Norge kan bli et foregangsland i forsvaret av både presse- og religionsfrihet, men da må religiøse leder være villige til å lære. I de siste årene er det gått galt med fundamentale menneskerettigheter. De er kommet under press i en ultramoderne, global verden. President Donald Trump er ingen enslig svale blant statsledere som utfordrer pressefriheten. Det kan også stilles spørsmål om hvordan Trump forholder seg til religionsfriheten. At sjefen for verdens ledende stormakt gyver løs på bunnplanken i et sivilisert samfunn, bør bekymre en hel verden.
Hvordan forsvarer man grunnleggende verdier som er blitt utviklet gjennom flere hundre år? Presseorganisasjonene har valgt to tilnærminger: Et ubøyelig, prinsipielt forsvar av pressefriheten, men samtidig en dyp erkjennelse av at friheten kan misbrukes når den kommer i hendene på feil folk. Denne type frihet forutsetter at man etablerer gode selvjustisordninger. Ved å ha gode interne regler, skapes det tillit hos de fleste om at systemet er villig til å ordne opp.
I Norge har pressen i nesten hundre år hatt en Vær varsom-plakat, under overoppsyn av paraplyorganisasjonen Norsk Presseforbund. Til tross for sine svakheter, mener mange at Norge står i fremste rekke når det gjelder presseetiske systemer i verden. Denne etiske veiledningen til redaktører og journalister er blitt til i den dype erkjennelsen av at «ord og bilder er mektige våpen». Pressemakt brukt på feil måte kan legge menneskeliv i grus.
Religiøs maktutfoldelse kan være like farlig. Det finnes utallige eksempler på mennesker som sitter igjen med dype sår etter å ha blitt utsatt for åndelige ledere som hevder at de handler på vegne av Vårherre selv. «Det finnes mye som gjøres i Jesu navn, som ikke applauderes i himmelen», har en klok person sagt.
Til forskjell fra pressen, eksisterer det ikke noen skrevne, overordnede etiske plakater i religiøs sammenheng. Å forene muslimer, jøder og kristne i en slik bestrebelse vil nærmest være umulig.
Men hva med de kristne trossamfunnene i Norge? De har også en velfungerende paraplyorganisasjon. Norges Kristne Råd burde være et velegnet organ til å administrere en åndelig vær varsom-plakat med det formål å hindre utøvelse av usunn åndelig makt. Et skrevet regelverk ville i det lange løp hatt mye å bety for å unngå vonde hendelser. Organisasjonen Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har i lang tid gjort et verdifullt arbeid, som det er mulig å spille videre på.
I boken «En Gud for de mange» har jeg foreslått en del formuleringer som kunne ha vært en begynnelse til en slik plakat. I dag holder Norge Kristne Råd et større møte der tematikken tas opp. Siden Norge allerede er et foregangsland på presseetikkens område, burde kristne trossamfunn ha mulighet til å lære av pressen. Det skal ikke mye til for å bli verdensledende også på religionsetikkens område.
I en tid med økende skepsis til religion, ville et godt forankret initiativ blitt lagt merke til og vært en bidragsyter for at tilliten til religion kan gjenreises. Kirkeledere liker å tro at de er sterke på etisk tenkning og vil kanskje vegre seg mot å vende seg mot andre miljøer for å høste lærdom. Det bør de ikke gjøre.
Mediene forsvarer allerede pressefriheten på mesterlig vis. Verdens kirker gjør en langt dårligere jobb i et selvkritisk forsvar av religionsfriheten. Det kan gjøres noe med.