagen selv om de ikke fikk gå i toget. Parolen «Sex workers rights – Human rights» ble for mye for kvinnen, som like godt rev den i to.

Men selv om forslaget om å ha en parole som forsvarer prostituerte ble nedstemt på parolemøtet i februar (som for øvrig forløp uten at Kari Jaquesson ba Unge Venste-representanter om å suge pikk denne gangen, det er kanskje et fremskritt), var det nok av andre å stille seg bak. Ikke mange for deg som er opptatt av internasjonal solidaritet, riktignok, her handler det mest om egne problemer, store og små.

Parolen «Opp med kvinnelønna nå!» var jo fin, og viktig og riktig, men den høres ut som den er formulert i 1978. «Stopp Pornokulturen – bedre seksualundervisning nå!» virket noe virkelighetsfjern, men var vel sympatisk nok. Vinneren i årets tog ble likevel «La fitta flagre fritt – nei til kosmetisk intimkirurgi». Jo da. Altså. Seriøst!? Er det kvinners oppgave å fortelle andre kvinner hva de skal og ikke skal gjøre med fitta si, også nå? Jeg hadde heller skutt meg i foten enn å gå under den parolen.

Det er vanskelig å si hvor mye av kvinnebevegelsens problem som er et imageproblem, og hvor mye som er mer grunnleggende. Men det er tre punkter som stikker seg ut, der hvor kvinnebevegelsen ganske åpenbart kunne hatt noe å lære av homobevegelsen:

1. Homobevegelsen fremstår ikke sur og sutrete. Kvinnebevegelsen moraliserer og har sinnarynker i panna.

2. Homobevegelsen feirer sine seiere. Kvinnebevegelsen virker mest opptatt av å insistere på at kvinnekampen ikke er vunnet, livredd for at kampen ikke skal fortsette. De svartmaler og konstruerer og overdriver (akkurat som miljøbevegelsen gjorde for tre tiår siden, og som førte til at 90-tallet måtte greie seg uten en sterk miljøbevegelse, men det er en annen historie).

3. Homobevegelsen virker å bry seg om sine brødre og søstre i deler av verden der homofile har det verre enn her. Kvinnebevegelsen virker å gi nokså beng i unge jenter som voldtas, omskjæres og giftes bort i land langt borte.

Altså, rettferdig eller ikke: Kvinnebevegelsen fremstår grinete, kranglevoren og selvopptatt. Homobevegelsen empatisk, inkluderende og raus.

Første gang jeg gikk i 8. mars-tog var jeg sju år, tror jeg. 1979. I Trondheim. Under parolen «Nei til voldtekt», så vidt jeg husker. Jeg begynte å lure allerede den gang. Hvem er for voldtekt, liksom. Siden har jeg vært tilskuer og forbipasserende utallige ganger. Aldri har toget fått meg til å stoppe opp og smile, slik homoparaden gjorde på lørdag. Aldri har det fått meg til å tenke på mamma'n min, som homoparaden fikk meg til å tenke på pappa. Selv om mamma har gått et helt arbeidsliv i et lavtlønnet kvinneyrke. Og selv om hun, akkurat som de fleste andre kvinner i sin generasjon, har opplevd å bli nedvurdert og forbigått av menn i en kultur som tillot det.

8.-marstoget og kvinnebevegelsen minner meg ikke på alt dette. De snakker ikke til meg. For der hvor homobevegelsen snakker til alle, snakker kvinnebevegelsen aller mest til seg selv.

Mer fra: Debatt