Innlegget er skrevet sammen med Marianne Østby, psykisk helsetjeneste for barn, unge og voksne, Lørenskog kommune.
Aldri er det blitt tatt flere bilder av barna enn det gjøres i dag. Aldri er det blitt delt flere opplevelser med venner og bekjente på Facebook. Aldri er barn blitt fulgt opp på flere fritidsaktiviteter. Aldri har fedre engasjert seg så mye i barna som de gjør i dag. Er dette likevel ikke bra nok?
Hans lille hånd drar deg i buksebenet, først forsiktig og så litt hardere. Ansiktet er vendt mot deg, spørrende og åpent. Den lyse stemmen forsøker å trenge gjennom. I det fjerne hører du han si noe, og kjenner det klemme rundt benet. Du enser ikke regnet, vinden i trærne eller bilene som suser forbi. Hører ikke sirenene til ambulansen like i nærheten. Du er opptatt av å følge livet inne på smarttelefonen, og merker ikke at ditt eget liv passerer forbi. Du ser ikke gleden som slukner i blikket hans. Du får ikke med deg alle gangene han har latt ordene forbli usagt. Trukket hånden til seg, fordi han vet du er et annet sted.
I John Lennons tekst beskrives det at livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer. Kanskje er det nettopp slik mange erfarer foreldrerollen i dag?
En venn sjekker mobilen, eller skal bare sende en SMS mens hun sitter sammen med deg. De fleste oppfatter dette som uhøflig. Hvorfor? Fordi det tar oppmerksomheten bort fra øyeblikket dere deler her og nå. Du føler deg ikke viktig og verdifull da, gjør du vel? Det gjør ikke barn og unge heller.
Du rekker kanskje å ta tre jobbtelefoner mens du er på fotballkamp med sønnen din, men får ikke med deg at gutten skårer mål. Han leter etter blikket ditt og uttrykker se meg! Du følger med på skjermen, oppslukt av at du «skal bare». Han føler ikke at du deler hans opplevelse, selv om du faktisk sitter der. Øyeblikket kommer aldri tilbake.
Barnet eller tenåringen har vanskelig for å si til deg med ord: Jeg trenger at du er med meg i følelsene mine. I stedet opplever vi barnet som klengete, masete, misfornøyd, frustrert eller trist. Du blir kanskje bekymret eller irritert. Hvorfor er hun ikke fornøyd, vi gjør jo alt for henne? Kjører, henter, har flotte aktiviteter, klær og leker. Barnet blir problembæreren, men vil egentlig helst si deg: Vær hos meg når jeg trenger deg. Ikke når det passer inn i hverdagslogistikken mellom fotballtreninger, ballett, mors yoga eller fars jobbtelefoner. Jeg trenger deg når jeg trenger deg - ikke når du trenger at jeg trenger deg.
Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker? Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det på tide å ta noen grep.
Det skrives i ukeblader og aviser om mindfulness, - det å være aktivt tilstedeværende og oppmerksomt nærværende i eget liv. Det kan kanskje oppleves som nok en metode du burde sette deg inn i for å bli en god nok forelder eller oppnå sjelefred. Kanskje legges det til side i bunken over alt som burde gjøres, noe du skulle ha tatt et kurs i eller lese om på nettet? Det er lett å overse at din nærmeste læremester til mindfulness nettopp er ditt eget barn.
Barn har en medfødt evne til å erfare livet her og nå og gjør dette intuitivt. «Jeg skal bare….» sier Albert Åberg. Du smiler fordi du kjenner det så godt igjen. Men Albert skal nettopp bare, fordi han er et barn som opplever seg til stede her og nå. Tid og planer forstyrrer ikke hans opplevelse i gleden over å finne igjen hjulet til Mercedesen. Voksne «skal bare», fordi vi skal gjøre mange ting først, eller aller helst samtidig. Kanskje veien til sjelefred er enkel? En rolig søndag uten planer der du og poden bare har en plan: Å være sammen. Når hadde du det sist?
Den digitale verden er en tidkrevende oppmerksomhetstyv. Først en velkommen gjest, men siden en besøkende du aldri blir kvitt. Den drar deg inn i en virkelighet hvor barnet må konkurrere for å få din fulle oppmerksomhet. Din tilgjengelighet blir frarøvet av din avhengighet. Du kobles på verden der ute, men er likevel så langt unna det levde livet her og nå. Hvordan er det for barnet å bli nedprioritert til fordel for din digitale følgesvenn?
Mindfulness handler om å kunne være sammen i øyeblikket. Kunne se hverandre inn i øynene. Bare være i hverandres sinn et lite øyeblikk. Her og nå. Det handler om å kjenne på kontakten med barnet ditt. Legge merke til lukten av barnet og lydene barnet uttrykker. En lubben arm som holder deg rundt halsen eller en stemme som hvisker inn i øret ditt. Hva slags person er den lille foran deg? Hvordan føles det å være sammen?
Mindfulness handler også om å gi slipp på stress som kommer på «besøk» og vende fokus tilbake til øyeblikket. Akseptere livet og virkeligheten, akkurat slik det er her og nå. Oppdage vinden i trærne. Se solen på himmelen, og kjenne fotsålene trykke mot bakken. Når tankene på alt som burde vært gjort kommer, gi det aksept, men la det så få lov til å passere. Aksepten og tilstedeværelsen gir mer kontroll over følelsene og stresset.
Samhørighet krever samtidighet i opplevelse. En opplevelse av at det bare er «her og nå» som eksisterer en liten stund. At livet leves når det leves. Alle trenger små øyeblikk der vi føler tilhørighet og tilstedeværelse med en annen. Barn «fylles opp» følelsesmessig ved slik ubetinget kontakt med deg. Du er barnets viktigste «batterilader»! Din medopplevelse gir barnet følelse av egen betydning og bygger selvfølelsen. Det handler om å være der barnet er, når det er der. Det handler om å dele noe, samtidig, ikke mens du er delvis opptatt av noe annet. En kort og dyrebar stund der barnet egentlig sier: Jeg trenger deg, vil være med deg, og se verden sammen med deg.