I dag, mandag 30. Januar 2017, vedtar kirkemøtet en vigselsliturgi som gjør at homofile par får kirkelig bryllup. Få saker har skapt mer strid i kirken enn homofilispørsmålet. Den teologiske dragkampen har pågått i nesten en mannsalder, og mange kirkefolk har kjent på utmattelse og oppgitthet, uansett hvilken side de har stått på. Gråtescener og sterke følelser har preget de siste kirkemøtene. Roen vil neppe senke seg selv om en likekjønnet vigselsliturgi nå vedtas. Sårene etter et så beinhardt ideologisk oppgjør leges ikke i en fei.
Kirkemøtet møtes en gang i året og har fått benevnelsen «kirkens storting». Denne gangen var kirkehovedstaden Trondheim et selvsagt valg. Det er ikke bare på grunn av homofilivedtaket at årets møte betegnes som historisk. Etter at de formelle skillet mellom stat og kirke ble gjennomført med virkning fra 1. Januar 2017, er det første gang at kirkemøtet er helt fristilt opp mot stat og verdslig myndighet.
Skilsmisseprosessen har pågått lenge, og jubelscener over nyervervet frihet kunne ikke observeres. Landets fremste kirkepolitikere er realister. De har nok å bekymre seg over. Fremtiden til Den norske kirke trues av mer enn teologisk uenighet, blant annet er det fremtidige økonomiske fundamentet usikkert. Stortingsflertallet har forsikret at de skal stille opp med penger for folkekirken, men slike kompromisser er ofte skjøre.
Rett før kirkemøtet kom et faresignal fra programkomiteen i Fremskrittspartiet. I regjeringspartiet lekes det nå med tanker om at all statlig støtte til trossamfunn skal opphøre. Det blir neppe flertall på Stortinget for et så drastisk vedtak, men selv små budsjettkutt kan bli smertefulle. Den norske kirke er aller minst rustet til å møte en slik utvikling. Nesten alle kirkeutgifter har vært betalt av stat og kommune. Egenfinansieringen er på et minimum sammenlignet med stort sett alle andre trossamfunn i Norge.
Folkekirken sliter også med kulturelle problemer. Mange unge troende finner seg ikke til rette i gammelmodige gudstjenesteformer. Barnefamilier søker andre typer fellesskap. Rundt om i landet popper det nå opp forsamlinger som bryr seg lite om hva folkekirkens ledere holder på med. De ofrer ikke kirkepolitikk en tanke, men ønsker å bygge opp åndelige fellesskap med mer moderne samværsformer. Mange av de aktive i disse miljøene er fortsatt registrert som medlemmer i folkekirken, men det er mest på papiret.
Oppslutningen om de kirkelige handlingene er det som til syvende og sist avgjør kirkens fremtidige posisjon i samfunnet. Kirken har gjennom 1000 år vært en betydelig maktfaktor i Norge, både som katolsk kirke og som luthersk kirke.
I år er det 500 år siden Martin Luther slo opp 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg. Den offisielle åpningen av det norske reformasjonsjubileet skjedde under gudstjenesten i Nidarosdomen i går. Kong Haralds stol sto tom, og kirkedepartementets embetsmenn hadde ikke noen grunn til møte opp. Statsminister Erna Solberg kom. Dermed bekreftet hun at folkekirken fortsatt er en viktig institusjon i samfunnet. Spørsmålet er hva fremtiden vil bringe. Den norske kirke er en koloss som virkelig hviler på leirføtter.