ANNONSE

13-01-2014

Kinesisk imperialisme i Afrika?

Kina er i dag Afrikas største handelspartner, og har blitt Afrikas største finansielle bidragsyter til vekstfrembringende infrastruktur, men vil den økonomiske modellen tjene det afrikanske kontinentets interesser?

Det kinesiske utenriksdepartementet understrekte den 25. April 2002 Kinas utviklingshjelp til Afrika, men også at Kina og Afrika sammen skal gjøre en "felles innsats for å opprettholde utviklingslandenes juridiske rett, samt presse frem etableringen av en ny, rimelig og rettferdig politikk og økonomisk orden i verden."

Handelen mellom Kina og Afrika økte i løpet av 1990-tallet med hele 700 %, og i oktober 2000 ble The Forum on China-Africa Cooperation (FOCAC) etablert som et offisielt forum for å styrke forholdet mellom de to.

En rapport fra Verdensbanken i 2009 beregnet at kinesiske økonomiske forpliktelser til afrikanske infrastrukturprosjekter økte fra mindre enn 1 milliard dollar per år i 2001 til 2003 til rundt 1.5 milliarder dollar per år i 2004-2005, og nådde minst 7 milliarder dollar i 2006.

I juli 2012 tilbød Kinas president Hu Jintao 20 milliarder dollar til afrikanske land i lån i løpet av de neste tre årene. Anslaget for totale kinesiske investeringer fra 2010 to 2012 var på hele 101 milliarder dollar.

Verdensbankanalytiker David Dollar har påpekt at Vesten i det store og hele har trukket seg fra infrastrukturprosjekter, som vil si på det området Kina konsentrerer sin aktivitet, nemlig kraft- og jernbaneindustrien.

Noen vestlige land, inkludert Storbritannia og USA, har reist bekymringer over den politiske, økonomiske og militære rollen Kina spiller på det afrikanske kontinentet. Men dette synes mest av alt å gjenspeile det konkurranseforholdet som har oppstått mellom Vesten og Kina når det kommer til det afrikanske kontinentet.

Et grunnleggende spørsmål er om Kinas modell for økonomisk aktivitet i Afrika skiller seg fra de vestlige lands tilnærming, og om dette er bedre eller verre for Afrika.

Det finnes en rekke ulike kritiske perspektiver vedrørende den kinesiske rollen i Afrika når det kommer til maktbalanseforholdet og menneskerettigheter, hvorav vestlige land har vært den viktigste kilden til beskyldninger om at Kina er en neokolonist i Afrika.

Som et svar på en slik kritikk, samt for å markere Kinas 50 års jubileum, når det kommer til å kultivere et forhold til de afrikanske landene, og for å vinne "hearts and minds", utstedte Kina det såkalte "Nine Principles to Encourage and Standardize Enterprises' Overseas Investment" charteret under China-Africa Cooperation Forum and Summit in Beijing i november 2006.

Charteret, som omhandler hvordan kinesiske selskaper skal operere i utlandet, var en advarsel til kinesiske selskaper i Afrika om å oppføre seg og krevde blant annet at kinesiske selskaper, hvor av flesteparten er statseide, skal rette se etter de lokale lovene, lage kontrakter med grunnlag i åpenhet og likeverd, forsvare de lokale arbeidernes rettigheter og miljøet, samt innføre ”corporate responsibilities”.

I etterkant av at det kinesisk-zimbabwianske forholdet ble kritisert for å forsyne Zimbabwe med jagerfly, kjøretøy og annet militært utstyr erklærte Kina i 2007 at landet skulle stanse alle slike typer bistand og begrense bistanden til humanitær hjelp.

I juli 2008 ba det kinesiske diplomatiet Mugabe om "å oppføre seg", selv om kritikere ser på dette som en måte for Kina å beskytte sine egne interesser hvis et regimeskifte ville finne sted.

En annen høyt profilert sak som trakk oppmerksomhet fra kritikere var fant sted i tilløpet til sommer OL i 2008, da menneskerettighetsgrupper kritiserte Kina for sin støtte til regjeringen i Sudan, som har blitt anklaget for massedrap i Darfur. Kina er Sudans største økonomiske partner, med en 40 % andel i deres olje, men selger også håndvåpen til Sudan.

Kina truet med å legge ned veto mot FNs sikkerhetsråds når det kom til tiltak for å bekjempe krisen i Darfur, og hevdet at: "Ettersom Darfur-saken ikke er et internt anliggende for Kina, og heller ikke var forårsaket av Kina, er det helt urimelig, uansvarlig og urettferdig å koble sammen de to sammen."

Annen kritikk, som har dreid seg om økonomisk anliggender, har inkludert påstanden om at afrikanske markeder er skadet av kinesiske lavkostlagede produkter, som har lagt stort press på lokale næringer og bedrifter, men mens noen hevder at Kinas engasjement primært har tjent elitene har det også vært tilfeller av økonomisk trickle-down effekter.

En påstand som har blitt fremført er at kinesiske selskaper foretrekker å ha kinesiske ansatte (og til og med fanger) til å jobbe ved afrikanske prosjekter, heller enn å stole på en lokal arbeidskraft, men ifølge den zambiske økonomen Dambisa Moyo, som hevder at det ikke er noen tegn på at kinesiske fanger arbeider der, er forholdet mellom afrikanske og kinesiske arbeidere på hele 13:01 i Zambia.

USAs utenriksminister Hilary Clinton har ikke vært optimistisk i sine ytringer når det kommer til Kinas rolle i Afrika, noe som kom klart frem under hennes Afrika tur i august 2012, da hun hevdet at Kina er likegyldig vedrørende demokrati og menneskerettigheter på kontinentet sammenlignet med USA, som hun sier er forpliktet til "en modell for bærekraftig partnerskap som tilfører verdi, snarere enn å utbytte det."

I Zambia advarte hun om at en "nykolonialisme" truet det afrikanske kontinentet, og la til: "Vi så at i løpet av kolonitiden at det er lett å komme inn, ta naturressurser, betale ledere og dra."

I juli 2010 kritiserte den kinesiske ambassadøren til Sør-Afrika, Xian Xuejun, vestlige politikere og medier som "gjør uansvarlig bemerkninger om relasjonen mellom Kina og Afrika", for når det gjelder kolonialisme og nykolonisme så har Vesten ikke akkurat vært plettfrie.

Vi trenger bare å bli minnet på det koselige forholdet mellom USA og den ødeleggende kongolesiske diktatoren Mobutu Sese Seko, en av mange autoritære herskere i Afrika som har blitt støttet av Washington.

Realiteten er at mange afrikanske regjeringer foretrekker Kina som en økonomisk partner over vestlige land på grunn av en rekke årsaker, og da primært på grunn av at Kinas egen utviklingserfaring er lærerik i seg selv, men også på grunn av at Kina oppfyller Afrikas behov for billig, mindre byråkratisk og raskere infrastruktur.

I tillegg kommer at Kina mer positivt skildrer Afrika som en partner i et "gjensidig fordelaktig samarbeid" og "felles velstand" heller enn en et "fortapt kontinent" som krever bistand.

Kinas forhold til Afrika vil være blandet og gjenstand for debatt, men hva som skjer på bakken i den daglige omgangen mellom afrikanere og kinesere vil forme basen for samarbeid. Historier om farlige konflikter kan skade forholdet fra begge sider, men omdømmet til kineserne vil til slutt handle om Kina gjør det som er til det beste for kontinentet.

Africa–China relations


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!